Svetteperler for svin

Jeg elsker kveldsvaktene mine. Det er den desidert beste tiden å jobbe på for meg. Jeg slipper å lide meg gjennom de grusomt tidlige morgentimene, og arbeidskvelden er generelt forholdsvis rolig. Noen ganger, slik som i dag, er det selvsagt sirkus uten like, men det er nok heller unntaket snarere enn regelen. Medaljen har imidlertid en bakside. Å jobbe kveldsvakt innebærer at jeg må trene på morgenen eller formiddagen. Ettersom jeg åpenbart ikke kommer til å stå opp tidligere enn jeg MÅ, blir det altså formiddagen for min del, slik at jeg kan dra rett fra trening til jobb. Det gjorde jeg i dag. Det er ikke det at jeg ikke fikk trent skikkelig, altså. Det gjorde jeg. Jeg overrasket meg selv med å kjøre på hardt nok til å faktisk bli svett, noe jeg ikke hadde regnet med ettersom jeg la opp hele løpet selv. Det går nemlig ingen gruppetimer om formiddagen, så jeg blir prisgitt min egen mangelfulle(?) kompetanse, og ikke minst (og mest farlig) min egen pådriverkraft. Det å trene utenfor m...

Hohoho! I dag har jeg vært Hulken! Nå skal jeg skryte, og jeg skal skryte MASSE. Bær over med meg. Ettermiddagen begynte med å nok en gang ligge som et slakt på Sognsvann og lese bok under sensommersolens varme hilsen. Aktivitetsalibiet ble en kortere svømmetur på ca 250 meter, over omtrent et kvarters tid. Ikke fullt så imponerende som forrige svømmetur, men jeg svømte sammen med en venninne, så da valgte jeg å være solidarisk og la henne bestemme lengde. Svømmingen var uansett mest for kosens skyld - selve treningen skulle jo komme senere. Kvart over seks var det duket for Styrke & Core med Super-Sissel. Etter å ha varmet opp i et kvarter på elipsemaskinen (pokker, jeg glemte å skrive beskjed og legge i ros-boksen om hvor kult det er at de viser serien Chuck på prosjektor inne på Cardio-rommet - får prøve å huske det i morgen), kom jeg god og varm til en nesten stappfull sal. Sannelig bra at jeg ikke lenger føler et overveldende behov for å stå langt/lengst bak, for i dag ...

Etter alt for lang tid uten, fikk jeg i dag tilbake min 70-minutter lange spinningtime. Challenge med Kjekke-Jonas. Det var jaggu på tide. Jeg synes det er direkte ufint av ham å ta så lang sommerferie, men la gå for denne gang, for jeg har jo hatt en del ferie, jeg og. Han kompenserte for sitt alt for lange fravær ved å kjøre en heidundrendes rå time. Det var heldigvis ikke min første spinningtime på en stund, så jeg klarte meg i grunn ganske bra, men jeg svettet. Å jada, jeg svettet. Den ene treningskameraten min, derimot, trodde jeg nesten skulle dø, særlig på slutten og etterpå. Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg dermed følte meg ekstra fantastisk sprek og flink og stolt. Jeg følte på en måte at jeg hadde "vunnet." Kanskje jeg har litt konkurranseinstinkt likevel? Men det lokker jo fram spørsmålet "hvem vant EGENTLIG" - han som jobbet så hardt at han nesten døde, eller jeg som jobbet så hardt at jeg lå bittelitt over målet for pulsprosent men likevel føl...

Jeg rekker jo ikke å blogge lenger engang, jeg. Det går i full fart fra morgen til kveld, og når det ikke går i full fart er det fordi jeg har sovnet av utmattelse. Disse sporadiske arbeidstidene har gjort meg fullstendig døgnvill. Jeg vet knapt nok hvilken dag det er. I dag er visst lørdag, men det føles som en mandag. Jeg hadde nemlig fri i går og dagen før, men måtte jobbe i dag, og skal jobbe i morgen og dagen etter også. Ordet "helg" har ingen betydning lenger. Noe ganske annet enn den behagelige, rutinepregede livsstilen jeg har hatt de siste tre årene. Det ble altså ingen spinning på meg i morges, fordi jeg var på jobb. Det var litt bittert, der jeg stod og tømte en urinpose og tenkte at akkurat nå var det en sal på Colosseum som var full av glade, energiske mennesker, ledet an av en enda mer energisk instruktør. Jeg følte meg alt annet enn energisk, der jeg gikk og gjespet sammen med mine kolleger. Akk. Skulderen verket også, for første gang på lenge (bortsett fra t...

Denne gangen blogger jeg på vegne av gårsdagen. I går var jeg nemlig for sosete til å blogge da jeg kom hjem fra jobb og trening, og jeg glemte det rett og slett. Jeg har ennå ikke helt tilpasset meg å jobbe igjen, særlig ikke nå som det å begynne tidlig ikke lenger er en rutine. Med dag- og kveldsvakter om hverandre kan jeg glemme alt som heter døgnrytme, og det sliter selvsagt litt ekstra på alt. Likevel klarte jeg tross alt å dra på trening i går ettermiddag, og det var litt av en bragd for meg. Det ble høstens første Power-time med den alltid like kyndige Bjørn, og jeg tror jeg kanskje drepte mine stakkars biceps i løpet av økten. Den berømte venstre skulderen verket også tålelig mye under benkpressen, men det er ikke noe vondt nå, dagen etter, så jeg satser på at alt er som det skal være. Før Power-timen varmet jeg opp med et lite kvarter på romaskinen, men jeg var akkurat så trøtt at jeg ikke klarte å anstrenge meg noe særlig. Der hvor jeg sist gang tok 500 meter på 2,5 minut...

Etter to dager i ny jobb er jeg allerede dødssliten. Det er krevende å sette seg inn i nye rutiner, bli kjent med nye kolleger og bli husvarm i en ny avdeling. Jeg har riktig nok ikke flyttet langt; bare fra poliklinikk til sengepost innen samme fagområde, men det er likevel en så annerledes jobbsituasjon at jeg er temmelig sliten allerede halvveis gjennom dagen. Jeg var derfor stinn av imponasje da jeg etter arbeidsdagen, etter å ha kommet hjem til sofaen og spist middag, klarte å dra meg ut av huset igjen for å nå en spinningtime. Respekt? Respekt! Det er viktig at ingen undervurderer hva jeg mener når jeg skriver "dødssliten." Det føltes bokstavelig talt som om jeg skulle sovne og aldri våkne igjen mens jeg lå på sofaen, mens jeg satt på t-banen på vei til Majorstua, og mens jeg skiftet sko i garderoben hvor noen så på meg som om jeg var smittefarlig. Og jæven hårrå, som skuldrene verket! En sånn sliten verking som jeg ikke har kjent siden sist gang muskelbetennelsen ...

Hæ? Attevar? Jeg skjønner ikke helt hvordan det har skjedd, for gudene skal vite at jeg ikke har vært mitt vanlige flittige selv og trenet hver dag etter at jeg kom hjem fra ferie for litt over tre uker siden. Gudene skal også vite at jeg ikke har vært spesielt fornuftig med hva jeg har stappet i meg siden da. Til tross for dette har jeg, på et eller annet mirakuløst vis, klart å miste et par kilo. Faktisk. Ikke bare ett, men TO. Disse to kiloene dytter meg over den etterlengtede milepælen som jeg har ventet i hundre år på, og enda litt forbi. Jeg ville så gjerne kunne si at jeg hadde mistet totalt 20 kg, og nå kan jeg til og med si 21. Hoho! Jeg begriper virkelig ingenting av dette, men jeg klager selvfølgelig ikke. Det er selvsagt en liten stemme som hvisker i hodet mitt at det må ha vært noe feil med vekta i garderoben på Elixia, men jeg velger å ikke høre på den. Selvfølgelig har Elixia vekter som fungerer skikkelig og som man kan stole på. Jeg skal tillate meg å nyte dette øyebl...

Den gode nyheten i dag: Jeg kom meg på trening. Den dårlige nyheten: Jeg har spist iskrem. Fornøyd med det første, litt skuffet over det andre, men jeg klarte å ikke spise iskrem i går, så jeg skal ikke slå for hardt ned på meg selv. Det er tross alt fremdeles sommer. (Lurer på hvor lenge jeg kan støtte meg på den unnskyldningen?) Dagens innsats ble først 10 minutter på romaskinen (som jeg alt for ofte forsømmer - hvis poengene på Fitocracy er noen som helst indikasjon, så er romaskinen vanvittig bra trening), hvor jeg klarte å nedlegge 2010 meter. Det blir sånn ca 2,5 minutter per 500 meter. Jeg vet at PT-Alex har et optimistisk håp om at jeg skal klare 500 meter på 2 minutter eller mindre, men der har jeg altså et godt stykke igjen, tydeligvis. Nuvel. Kanskje en dag. Etter den temmelig intense oppvarmingen, løp jeg inn til gruppesalen på Bjørvika for å få med meg en time med pilates. Joda det er skikkelig trening, joda jeg kjenner det i musklene og joda jeg blir småsvett, men ...

Sånn ja. Nå har jeg vondt igjen, og verden føles litt mer normal. To late dagers urovekkende mønster har blitt brutt. Jeg fant veien til Bjørvika i dag, etter å ha lagt en formidabel innsats i Prosjekt Husmor-Vero. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen i min egen stue, og det er en god ting. Dermed kunne jeg dra på trening med gullende god samvittighet. Det ble to korte timer på meg i dag. Først 40 minutter med spinning, etterfulgt av 45 minutter med styrke på en Power-time. Jeg fikk i dag oppleve noe som jeg aldri har opplevd før; jeg var den eneste personen i salen bortsett fra instruktøren. Greit nok at det er siste uke før skoleferien er over, og greit nok at det har vært fint vær, men det får da være måte på. Hvor har alle sprekingene gjort av seg? Plutselig følte jeg meg som den skolenerden jeg var for 15 år siden, da jeg ble sittende igjen på biblioteket etter at siste time var over, for å lese, mens resten av klassen løp hjem. Treningsnerd, er det det jeg har blitt? Næh, det kan ...

Det har altså gått så lenge siden sist jeg blogget at jeg har fått spørsmål om hva som skjer. Ops. Jeg har forsømt bloggen, og skammer meg massivt. Det har sine årsaker, men jeg skal ikke kjede folk med en monolog full av unnskyldninger. I stedet hopper jeg rett til saken: Det ble trening i løpet av helga, da jeg dro på hyttetur. Ikke trening i den forstand at jeg trakk i treningstøyet og prøvde å drepe meg selv, men i den forstand at jeg holdt meg ganske aktiv. Den hytta jeg dro til lå nemlig ganske langt inn og opp i østmarka, noe som bød på en ca 45 minutters lang tur med passe tung ryggsekk både ved ankomst og avreise (skjønt avreisen skjemte oss bort med en del nedoverbakker). Samtidig benyttet jeg anledningen til et par lengre svømmeturer i det fredelige, folketomme tjernet som lå rett ved hytta (ca en halvtime hver gang, tror jeg, sånn omtrent, kanskje, jeg-så-ikke-på-klokka-men-det-føltes-litt-sånn). Ettersom Røde Kors består av spreke turfolk, ble det attpåtil en lengre tur ...

Så ble det altså lite futt i meg i går. Ironisk nok var jeg i utgangspunktet dratt mellom to ting jeg hadde veldig lyst til; spinning på Colosseum og yoga på Bjørvika, som overlappet litt med hverandre. Skjebnen ville imidlertid ha det til at akkurat klokken 17 hadde jeg en avtale med en murer som skulle komme og se på noen sprekker på innsiden av soveromsveggen min. Jeg hadde i utgangspunktet vært såpass vanskelig å få tak i for den stakkars mannen, at jeg derfor ikke hadde samvittighet til å forandre tidspunkt, og måtte derfor bite i det sure eplet. Verken spinning eller yoga på meg. Tankene om en joggetur til kvelds ble det heller aldri noe av, men i så måte trøster jeg meg med at det ikke var fordi jeg sløvet på sofaen, men fordi jeg er i full gang med opprensking og organisering av det tidligere omtalte kaosområdet som er bokhylla (den som nesten ikke har noen bøker). (Så langt har jeg kastet to fulle bæreposer med papirer, og har opptil flere gjenstander klar til donering til lop...

Nå som jeg befinner meg mellom jobber, som man så pent kaller arbeidsledighet nå for tiden, har jeg liten grunn til å stå opp før klokken 12 om dagen, og enda mindre grunn til å forlate leiligheten. Det å ikke måtte dra på jobb er jo en perfekt anledning til å få unna en del forefallende husarbeid, som for eksempel å rydde i den store bokhyllen i stua som inneholder nesten alt i hele verden bortsett fra bøker. Eller sortere bombeområdet som er garderobeskapet mitt. Med så mye gøy og spennende å finne på innendørs, har jeg vel ingen grunn til å bevege meg utendørs hvor jeg risikerer å bli fanget av en av disse spontane skyllebøttene fra oven. Men trening er en grunn, og det er en sabla god en. Så etter å ha tilbragt hele morgenen i senga, halve formiddagen på sofaen og resten av formiddagen med å såvidt påbegynne bokhyllesorteringen (det ble en pen bunke til papirsøpla), innså jeg at jeg burde røre litt på meg. Det fikk så være at jeg hadde vært på spinning og styrke i går, jeg meldte...

Jeg har trenet igjen! For første gang siden fredag! Jeg skylder på moren min, som kom på besøk fredag kveld og ble til i går ettermiddag. Det er en dårlig unnskyldning, jeg vet. Hun hadde nok overlevd alene et par timer på lørdag, og jeg hadde jo hele resten av søndag ettermiddag og kveld etter at hun hadde dratt. Så hvis jeg skal være fullstendig dønn ærlig med mine lesere og meg selv, kan jeg egentlig bare skylde på latskapen. Denne legendariske sommerlatskapen. Det er noe med klamt og varmt vær som gjør at jeg blir litt ekstra doven. Jeg er i utgangspunktet ganske makelig anlagt, for å si det pent, men i sommervarmen blir jeg fullstendig ubrukelig. Jeg orker stort sett to ting; ligge på sofaen og se på TV-serier eller lese bok (dersom det er varmt og klamt, men grått og vått) eller ligge på et håndkle på Sognsvann og lese bok, nå og da avbrutt av en tur i vannet (dersom det er varmt og klamt og solskinn). Noen ganger kan jeg til og med ligge på et håndkle på Sognsvann og ikke gjøre...

Fire dager tok det før jeg ble et fungerende menneske igjen og kunne gjenoppta en skikkelig treningsøkt. Faktisk. Fire hele dager. Sinnssykt. Derfor var det snasent å kunne returnere til Colosseum i dag, for en time med utholdende styrketrening, igjen i regi av Super-Sissel. Joda, det gjorde fremdeles vondt hver gang jeg tok knebøy og utfall, men ellers kom jeg meg gjennom øvelsene uten større traumer. Jeg svettet imidlertid som en gris, kanskje til og med mer, ettersom jeg ikke egentlig vet hvor mye griser svetter. Men det rant. Jeg tror ikke jeg har svettet så mye på spinning engang. Det skulle vel egentlig bare mangle, for jeg tok i til jeg ikke klarte mer. Jeg skar grimaser. Jeg hadde SÅ lyst til å fjerne litt vekt fra stanga da jeg var litt over halvveis gjennom repetisjonene på opptil flere øvelser, og på noen av dem gjorde jeg det (benkpress, stående roing), mens på andre gjorde jeg det ikke (biceps). Da jeg ikke gjorde det, men bet tenna sammen og drylte på videre, følte jeg ...

Jeg er fremdeles temmelig sår og støl etter mandagens styrketrening (som åpenbart var mye hardere enn jeg først hadde trodd, selv om kvalmen og ørheten sikkert var et hint), og fortsetter derfor trenden med kosetrening. Den opprinnelige planen for resten av uka kan bare ryke og reise. I dag klarer jeg nesten å gå normalt. Forventningspresset har roet seg betraktelig. Bare det å komme meg opp av senga og ut døra var en bragd. En bragd, sier jeg dere! Ikke bare kom jeg meg ut døra. Å neida. Jeg kom meg helt til Sognsvann (med god hjelp fra t-banen, vel å merke), hvor jeg skulle møte min partner in crime. Trygt framme på Sognsvann, etter spaserturen fra banen til vannet (hvor jeg gikk mer som et normalt menneske og mindre som en pingvin), fikk jeg omsider plasket ut i det våte element. Mitt element. Det var ikke kaldt i det hele tatt (min venninne var ikke helt enig), og spesielt ikke etter at vi la på svøm. Det var bare friskt og herlig. Superherlig. Vi svømte ikke langt (kanskje 450...