Innlegg

Viser innlegg fra juni, 2012

30-årskrise

Jeg har kjøpt meg ny treningsbukse. Det gjorde jeg strengt tatt i går, men glemte å nevne det da, så det kommer nå i stedet. Jeg har ikke giddet å ta bilde ennå, så fansen får klare seg uten enn så lenge. Jeg lover imidlertid et lite snev av moteblogg ved en senere anledning når jeg har litt bedre tid. Jeg fikk hastet meg avgårde til en spinningtime i dag, etter en egentlig ganske sløv og meningsløs dag hjemme og før en bursdagsfeiring. Bursdagsfeiringen begynte egentlig samtidig som spinningtimen min, noe som resulterte i at jeg møtte opp der med en lite kledelig rødfarge i ansiktet og sikkert ikke med verdens mest liflige dufter. Ikke hadde jeg pynta meg heller, men det er jo ingen krise når man ikke har noen å pynte seg for uansett. Jeg ga rett og slett litt blaffen og var fortsatt høy etter all rosen som spinninginstruktøren hadde gitt oss i salen (som forøvrig var fullstappet). Den rosen fortjente jeg, for grensene ble presset videre og svetten rant, nok en gang. Hurra! Det ha

Rytme og tempo

Jazzdans, altså. Der går det virkelig for seg. I dag dristet jeg meg inn på en time med dette for annen gang, og til min lettelse var koreografien i stor grad den samme som den hadde vært forrige gang jeg kastet meg inn i dette. Dette førte til at jeg klarte å henge relativt greit med på hva som skulle gjøres når, og i stedet bruke mer energi på selve utførelsen. Det følger en egen glede og følelse av mestring over det å beherske dansetrinn og huske koreografier. Hånden på hjertet; du føler deg både smidig, oppmerksom og elegant, og etter en time forlater du speilsalen med hodet høyt hevet og fornyet selvtillit. Det må ikke nødvendigvis være akkurat jazz, men hvis du er på jakt etter morsom og effektiv kondisjonstrening, så kan jeg anbefale dans på det varmeste. Også for gutter (det var to gutter med på dagens time, og de var dritkule).

Cardio Xpress

Etter over en uke borte fra Oslo og borte fra Elixia, var det ingen nåde ved dagens tilbakekomst. Jeg hadde booket en time som het Cardio Xpress, som jeg for et halvår siden aldri hadde trodd at jeg noen gang ville delta på - dette er nemlig 30 minutter på tredemølle med instruktør. De som har fulgt med bloggen en stund og/eller kjenner meg litt, har nok en viss formening om hvordan mitt forhold til tredemøller (og løping/jogging generelt) er, og vil derfor kanskje forstå hva deltagelse på akkurat denne timen innebærer for meg. Død og fordervelse. Nettopp. Instruktøren her heter Pete, og jeg har lagt merke til over det siste halvåret at Petes timer alltid er fullbookede, gjerne et helt døgn i forveien. Alltid. Dette har skremt meg, fordi det indikerer at Pete er populær, og populære instruktører er gjerne de som kjører deg beinhardt slik at alle de superspreke folka får en utfordring, mens vi andre nesten kaster opp. Kjempegøy! Og ja, Pete utfordret meg. Masse. Men ikke på en skr

God ferie!

Med dagens lille bloggpost tar jeg ferie. I morgen tidlig reiser jeg tilbake til 1829 og blir der til lørdag neste uke. Det blir rart å gå så lenge uten trening. Tror jeg. På grunn av dette skulle jeg ikke spare på kruttet på dagens spinningtime med instruktør Bjørn. Jeg hadde psyket meg veldig opp til å presse meg selv til det maksimale gjennom alle intervalltoppene, og fikk derfor et snev av angst da jeg få sekunder etter å ha satt meg opp på sykkelen kjente en sterk, stikkende smerte i øvre del av ryggen på høyre side, som ble vedvarende vondere jo dypere jeg trakk pusten. Urovekkende. Og vondt. Og ikke minst upraktisk. Det kom så plutselig at jeg ikke hadde den fjerneste idé om hva det kunne skyldes, men konkluderte med at det sikkert ikke var noe farlig. Vondt, men ikke farlig. Deretter satte jeg i gang med oppvarmingen, fast bestemt på å komme meg gjennom timen åkke som. På beste dumdristige vis klarte jeg faktisk å fullføre hele løpet. Ikke bare holdt jeg koken fra start til

50/90

Bilde
Dette ble dagen. Jeg fikk mitt 25. klistremerke for annen gang, og mottok derfor min annen toalettmappe - denne gangen valgte jeg den svarte. Damen i skranken var imponert, og fortalte at såvidt hun visste var jeg den første som hadde tatt 50, selv om hun har hørt flere uttale at de skal/skulle gjøre det. En kan vel lett tenke seg at jeg vokste noen centimeter der jeg stod. Toalettmappe nr 2!  Dessverre var jeg litt presset for tid i dag (også), og presterte derfor ikke noen imponerende stor eller lang treningsøkt; bare litt kondisjonstrening på tredemølle og elipsemaskin. Jeg hadde tenkt å kjøre noen beinpress på styrkeapparatet, men der satt det et bær som tok seg uendelig god tid, og med ett var det på tide for meg å dra. Dumme bæra. Jeg skal ta det igjen i morgen. Det blir jo siste gang på en uke, så da skal jeg ikke spare på noe som helst. Gleder meg!

Kroppsspråk

Helt siden joggeturen på mandag har jeg hatt grisevondt. Framsiden på begge mine lår har akket og ynket seg i to dager nå, og spesielt har de skreket ut hver gang jeg har satt meg ned og reist meg opp igjen. I mitt forsøk på å bli flinkere til å tolke hva kroppen forsøker å fortelle meg, kan jeg tenke meg to vidt forskjellige beskjeder den vil formidle: 1. "Gjør! Aldri! Dette! Mot! Meg! Igjen!" 2. "Dette MÅ du gjøre oftere!" Jeg tror nok begge beskjedene er like aktuelle. Nr 1 er kroppens umiddelbare sjokkreaksjon, men det er en reaksjon som kommer av at jeg (fremdeles) er i for dårlig form. Den er ikke vant til dette, og derfor er reaksjonen samtidig et rop om forbedring. Nettopp derfor elsker jeg denne stølheten. Den forteller meg at jeg har gjort noe som ligger langt utenfor komfortsonen, og det er alltid effektivt. Jeg drømmer allerede om å klare tre runder rundt Sognsvann innen høsten kommer, men vi får se om det kanskje ikke er i overkant optimistisk. N

Joggetur? Jeg??

Bilde
Jo, det er helt sant. Det ble joggetur i dag. Dette til tross for at jeg avskyr jogging - men de sier at det blir bedre med tiden, så kanskje hvis jeg prøver litt mer enn én gang i året så vil det etter hvert ikke være så ille likevel? Det hjalp selvsagt at jeg fikk med meg en partner in crime i dag. Nina tilhører den gruppen venner som liker å påpeke at jeg ser bedre ut nå enn på nyåret og at hun gjerne vil være med og trene men ikke har mulighet til å bli med i Elixia-kulten. Da jeg annonserte min ambisiøse plan om jogging rundt Sognsvann i dag, derimot, kastet hun seg med på kun et par timers varsel. Sprekt! Jeg hadde vel egentlig halvveis håpet at hun skulle si nei, slik at jeg hadde en (meget dårlig) unnskyldning til å gjøre noe annet i stedet, men siden hun først var så tøff og kastet seg med, kunne jeg jo ikke være dårligere. Nå viste det seg at jeg var jo dårligere uansett, da. Nina er både høyere og lettere enn meg, og der hvor jeg slepte mine blytunge, stive og slitne ben

Den store milepælen

Bilde
Endelig kom dagen! Herregud denne har jeg ventet på i en evighet, føles det som. Det har gått sakte de siste ukene, men nå er det på tide å skryte litt. Dere får bære over med meg. Ok, skrytebilde nummer 1: Dette er meg i sal 6 på mitt kjære Elixia. Det er her vi har zumba, styrketrening (åpenbart) og utvalgte step-timer. Det er for eksempel her jeg trente i dag, med først en halvtime step og deretter en halvtime kjernemuskulatur (mage og rygg). (Etterpå beveget jeg meg videre for å ta litt mer styrke på apparater, men det var et annet sted. Jeg ble også lurt inn på kardio-rommet da jeg ble oppmerksom på at de viste 30 Rock på storskjerm ...) Det jeg holder i hånden der er en vekt, av typen man legger på vektstanga som man jobber med. Jeg har ennå ikke begynt å bruke de lilla vektene i styrketimene, for jeg er redd jeg ikke er sterk nok. Den lilla vekten der er hvor mange kilo jeg har mistet over de siste fem månedene. Hurra! For at det ikke skal være

Antistress

Jeg drukner i stress og bekymringer for tiden, og det beste jeg kan gjøre for å slappe av med god samvittighet er fremdeles å dra på trening. Med tusen gjøremål på samvittigheten dro jeg i dag på TRX, som det jo begynner å bli en stund siden sist jeg var på. Det var akkurat så tungt og slitsomt som jeg husket det som, men det er jo en sånn greie som aldri egentlig blir lettere ettersom man alltid kan jobbe på en måte som gir en utfordring (sånn som spinning). Tyngden justeres etter hvor langt fra ankerfestet man står, og jeg har en god halvmeter å jobbe meg inn på før det begynner å bli imponerende, for å si det sånn. Det ble nå i alle fall en hard og god økt med mye svette, og en del av meg ønsket at den aldri skulle ta slutt. Men etter en time gjorde den det, og så bar det hjem til stressing igjen. Sukk. Jeg får ikke trenet i morgen heller, da jeg er opptatt hele dagen, men søndag, dere! Søndag. Som jeg gleder meg.

Elixia; min klippe

Det er kanskje ingen spesielt godt bevart hemmelighet at psyken min til tider er noe eksentrisk. Jeg trener derfor ikke utelukkende for å bedre min fysiske form, men klamrer meg også til det halmstrået som hevder at trening også påvirker hjernen i form av å forløse endorfiner og dermed bekjempe depresjon. Nå har det riktig nok blitt skrevet i en eller annen artikkel at trening forebygger depresjon, men kurerer den ikke - har man først fått den er det altså ikke nødvendigvis stort å gjøre. Men jeg prøver likevel. Det skulle bli en veldig tung dag for meg, etter en søvnløs natt og nok en fraværsdag fra jobben. I formiddag var jeg kun en skygge av meg selv; et skjelvende vrak som nesten ikke ante bak og fram på seg selv eller sine omgivelser. Jeg hadde planlagt zumba i dag, men innså at koreografi var langt utenfor min rekkevidde. Likevel ville jeg ikke bare sitte hjemme og bli enda verre. Overbevist om at en treningstime ville få meg til å føle meg bedre og mer til stede, om så bare u

Snart 50

Nei, jeg snakker ikke om min egen alder. Jeg snakker selvfølgelig om Elixias 25/90-konkurranse, som jeg maste så mye om i april. Jeg skrøt jo voldsomt over at jeg rundet mine 25 treningsdager etter én måned, og at jeg selvfølgelig skulle gå for 50. Vel, nå nærmer det seg. Jeg regner med å motta min andre toalettmappe i løpet av neste uke. Tøft, hæ? Kveldens aktivitet ble en time yoga. Oi oi, det var lenge siden sist, men til tross for dette syntes jeg timen gikk overraskende greit. Jeg har utvilsomt blitt sterkere i armer og overkropp, for jeg holdt ut enkelte posisjoner mye lengre nå enn jeg gjorde tidligere, og sjeldent følte jeg behov for å kollapse i en skjelvende, døende bylt (bare noen få ganger). Ikke ble jeg kvalm, heller. Duverden. Jeg begynner nesten å innbille meg at den halvannen uken med treningsfri kan ha hatt en positiv effekt. Over til noe litt på siden, må jeg nevne en veldig morsom treningsside jeg har oppdaget i dag, nemlig Fitocracy . Joda, det finnes hundrevis

God sommer, Kjekke-Jonas!

Bilde
Omsider kom den, denne dagen jeg har gruet meg litt til i flere uker. Den siste spinningtimen med Kjekke-Jonas før sommerferien. Nå må jeg klare meg uten ham og hans inspirerende og motiverende timer helt fram til høsten. Akk! Til gjengjeld gikk vi for en skikkelig pang-avslutning. Jonas hadde alliert seg med en annen instruktør, Kristin, og kombinerte sin time med hennes. Så i stedet for 70 minutter med én instruktør, fikk vi 130 minutter med to. Det var absolutt en bra deal, særlig siden Kristin også er en helt super instruktør som er veldig god på dette med å motivere oss og skryte av oss (man skal aldri undervurdere effekten av skryt). Kristin og Jonas er dessuten et svært godt instruktørteam, med sine vittige, småfrekke kommentarer til hverandre som får majoriteten av salen til å le godt eller i det minste trekke på smilebåndet. De skaper en fantastisk, energisk og glad stemning som til syvende og sist lagrer seg i hjernen med svært positive assosiasjoner til det å trene. Jeg ka

En etterlengtet time

(Selv om denne posten er datert fredag 1. juni, blir den i realiteten skrevet mandag 4. juni. Dette fordi jeg ikke fikk tid til å skrive på den faktiske treningsdagen, men bloggen må likevel oppdateres for å holde oversikt over antallet treningsøkter jeg har hatt.) Det ble en etterlengtet time. Etter nesten to uker med laivstress og sykdom, har det gått ALT for lenge siden mitt forrige besøk til Elixia. Faktisk har dette så langt vært årets lengste opphold, og jeg håper det kommer til å forbli årets lengste opphold også et halvår fra nå. For å være borte fra trening stort lenger enn dette kan jeg nesten ikke tenke meg. Heldigvis har ikke formen lidd noe enormt tilbakesteg som følge av mitt fravær. Jeg dro på Bjørns spinningtime, som jeg har vært på oftere denne siste måneden, og kom meg gjennom den helt greit. Faktisk følte jeg nesten at jeg hadde litt ekstra energi å ta av, kanskje fordi jeg har ligget hjemme og vært passiv flere dager i forveien. Bjørn kjører en hard time med man