Svetteperler for svin

Det har vært en lang uke på skolen. Jeg har druknet i arbeid med en slem programmeringsoppgave, og ettersom jeg har en eksepsjonelt dårlig forståelse for Java-programmering har dette vært usedvanlig slitsomt. Så slitsomt at etter mine lange skoledager har jeg ikke orket annet enn å komme hjem, lage middag, og kollapse på sofaen. Alle mine gode intensjoner om en uke full av trening forsvant som isen ved polene under vår globale oppvarming. Nå er det imidlertid lørdag, jeg fikk levert inn djeveloppgaven i går kveld, og i dag hadde jeg en avtale med en venninne om å trene styrke kl 12, samme som for en uke siden. Endelig! Også denne styrkeøkten ble skikkelig bra, ja faktisk enda bedre enn sist. For denne gangen la vi på litt (og nøkkelordet her er "litt") vekter på stanga til knebøy og markløft, i tillegg til at vi helt til slutt tok ett ekstra sett av hver øvelse. Et EKSTRA sett, folkens! Fire sett er jo en merkbar økning fra tre sett, noe både kroppen og poengsummen fra Fi...

Jeg har trenet igjen! For første gang siden fredag! Jeg skylder på moren min, som kom på besøk fredag kveld og ble til i går ettermiddag. Det er en dårlig unnskyldning, jeg vet. Hun hadde nok overlevd alene et par timer på lørdag, og jeg hadde jo hele resten av søndag ettermiddag og kveld etter at hun hadde dratt. Så hvis jeg skal være fullstendig dønn ærlig med mine lesere og meg selv, kan jeg egentlig bare skylde på latskapen. Denne legendariske sommerlatskapen. Det er noe med klamt og varmt vær som gjør at jeg blir litt ekstra doven. Jeg er i utgangspunktet ganske makelig anlagt, for å si det pent, men i sommervarmen blir jeg fullstendig ubrukelig. Jeg orker stort sett to ting; ligge på sofaen og se på TV-serier eller lese bok (dersom det er varmt og klamt, men grått og vått) eller ligge på et håndkle på Sognsvann og lese bok, nå og da avbrutt av en tur i vannet (dersom det er varmt og klamt og solskinn). Noen ganger kan jeg til og med ligge på et håndkle på Sognsvann og ikke gjøre...

Det går altså ALT for lang tid mellom hver time med Xycling Challenge - bare så det er sagt. Jeg forstår omstendighetene, og støtter det helt, men fytti grisen som jeg savner å få min ukentlige dose. I dag fikk jeg en påminnelse om hvor flotte de timene faktisk er, etter to ukers lettere amnesi. Det ekstra kvarteret vi får i forhold til andre timer merkes godt på slutten, og ingen brøler så bra som Jonas når han setter i gang. I dag var det mye brøling, og det resulterte blant annet i mye svette. "Mye svette" for min del betyr fremdeles "noen dråper rennende nedover ansiktet og en litt klam t-skjorte som ikke lenger dufter av morgenfrisk dugg," men det er jeg kjempefornøyd med altså, for jeg har aldri vært noe flink til å svette. Min venninne, derimot, hadde en nærmest gjennomvåt treningstopp etter at timen var over, og jeg var innmari sjalu. Graden av flinkhet jeg føler er vagt relatert til mengden svette jeg klarer å tyne ut av meg, så jeg skulle ønske jeg kunne...

Søndag har kommet og gått, og nå kan jeg med hevet hode si at jeg har vært på trening hver dag denne uken. Det var ikke egentlig noe jeg hadde planlagt; det bare dukket opp så mye jeg ville gjøre, så det passet liksom aldri å droppe en treningsdag. Det er utrolig gøy at trening har blitt til noe som jeg gleder meg til og ikke vil gå glipp av, i stedet for noe jeg må tvinge meg til å gjøre fordi jeg føler at jeg må. Det er altså en hel verden av forskjell. Det var altså en ny Power-time med Barske Bjørn som var dagens plan. Jeg tror jeg har vært forholdsvis flink til å snike inn en eller annen form for styrketrening sånn ca annenhver dag over de siste ukene, og jeg tror det har en viss effekt, for jeg føler meg litt sterkere. Det kan selvfølgelig bare være noe jeg tror, et utfall av ønsketenkning, men jeg la på 2,5 ekstra kilo på benkpressen i dagens time, så et eller annet gjør jeg i alle fall riktig. I tillegg gikk jeg opp på manualene, fra 3 kg til 4 kg. Helt sant! Jeg ER Iron Man....

Intet mindre enn 3 meget entusiastiske jenter troppet i dag opp på vårt vakre treningssenter for å dra på spinning med instruktør Bjørn. For min del var dette grei skuring, mens mine to stakkars, modige venninner fikk en litt hardere time. Ikke bare var de forholdsvis nye på trening, de hadde heller aldri vært på spinning før. Jeg var veldig stolt av dem begge, og synes de klarte seg veldig bra. Snakker om å stå på! For å være ærlig var dette en litt merkelig opplevelse - det å være den mest erfarne og veltrente blant en gruppe personer. Jeg hjalp til med sykkelinnstillinger og følte meg som en slags veteran. Jeg passet på å ikke ta i for mye, for jeg var redd det skulle se ut som om jeg prøvde å "vise meg fram." Jeg kjente en didaktisk lyst for å komme med velmenende kommentarer som "husk å drikke masse vann" og "pass på å senke skuldrene, ha litt mer bøy i albuen", men klarte heldigvis å tøyle mitt indre besserwissermonster. De lærer det tidsnok; jeg e...

I godt og vel over et halvt år har jeg nå blitt vant til å trene, og jeg har blitt vant til å trene alene. Mange ganger, over lengre tid og fra flere hold har jeg fått høre at det er enda bedre å trene med venner, men jeg har ikke vært helt overbevist. Det har jo fungert så fint alene; hvordan kunne det overhodet bli bedre? Nå har jeg lært hvordan. Jeg tok nemlig med meg min venninne, som nylig har meldt seg inn på Elixia, til dagens yogatime. Det gjorde treningsturen bedre av opptil flere grunner: 1. Jeg hadde noen å skravle med før og etter timen. 2. Jeg kunne føle meg superflink siden jeg hadde gjort dette mange ganger før (sist for bare en uke siden), mens hun ikke har vært på yoga på flere århundrer. 3. Hun var underholdende selskap, der hun kollapset på matten ved siden av meg og ble liggende som et slakt. 4. Jeg var ikke lenger den eneste i salen som ikke klarte å gå inn i Plogen. Plogen. Eller Kanskje-Om-5-År, som jeg kaller den. Det er jo ganske mange på disse yo...