Svetteperler for svin

Jeg skal innrømme at det tar tid å komme tilbake til de skikkelig gode, sunne vanene jeg hadde før sommerferien. Av den grunn har vektnedgangen bremset en smule. Den går fremdeles ned, så jeg er ikke direkte misfornøyd, men det tar dobbelt så lang tid som det gjorde på vårparten. For eksempel har jeg nå brukt de siste to ukene på å bli kvitt nesten ett kilo. Det er ikke så rart, når jeg tenker på hvor mye jeg har fråtset - konstant hengitt meg til hedonismens kravstore ønsker om ostepop, sjokolade, kake og iskrem og vafler på jobb ... Det har vært vanskelig. Vanskelig å si nei. Det er lett å si "ta deg sammen, Vero" - men det er vanskeligere å gjøre det. Spesielt når den ene tingen jeg faktisk HAR vært flink til å gjøre - trening - fører til at jeg rettferdiggjør de dårlige spisevalgene mine. "Jeg har jo forbrent 500 kalorier på trening i dag, jeg kan tillate meg en sjokolade til kvelden." Og bevares, det kan jeg jo innimellom - men kanskje ikke annenhver dag. E...

Etter dagens time med Yin yoga er jeg skuffet og litt trist. Ikke over timen, den var veldig bra. Det var en vikar for den vanlige instruktøren, men vikaren var også kjempeflink. Det er mange flinke instruktører der, og det er derfor jeg har vært et lojalt medlem i nesten syv år. Nei, jeg var skuffet og litt trist fordi timen fikk meg til å tenke over en lite hyggelig mail jeg fikk fra SATS Elixia tidligere i uka. Etter at Elixia ble spist opp av SATS, begynte en rekke forandringer å utfolde seg, både i gruppetimer, ansatte og medlemskap. Stort sett syntes jeg endringene var negative, men det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Ting forandrer seg, sånn er det bare. Jeg mistet tre av mine favorittinstruktører, og måtte ta farvel med den fantastiske boksesalen med oppheng for punchingbagene. Jeg så flere unike og supre dansetimer forsvinne, blant annet ballett og burlesque. Jeg ble informert om nye typer medlemskap, men ble beroliget med at dette ikke ville påvirke oss gamle medlemme...

Noen dager trener jeg fordi jeg må. Noen dager fordi det er gøy. Noen dager fordi jeg trenger en oppmuntring, eller å tenke på noe annet. I dag trente jeg for å få utløp for litt frustrasjon. Okay, mye frustrasjon. For å gjøre en litt lang historie litt kortere, har gruppen min i et skoleprosjekt fått skikkelig dårlig oppfølging fra våre veiledere, med dårlig kommunikasjon, noe som har ført til at vi først nå, tre uker etter en presentasjon og to uker før innlevering av sluttrapport, fikk beskjed om at det var noen større elementer i prosjektet vårt som måtte endres. To uker før innlevering. Kult. I tillegg forsøkte den veilederen å gi oss skylden for at vi ikke hadde fått denne informasjonen tidligere, fordi hun hadde spurt om når vi hadde tid til et møte, og vi hadde ikke gitt svar. Det stemmer forsåvidt; da vi fremdeles ikke hadde funnet et tidspunkt som passet for både henne og oss i løpet av den første uken, lot vi det ligge. Hun nevnte nemlig ingenting om at møtet gjaldt viktig...

Hei bloggen! Etter en bloggfri høst har det ikke gått nevneverdig bedre med verken trening eller kosthold. Tvert imot har det vel egentlig bare gått verre. Da jeg sluttet å blogge forsvant det eneste stedet hvor jeg reflekterer over hva jeg gjør av aktivitet og hva jeg stapper i kjeften, så hedonismen og latskapen har tatt fullstendig overhånd. Dette er ikke bra. 2016 ble året hvor jeg gikk opp og forbi min tidligere maksvekt - altså den jeg hadde i 2012 før jeg begynte å trene massemasse. Jeg har altså lagt på meg alle kiloene jeg klarte å trene vekk i 2012 og 2013, med renter. Dette er virkelig ikke bra. Jeg går ikke lenger når jeg er utenfor leiligheten. Jeg ruller. Og jeg unngår å forlate leiligheten hvis jeg kan. Jeg har sluttet å være sosial, for jeg vil ikke at noen skal se meg i denne tilstanden av Totalvrak. Jeg er ofte sykmeldt fra jobb. Garderoben består nesten utelukkende av klær som nå har blitt for trange. Dette er krise. Total og komplett krise. 2016 har gene...

Etter en langhelg i Danmark som resulterte i en hel uke uten trening, klarte jeg å komme meg ut døra en iskald formiddag nå sist onsdag. Det er alltid en utfordring i disse tider, men det hjalp at jeg nettopp hadde hatt to timer forelesning på skolen og derfor allerede var på farten. For å være sikker på å ikke bli grepet av latskap, dro jeg hjem fra skolen, pakket om sekken og dro rett ut igjen. Best å bare få det hele overstått med det samme. Etter litt chatting med kjæresten, som fortalte at han skulle ta med en skoleklasse i svømmehallen den ettermiddagen, ble jeg inspirert til å svømme. Det hadde jeg ikke gjort siden i sommer, og det måtte vel begynne å nærme seg et år siden sist jeg benyttet meg av medlemskapet til Domus Athletica (treningssenter for studenter), som jeg har kun for å bruke bassenget. (Med tanke på hvor sjeldent jeg bruker det, og at de nylig satte opp prisene, burde jeg vel egentlig vurdere å si opp dette medlemskapet. Det er oppe til vurdering.) Så falt alts...

Okay. Så i løpet av den siste uken har jeg vært på trening fem ganger. Ordentlig trening, med høy puls og svetting og krøplende stølhet. Jeg har i stor grad holdt meg unna snop og snacks, og dårlig mat. Jeg har vært flink til å drikke vann. Likevel har jeg gått OPP i vekt. Mer enn de 2-300 grammene jeg nevnte for et par dager siden. I dag hadde dette tallet plutselig flydd opp til halvannet kilo! Satan i helvete. Ingenting, absolutt ingenting, er mer demotiverende enn å gå opp i vekt når du er flink til å trene og spiser bedre enn du har gjort på lenge. Hva er vitsen med å fortsette da, liksom? Det hjelper jo åpenbart ikke, og kroppen virker fast bestemt på å gå videre opp uansett hva jeg gjør. Så hvorfor kjempe? Hvorfor legge til rette for flere skuffelser? Hvorfor ikke bare gi slipp og akseptere at jeg kommer til å være en motbydelig hvalross resten av mitt liv? Sånn, det var frustrasjonen og selvhatet for i dag. Forvent mer av det i fremtiden. Det positive er at jeg ikke opp...

Mitt første innlegg fra i fjor ble avsluttet med følgende uttalelse: "2015 skal bli et bedre år enn 2014. Det kan jo strengt tatt ikke bli verre." Tillat meg et aldri så lite LOL over optimismen jeg viste der. Sannheten var at det kunne faktisk bli verre, og 2015 landet pent inn som det året hvor jeg slurvet mest med både trening og kosthold siden jeg først begynte å trene skikkelig i 2012. Treningsmengden- og motivasjonen har vært særdeles ustabil og til tider minimal i løpet av 2015, og kostholdet fortjener en skammekrok. Jeg har gått opp mer i løpet av 2015 enn jeg gjorde året før (mest over det siste halvåret), og totalt har dette satt meg tilbake til bare noen få kilo under der jeg var i utgangspunktet. (Kanskje verdt å notere at sist jeg veiet meg var før jul, så det er sannsynlig at jeg nå er totalt tilbake til utgangspunktet, kanskje til og med over. Gudbedre.) Når jeg sier utgangspunktet, mener jeg altså for fire år siden. Alle de kiloene jeg jobbet så hardt f...

Etter en god langhelg i Paris kom jeg rullende hjem mandag ettermiddag, og jeg syntes unektelig at klærne satt litt strammere enn før jeg dro. Huff. Dermed bar det rett avgårde til boksetime på Colosseum med Aristo. Ingen tid å miste. Det er jo snart jul, og lageret med julesnop i kjøkkenskapet blir bare større og større. Den boksetimen var vel strengt tatt min første treningstime på en ukes tid eller så, og den gjorde derfor litt ekstra godt - og litt ekstra vondt. Det ble mye fokus på spark denne gangen, og det syntes jeg var helt supert. Pulsen kom seg godt opp, og jeg fikk utløp for litt aggressjon - for det meste rettet mot meg selv. Jeg er ikke egentlig fornøyd med min egen innsats i år, sånn generelt. Jeg har trenet mindre enn jeg har gjort de siste par årene, samtidig som kostholdet har vært helt på trynet. Jeg har gått opp i vekt i stedet for ned. Jeg har vært slapp og lat og umotivert og til tider giddeslaus. Ikke bare når det gjelder trening, men når det gjelder livet ge...

Hei bloggen! Egentlig har jeg masse å skrive om, og jeg skylder delvis på latskap og delvis på stress for at jeg ikke har oppdatert noe på litt for lenge. Jeg har jo, periodevis, vært veldig flink, og periodevis mindre flink. Man kan jo ikke være flink hele tiden, har jeg hørt, så jeg unnlater å gi meg selv for mye mental juling enn så lenge. Det er altså to uker siden sist, og jeg begynner med en kjapp oppdatering. Jeg var ikke kjempeflink i forrige uke, bare sånn passe flink. Tre treningsdager klarte jeg å dytte inn; en styrkeøkt, en zumbatime og en spinningtime. Denne uka har jeg om mulig vært enda slappere; i dag var min andre treningsøkt. I dag er det lørdag. Da hjelper det kanskje bittelitt at jeg kjørte to timer i går, men læll. Det er en hel uke borte fra Elixia, og det er egentlig ikke greit. Den lille joggeturen jeg la inn på tirsdagskvelden kompenserer ikke for det. Noe som kanskje kan kompensere litt er at jeg har vært tålelig god på å ikke dytte i meg all sjokolade i h...

Jeg liker egentlig tall, selv om jeg ikke liker komplisert matematikk. Jeg liker tall i budsjett og regnskap, og jeg liker tall i statistikk. Derfor fikk jeg plutselig en merkverdig innskytelse: Jeg ville logge meg inn på Elixia-sidene, til den listen over alle timer jeg har vært registrert på siden jeg begynte å trene der, og sjekke hvor mange ganger jeg har vært på noen av disse timene som jeg besøker hyppigst. Jeg måtte vel begynne å nærme meg 100 timer på noen av dem, tenkte jeg. Resultatet var en hyggelig overraskelse, og nå skal dere få se. Dette er antall ganger jeg har vært på ulike gruppetimer siden aller første gang for to år siden: Spinning - 151 ganger (yowsa!) Boxing - 33 ganger Yoga - 57 ganger Styrketimer - 84 ganger (inkluderer timene Power, Shape og Styrke & Core) Dansetimer - 52 ganger (inkluderer jazzdans, ballett, burlesque, zumba og street dance) Totale gruppetimer - 444 ganger (inkluderer en god del timer jeg ikke har inkludert i statistikken over) Jeg ...

Har vi kommet inn i årets andre uke allerede? Gurimalla. Jeg har egentlig alt for mye å ta igjen (for eksempel hadde jeg, for litt over en uke siden, en overambisiøs plan om å skrive en motiverende nyttårstale), men i stedet for å tvinge folk til å lese femti tusen ord, skal jeg bare hoppe rett til hovedpunktene, og gjøre et forsøk på å oppsummere dem kjapt og konsist: 1. Godt nytt år! Måtte 2014 komme med nye mål, nye seire, nye rekorder, nytt pågangsmot, stå på, du kan hvis du vil og så videre og så videre. 2. Litt sånn uventet fikk jeg plutselig plass på mastergradsstudier rett før jul. Mot bedre vitende skal jeg derfor nå prøve meg som fulltidsstudent samtidig som jeg prøver å jobbe minst tre dager i uken. (Helst fire, for det er så fint å kunne spise mat og sånn.) Jeg tror det skal gå, og håper jeg overlever. Dette kan imidlertid bety mindre tid/overskudd til å trene, men vi får se. Jeg har som mål å klare i alle fall tre økter i uka. Litt sånn innimellom håper jeg å kunne sni...

"Du har vel ikke sluttet å blogge, Vero?" ble jeg spurt forleden dag. Verdensveven har jo ikke fått livstegn fra meg på nok en uke (bortsett fra de som følger meg på Facebook og Twitter), så det er ikke et upassende spørsmål. Svaret er Nei, jeg har ikke egentlig det. Jeg har bare hatt litt vondt i vilja, som det heter. Eller latskap, som ofte egentlig er tilfellet når det gjelder meg selv. Ikke for lat til å trene, men for lat til å blogge, tydeligvis. Finn logikken i det, den som kan. Kanskje det har noe å gjøre med at når jeg er hjemme så kobler jeg av. Helt av. Fullstendig over og ut. Særlig når jeg har hatt noe så uvanlig som en 5-dagers arbeidsuke, slik som jeg har hatt nå nettopp. Fem kvelder, strengt tatt, noe som i tillegg skapte en utfordring for treningsregimet mitt. Dermed var det fort gjort at formiddagene, før trening etterfulgt av jobb, gikk med til å ligge på sofaen og se på mine elskede TV-serier. (Jeg har fremdeles superdilla på Huset på prærien, og er nå o...

Her er en liten pinlig anekdote fra en uke tilbake: Jeg hadde blitt invitert på besøk til en venninne for å være selskapsdame mens hun var alene hjemme og jobbet med et syprosjekt. Mitt første instinkt var at jeg måtte selvsagt ta med et eller annet, for det gjør gode gjester, og jeg landet på en pose med ostepop og litt vingummi - rett og slett fordi det var det jeg hadde skikkelig lyst på mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg kunne gått for en kurv med jordbær, noe vannmelon, eller kanskje en pakke druer - men neida. Søtsuget meldte seg, og jeg hoppet villig på unnskyldningen om at jeg skulle jo på besøk. Senere på kvelden, etter at venninnen min og jeg dro ut en liten tur (nok en skammens tilståelse: Vi dro på TGI Fridays for å spise burger), kom samboeren hennes hjem. Uten at hun hadde formidlet at jeg skulle komme dit, sendte han henne en melding og spurte om hun hadde hatt en hyggelig kveld med meg på besøk. Hvordan visste han at det var jeg som hadde vært der? lurte vi på. Svar...

Lei. Kjempelei. Vanvittig lei! Etter nesten to måneder med masse trening og stort sett tålelig akseptabelt kosthold, står vekta fremdeles på stedet hvil. TO MÅNEDER. Dette er IKKE akseptabelt, og jeg er rasende. Rasende og lei, med et hint av motløs. Jeg merker at dette med kosthold sklir litt mer ut for hver uke som går, for det har tydeligvis ingen effekt, så da kan jeg like gjerne skeie ut og kose meg litt nå og da. Jeg sier som Aristo liker å rope: Satan! Det føles som om jeg har ligget like over den 20kg-markøren i en evighet, og det har jeg nesten. I ukene før påske skjedde det masse, men siden har alt bare stått bom stille. "Nå kommer jeg ned til 20kg-feiringen hvilken som helst dag," har jeg gått og tenkt i to måneder, men nei. Jeg har gledet meg til den dagen jeg kunne blogge om å ha nådd denne store milepælen, men nei! Jeg har fremdeles bare mistet 19 kg. Det er som om dette siste kiloet bare ligger der og håner meg. "Hit, men ikke lenger, Vero!" Jeg...

Det er mandag, og jeg er fortsatt syk. Jeg har fått time til fastlegen i morgen. Det gjør så vondt å svelge at jeg verken spiser eller drikker, men skal prøve å tvinge i meg noe nå snart. Om en knapp halvtime begynner mandagsspinningen, som jeg tidligere i dag innså at jeg måtte kansellere. Dette har vært særdeles deprimerende. Kanskje burde jeg bare dratt likevel. Kanskje hadde det å svette bort litt grums fra kroppen vært det lille som skulle til for å bli frisk. Eller kanskje, med tanke på hvor sliten jeg blir bare av å ta en dusj, ville jeg besvimt og ramlet av sykkelen og skapt bekymring og furore og ødelagt timen for alle. Kanskje hadde jeg spredt pesten min videre til mange andre. Nei, det er nok til det beste at jeg holder meg hjemme fram til jeg har fått en diagnose og kanskje noen medisiner. Men fy søren så demotiverende dette er. Jeg har ikke hatt noen form for fysisk aktivitet på en uke. En hel uke. Det er faktisk første gang i år at jeg har vært så inaktiv over så lang...

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg har ikke skrevet noe siden spinning på mandag, faktisk. Betyr det at jeg ikke har vært på trening siden mandag? Ja, det betyr dessverre det. Som jeg fryktet ble symptomene bare verre. Halvveis gjennom arbeidsdagen på tirsdag måtte jeg kaste inn håndkleet og dra hjem til sengen. PT-timen ble utsatt til fredag. På torsdag innså jeg at fredag hadde vært for optimistisk, og utsatte nok en gang. Jeg er fremdeles svimmel, småkvalm og veldig sliten. Jeg tror noen har stappet en kaktus ned i halsen min. Jeg tilbringer mesteparten av dagen med å kvitte meg med imponerende mengder gulgrønne substanser som kroppen på mirakuløst vis klarer å produsere enorme mengder av - for å si det pent. Jeg tok en dusj i går, og måtte hvile i et par timer etterpå før jeg klarte å røre på meg igjen. På høyre siden av halsen har jeg en hoven klump; enten en mandel eller en spyttkjertel, jeg er ikke helt sikker. Åja, også verker bihulene. Mat inntas kun når jeg er...

Det er navnet på en av grunnposisjonene i yoga. Det er den som jeg avskydde inderlig i begynnelsen, men som jeg nå omsider har blitt vant til, og attpåtil liker bedre enn en del andre øvelser (fordi denne, i motsetning til en del andre, får jeg faktisk til tålelig bra nå). Yoga har blitt treningen jeg velger når jeg ikke føler meg helt på topp. De dagene hvor jeg, av ulike årsaker, egentlig helst ville holdt meg hjemme i sofakroken. Jeg må ikke, kan ikke gi opp nå. Selv om formen er dårlig, må rutinene vedlikeholdes. Det er den fysiske formen som er sliten nå. Skulderen har ikke vært så grei, og kneet har også plaget meg litt. Derfor valgte jeg bort både styrke og spinning i dag, og tok en rolig time klassisk yoga i stedet. Jeg tror det hjalp; om ikke annet kjente jeg meg mindre stiv og støl etter timen enn før, og jeg passet på å ikke vri for mye i områdene hvor det gjorde vondt. Det gjør litt mindre vondt nå, tror jeg. Jeg tror også at jeg skal prøve meg på noe litt mer pulsøke...

Dette er den enestående årsaken til at jeg nok en gang fant veien til Elixia etter jobb i dag. Ren, pur, trassig trass. Jeg har kommet så uendelig mye lenger i min 30DC enn jeg verken hadde trodd, forventet eller engang våget å håpe på, så nå skal jeg dæven døtte meg fullføre den, for faen. Så får jeg bare bli tyngre, da. Hvis det er min last i livet, så greit. Bring it on. Jeg skal påta meg den tunge rollen (haha!) som den evige Kung Fu Panda i enhver gruppetime jeg noen gang deltar på. Jeg skal leve med at de veltrente 20-åringene gløtter bort på meg med et "hva gjør HUN her?"-blikk. Jeg skal godta at den eneste delen av meg som får noe som helst ut av dette er mentaliteten, og kanskje litt kondisjonen, da. Det er faen meg greit, det. Og en dag, om mange, mange måneder, skal jeg vise de der 20 år gamle bertene som kun drar på trening for å skravle med venninnene og vise fram sine nyeste, tettsittende treningsklær, hvor sterk, smidig og utholdende en Kung Fu Panda faktisk ka...

Etter mye fram og tilbake landet jeg til slutt på spinning i dag. Det ble den korte timen på 40 minutter (fordi den begynte i sånn passe tid for meg å ta rett etter jobb), men jeg fylte ut de resterende 20 minuttene av timekravet med elipsemaskinen. Ifølge den høyteknologiske dataen på elipsemaskinen brente jeg opp 225 kalorier på 20 minutter, og jeg tenkte at det hørtes jo rimelig ok ut. Jeg dristet meg også på vekta igjen i dag, og må med skuffelse erkjenne at jeg har gått OPP i vekt. Over disse siste 17 dagene hvor jeg har vært på trening hver dag, har jeg klart å gå OPP ett kilo. Jeg vet at man får mer muskler når man trener og at muskler veier litt mer enn fett, men det får da være måte på? Utrolig, utrolig demotiverende, og hvis jeg ikke hadde vært så godt i gang med mitt 30-dagersprosjekt og er for trassig til å gi meg nå, hadde jeg garantert kansellert medlemsskapet og krøpet tilbake under dyna og sykemeldt meg for noen uker. Jeg har mistenkt det lenge, men nå føler jeg nærme...

Uke 7, økt 1. Men hva med uke 6? tenker kanskje den engasjerte og oppmerksomme leser. Dette kan forklares på en enkel og skamfull måte: i uke 6 trente jeg ikke. I det hele tatt. Årets absolutt lateste uke så langt. Jeg må skjerpe meg. Trening: 30 minutter ellipsemaskin 15 minutter intervall på tredemølle 15 minutter sykling 25 minutter styrketrening Tanker: Som straff for at jeg var så ubrukelig hele forrige uke, skulle jeg i dag ikke bare være fornøyd med å trene i en time, men gikk inn for å kjøre på til jeg ikke orket mer. Det holdt i 1 time og 25 minutter. Ikke guddommelig imponerende, jeg vet, men det var da litt? Kanskje? Jeg var i alle fall litt fornøyd med at jeg holdt ut lenger i raskere hastighet på tredemølla nå enn tidligere. At jeg i det hele tatt klarer å holde meg i bevegelse i så mye som ett minutt på hastighet 10, er nesten litt overveldende. En ekstra takk rettes til min medstudent i praksis, som motiverte meg til å ikke bare dra rett hjem og legge meg etter dagens tu...