Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2013

Forsiktig, forsiktig

Jeg prøvde meg på en ny Power-time i dag, med yndlingsinstruktør Bjørn. Jeg savner å trene styrke, og nå som jeg har nådd siste dag på diclofenac-kuren (tilnærmet smertefri, hurra!), tenkte jeg at det var på tide å komme seg litt forsiktig tilbake igjen.

Forsiktig er virkelig stikkordet her. Det er med en aldri så liten gremmelse jeg tenker på innlegg fra siste halvdel i fjor, hvor jeg kunne skryte av å bytte ut vektloddene med stadig tyngre vektlodd. Nå er jeg tilbake på start, med de aller minste og letteste. 1,25 kg på hver ende av stanga er ikke akkurat noe å skryte av, men det tjente sin hensikt. Mange repetisjoner med lite tyngde skal være oppskriften på å helbrede muskelbetennelser, så da får vi håpe at jeg gjorde noe riktig i dag.

Kryss alt som krysses kan for at jeg bare blir friskere og bedre i tiden framover, slik at jeg kan ha en skikkelig styrkeøkt med PT-Alex neste uke! Armene mine er i ferd med å bli til fiskeboller igjen, og dette liker jeg IKKE.

Her har dere forøvrig …

Løping

Man kaller det visst for løping, selv når det strengt tatt bare er jogging. Det kan jeg digge. Løping høres liksom litt tøffere ut. Og jeg følte meg tøff i dag, da jeg løp på tredemølla med en entusiastisk og optimistisk PT ved min side.

Forrige gang presset vi meg opp til unaturlig høy hastighet. I dag presset vi meg opp til unaturlig lang utholdenhet. Å løpe et helt minutt på hastighet 9 for deretter å ta et halvt minutt på hastighet 10 var ikke bare-bare. Jeg hadde litt lyst til å dø, men PT-Alex var nådeløs og jeg var for sta til å gi meg før han ga beskjed om det, så jeg holdt ut til siste bitre, sviende sekund. Totalt klokket jeg inn på litt over en halvtime med ganske høy intensitet på mølla, og jeg var overrasket over hvor fort tiden hadde fløyet avgårde. Jeg var totalt innstilt på å bli dratt med på masse tunge, slitsomme og skrekkelige øvelser etter all denne løpingen, fram til jeg innså hvor lenge vi faktisk hadde holdt på, og at timen nesten var over. Duverden!

Vi avslutte…

Ny uke, ny stolthet

Da Kjekke-Jonas rundet av dagens spinningtime, fikk vi beskjed om at vi måtte huske å være stolte over dagens innsats når vi forlot salen. Han minnet oss på at selv om vi var rutinerte og trente regelmessig, var det viktig å ikke ta treningen for gitt, slik at motivasjonen ikke glipper. Dette var kloke ord, tyktes det meg, så jeg deler dem derfor videre. Vær stolte når dere har fullført en god treningsøkt, folkens, og husk den følelsen. Den er viktig. Ellerno.

Jeg er i alle fall dugelig stolt over dagens innsats, hvor jeg faktisk klarte å svette en hel del (til meg å være). Jeg har generelt blitt flinkere til å ha på mer motstand, så det kan jo ha noe med saken å gjøre. I forkant av spinningtimen brukte jeg snaue åtte minutter på tredemølla, og i dag satte jeg opp hastigheten, dere! Oooooh. I dag løp jeg i omtrent 20 sekunder på hastighet 13, og DET var litt sinnssykt, syntes jeg. Jeg klarte også å holde hastighet 10 i over et minutt, noe som også egentlig er temmelig sinnssykt. Aldri…

Velfortjent helg

Etter en dags effektiv restitusjon (hele gårsdagen etter jobb ble tilbragt på sofaen med en drøss TV-serier), var det på tide å gi en god innsats før jeg kunne ta helg med god samvittighet.

Som det vanedyret jeg har begynt å bli, hadde jeg reservert plass på yoga fra 1630 til 1730, etterfulgt av boksing fra 1730 til 1830. Oppvarmingen før yogatimen ble 8 minutter og 1 km på tredemølla. Fortsatt ganske fornøyd med at jeg klarer å holde meg på tempo 11 i minst 30 sekunder, altså. Løping begynner jo nesten å nærme seg morsomt.

Yogainstruktøren introduserte en ny posisjon i dag. For meg innebar dette litt ekstra hviletid, for jeg kunne bare glemme å prøve på den. Jeg prøvde å prøve, men allerede før jeg var halvveis begynte det å gjøre alt for vondt, og jeg måtte bare trekke meg tilbake til hvileposisjon igjen. Jaja, kanskje en gang.

Dagens boksetime var nok en påminner om at jeg burde investere i noe eget utstyr dersom jeg har tenkt å fortsette med dette framover. Det stinker død og sure…

Bokse-PT

En av fordelene med å ha en PT som er spesialisert i kampsport, er at jeg tidvis får min helt egen, personlige boksetime. Eller kickboksingtime, som det strengt tatt blir, ettersom jeg må sparke minst like mye som jeg må slå. Nå er det lenge siden PT-Alex har våget å kaste et par boksehansker på meg (takket være ymse skader jeg har hatt siden desember), men i dag testet vi føret igjen, og føret var bra.

Det var balsam for selvtilliten å få beskjed om at jeg hadde veldig god teknikk på mine respektive slag og spark. Da PT-Alex spurte om jeg hadde noen bakgrunn i kampsport følte jeg at jeg vokste noen centimeter, og jeg kunne småstolt informere om at jeg hadde vært på en del av boksetimene til Mester Aristo, i tillegg til mitt år på taekwon-do i min spede ungdomstid. Ja, også var pappa bokser, så jeg er potensielt arvelig belastet. Spesielt sidesparkene mine var visst overraskende bra. Jeg er visst flink til å vri hoften på riktig måte, og har visst god styrke i sparkene også. Kjempegøy…

Dansedronning?

Tilbake til dansesalen i dag, og hadde det kjempegøy. Jeg liker disse jazztimene på tirsdager bedre og bedre for hver gang, og kan definitivt konkludere med at koreografien blir lettere å huske når man har vært gjennom den en gang før.

Dansing høres ut som en greie som ikke egentlig er så veldig effektiv trening. En time med jazzdans på nivå "intense!" gir i alle fall skuffende få poeng hos Fitocracy. Jeg er imidlertid her for å avkrefte myten; dans kan være akkurat så intenst som annen trening, avhengig av hvor hardt du velger å kjøre på. Jeg var varm og småsvett allerede etter oppvarmingen, og i løpet av de minimale drikkepausene jeg snek til meg i løpet av timen, hev jeg innpå vann som en halvt ihjeltørstet bøffel.

Den høye intensiteten var imidlertid verdt det. Jeg fikk en super treningsøkt, samtidig som jeg følte at jeg behersket trinnene ti ganger bedre enn for to uker siden. Jeg hang med på tempoet (som tidvis lå ganske høyt), og klarte til og med noen små hopp på der…

Spinning, løping og lege

Jonas var tilbake i dag, hurra! Etter to uker med sykefravær virket han ganske glad for å være på plass i spinningsalen igjen, men jeg tror nok det var vi, hans trofaste følgere, som var mest glad. Ikke at vikarene har vært dårlige, altså. På ingen måte (bare sjekk innlegget fra forrige mandag) - men det er fint å ha noe som er litt sånn som i "gode, gamle dager." (Nå har jeg jo dratt ukentlig på timene hans i over et år, så jeg kan vel trygt slå fast at det har blitt en godt innkjørt rutine.)

I begynnelsen av timen snakket han om at han hadde gledet seg til å komme tilbake, for han liker så godt å ha disse timene, med den smekkfulle salen av folk som gir så mye av seg selv og står på skikkelig. Det var det selvfølgelig veldig hyggelig å høre, og jeg bestemte meg for å gi litt ekstra i dag, som en "velkommen tilbake"-presang. Som nevnt tidligere er jeg ikke den som svetter mest, nærmest uansett hva jeg gjør, men i dag skulle jeg få presset ut noen dråper om det så …

Spinningstjerna

Egentlig hadde jeg ikke planlagt spinning på lørdag, ettersom jeg hadde hatt spinning dagen før. I stedet hadde jeg litt vage planer om "et eller annet" utpå ettermiddagen en gang. Når man har treningsvenner som har bestemt seg for å dra på en time, er det imidlertid lett å la seg rive med, og dermed ble det spinning to dager på rad denne uken.

Ikke at det er "nå gæli ti det", som vi sier på trøndersk. Denne gangen var det med yndlingsinstruktør Jan Tore (ja, jeg har mange yndlingsinstruktører), og han kjører et litt annet opplegg enn Bjørn, så det ble god innsats likevel, og ikke bare repetisjon av dagen før. Også viser det seg at Jan Tore er vel så morsom selv uten kostymer og tematimer, så det var faktisk verdt å stå opp litt tidlig for.

Jeg klarte å svette litt i dag, faktisk, og følte meg skikkelig frisk og flink etterpå. Også var det i grunn ganske deilig å være ferdig tidlig og deretter ha hele resten av dagen ledig. Tror jeg skal ta flere sånne tidlige lør…

Hektisk!

Det er travle dager i hovedstaden, så selv om jeg klarer å skvise inn tid til trening, har det vært verre med tid til blogging. Litt på etterskudd kommer derfor dagens oppdatering.

Denne fredagen ble det bare én treningstime i stedet for de to som har blitt stadig vanligere. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst på to timer - faktisk var jeg en anelse bitter over at jeg måtte gi meg etter den første - men jeg hadde lovet meg bort til fredagsplaner. Dermed måtte jeg ta til takke med "bare" en spinningtime. Men det var spinningtime med yndlingsinstruktør Bjørn, så jeg var veldig fornøyd med den.

I tillegg snek jeg inn noen utfall med vekter, før spinningen begynte. Styrkeøvelser gir jo latterlige mengder poeng på Fitocracy, så jeg prøver å snike til meg litt ekstra når jeg har tid. Spesielt utfall er en øvelse som man tjener grovt på, og det skjønner jeg egentlig, for etter noen repetisjoner begynner det å gjøre vanvittig vondt. Hurra for vondt! (Resten av kvelden ble tilbragt i en…

Lei av å være svekling

Torsdager er hektiske dager for meg. Først er jeg på jobb til klokken 15. Deretter har jeg seminar på Blindern fra 1515 til 17 (jeg studerer jo litt historie ved siden av jobben, som om jeg ikke har stram nok kalender fra før av, liksom). Etter alt dette er altså tanken at jeg også skal komme meg på trening, før jeg tillater meg selv å dra hjem og lage middag. Har galskapen ingen ende?

Det som er gøy med slike hektiske dager som torsdagene mine, er når det funker. I dag funket det. Jeg kom meg gjennom arbeidsdagen (etter en natt med svært redusert søvn), og overlevde etterpå de to seminartimene (hvor vi snakket om mordet på Kirov). Videre hadde jeg en plan for en time med Street Dance som skulle begynne kl 1815. Da jeg ankom Elixia kl 1730 innså jeg imidlertid tre ting:

1) Jeg hadde ikke reservert timen likevel, noe som innebar at jeg ikke var bundet til å ta den, og
2) Det gikk en annen time mye tidligere, og hvis jeg tok denne i stedet ville jeg være hjemme hele tre kvarter tidliger…

Vi skrur opp litt, da.

Dagens PT-eventyr med Alex gikk overraskende bra, tatt i betraktning galskapen fra i går. Jeg var nok mer sliten enn jeg i utgangspunktet kunne vært, men jeg leverte, og PT-Alex var fornøyd. Mer enn fornøyd. Imponert, faktisk. Nå skal dere høre.

Jeg begynte med tett oppunder 20 minutter på tredemølla som oppvarming, før selve timen begynte. Det første Alex gjorde etterpå, var å eskortere meg tilbake til mølla og fortelle at nå skulle vi løpe intervaller. (Og med "vi" mente han meg.) Han fikk et blikk som ga klart uttrykk for at det fristet fryktelig lite, men han bare lo av meg og presset på. Jeg er jo snill pike, og gjorde som jeg ble fortalt. Det var jeg i etterkant glad for, for de 15-20 minuttene med intervall vi gjorde der, var jo slettes ikke så ille.

Han fikset innstillingene og ga beskjed om når jeg kunne hoppe opp til sidene og ta pausene, og jeg fulgte ordre. Vi begynte rolig, med ett minutt på hastighet 8, pause i 30 sekunder, og så et nytt minutt på samme hasti…

Idiot-Vero slår til igjen.

Nytt for 2013 er at Mester Aristo har boksetimer ikke bare på fredager, men også på mandager. Det som er litt dumt med mandagene, er at a) jeg har allerede mine faste, temmelig harde spinningtime da, og b) timen begynner litt i seneste laget, med tanke på hvor tidlig jeg må opp neste morgen. Likevel bestemte jeg meg for å prøve denne timen i dag, som da begynte akkurat idet spinningtimen var ferdig, bare for å prøve ut hvordan det ville funke. Neppe særlig smart, men noe må man jo lære av.

Etter å ha varmet opp i 10 minutter på ellipsemaskin plasserte jeg meg godt på sykkelen "min" i spinningsalen, og la med skuffelse merke til at Jonas var borte i dag også. Vikaren, en ung platinablond berte, fortalte at han var syk, og at hun var kommet fra Ringnes Park for å kjøre en intervalltime i stedet. Jeg, i min skuffede fordomsfullhet, sukket litt innvending og hadde mine tvil om at hun skulle kunne gi en like bra time som det jeg har blitt vant til å få på mandager. Den fordomsfu…

Årets første skitur.

Jeg var så stolt, så stolt, da jeg kom meg avgårde på en liten skitur i romjula. Mine årlige ambisjoner om mange skiturer i løpet av vintersesongen begrenser seg vanligvis til bare én tur, hvis jeg i det hele tatt kommer så langt.

Derfor var jeg ekstra stolt da jeg i dag klarte å komme meg ut på nok en skitur, kun litt over en måned etter forrige gang. Romjulsturen ble den eneste skituren jeg kunne skryte på meg for 2012, men nå ser det mer optimistisk ut for 2013. Og selv om dette friskus-opplegget antagelig hadde vært mer behagelig dersom jeg hadde hatt skikkelige, varme turklær, så klarer jeg meg tålelig greit med det jeg har, også.

Denne gangen klarte jeg til og med å lure med meg noen andre, etter å ha etterlyst friskuser på fjasboka. Det ble ikke en lang tur, for svaret kom litt utpå dagen og jeg hadde allerede andre planer for ettermiddagen, men vi rakk litt over en time. Jeg fikk jobbe hardt da jeg kavet meg oppover den ene lange bakken etter den andre, men den høyeste pulse…

Wham! Det er fredag!

Helga har en tendens til å dra fram det verste av mitt godterispisende, altoppslukende selv. Derfor er det alltid greit å gi litt ekstra på treningsfronten når helgen demrer.

Jeg begynte med å spasere fra jobb til Elixia. En frisk, passe lang tur. En myk oppvarming. Deretter 10 minutter på ellipsemaskinen, gjennomsnittspuls på 140 (jeg sliter generelt med å komme opp i høy puls). Etter dette fulgte en time med deilig, avslappende yoga, før jeg løp inn til nabosalen for en time med kickboksing.

Milde malurka, som jeg sparket og slo fra meg i dag. Jeg kunne tidvis høres ut som et dyr, der jeg hveste og gryntet og ropte mens jeg iherdig bokset og sparket løs på den stakkars, forsvarsløse punchingsekken. På en av sekkene ved siden av min (som jeg delte med min faste boksepartner - hurra, jeg har en fast boksepartner!), drev to jenter på med lette, forsiktige dytt på puchingsekken som de delte, uten å få et hårstrå ute av plass, et snev av rosa eller rødt i ansiktet, og uten en lyd. Jeg fø…

Fordi jeg er dum.

Jeg var usikker på om det var lurt av meg å ikke kansellere dagens PT-time. Muskelbetennelsen verker (skjønt kanskje en anelse mindre enn tidligere), og den strekken i leggen ligger fremdeles og ulmer litt, liksom bare for å minne meg på at den kom, den torturerte, den dro igjen - veldig sakte. Men som nevnt i går lider jeg av intens beslutningsvegring, og slik som flertallet av mine beslutninger blir tatt passivt ved at jeg ikke gjør noe, ble dette også tilfellet i går. Da det var under 24 timer igjen til vår avtale, var det for sent å kansellere (med mindre jeg ville miste en time verdt ca 700 kroner), og dermed var det bare å møte opp i ettermiddag.

Kort oppsummert: Jeg møtte opp, jeg jobbet, jeg var tøff i trynet og litt mindre tøff i musklene, og jeg var kjempefornøyd. Det var også PT-Alex, som ga meg både klem og high-five og roste meg for fantastisk innsats. Hurra!

Timen var ikke før kl 17, så da jeg dro fra jobben nærmere 1530, hadde jeg svært god tid. Ikke så god tid at jeg v…

Utadæsjælopplevelse

Jeg danset ikke akkurat oppå bordet under kveldens time med Jazz Dance, men hvis det hadde vært et bord i salen, så hadde jeg kanskje gjort det.

Kveldens time var den første med ny koreografi, ledet av den tålmodige og kjempemotiverende instruktøren Mira. Jeg overrasket meg selv ved å ta den temmelig lett, om enn mer i teorien enn i utførelsen. Jeg husket stort sett hva som skulle gjøres når, men det var ikke alltid armer og ben ville henge helt med. Men innimellom klarte jeg meg ganske godt, og på ett tidspunkt fikk jeg til og med en kommentar, rettet direkte mot meg, om at det var veldig bra. Hoho! Det hadde jeg ikke trodd, der jeg stod og balanserte på tærne på høyrefoten, med venstrefoten løftet opp og armene i en slags semisirkel foran og over meg, ryggen krummet mot siden og blikket mot venstre. Ikke på instruktøren, for å se hva hun gjorde, men mot venstre - der det skulle være. Jeg hadde faktisk noen øyeblikk hvor jeg følte at jeg ikke måtte se på noen andre for å vite hva jeg…

Ny uke, nye sjanser

Etter en slapp helg hvor jeg har pleiet mine invalide kroppsdeler, kom jeg meg tilbake til Elixia i dag. Såvidt.

Jeg var opprinnelig påmeldt spinning med Kjekke-Jonas, men da jeg kom hjem fra jobb og tittet innom nettsiden så jeg at timen var blitt byttet ut med en annen spinningtime, med en annen instruktør. Sikkert på grunn av sykdom, tenkte jeg, og tenkte deretter at hvis jeg skulle ta en annen time, så kunne den jo like gjerne være på Bjørvika, som har kortere og raskere reisevei.

I timen som gikk deretter klarte jeg å bli ganske sløv og lat, og jeg kjempet mot meg selv for å faktisk bestemme meg for å dra på denne andre spinningtimen. Da jeg over ca fem minutter ikke klarte å finne treningstøyet mitt var jeg ganske klar for å ta dette som et Tegn og kaste inn håndkleet, men sånn omtrent akkurat da seiret jeg i denne ufrivillige gjemsel-leken, og bestemte meg for å dra likevel.

Som en Marvel-superhelt basket jeg meg gjennom kulde og tungt snøføre, og et kvarter etter å ha dratt hj…

Min dysfunksjonelle kropp og meg

Første februar bestemte jeg meg for å slå til med en dobbel treningsøkt, for å få en pangstart på måneden. Dette er jo ikke noe revolusjonerende for min del, i alle fall ikke på en fredag. Fredager har så mange timer som frister, så da er det fort gjort å hive seg på noe ekstra.

Det var likevel en noe ambivalent Vero som forlot jobben i ettermiddag for å dra på trening. Muskelbetennelsen, som torturerte meg så mye i fjor rundt denne tiden, har nemlig gjort sin comeback. Jeg skal ikke late som om jeg er tøffere enn jeg er - skulderområdet mitt gjør dritvondt. Jeg gisper etter luft hver gang jeg skifter skjorte (for eksempel før og etter jobb), og det å ta på ytterjakka er en forsiktig og langsom prosess. I motsetning til hva jeg tidligere trodde, sitter ikke betennelsen faktisk i skulderen, men i pectoralis, som er brystmuskelen like nedenfor skulderen. Skulderen er imidlertid såpass nærliggende at den også affekteres, noe som er årsaken til misforståelsen. Akkurat nå har jævelskapen s…