Bokse-PT
En av fordelene med å ha en PT som er spesialisert i kampsport, er at jeg tidvis får min helt egen, personlige boksetime. Eller kickboksingtime, som det strengt tatt blir, ettersom jeg må sparke minst like mye som jeg må slå. Nå er det lenge siden PT-Alex har våget å kaste et par boksehansker på meg (takket være ymse skader jeg har hatt siden desember), men i dag testet vi føret igjen, og føret var bra.
Det var balsam for selvtilliten å få beskjed om at jeg hadde veldig god teknikk på mine respektive slag og spark. Da PT-Alex spurte om jeg hadde noen bakgrunn i kampsport følte jeg at jeg vokste noen centimeter, og jeg kunne småstolt informere om at jeg hadde vært på en del av boksetimene til Mester Aristo, i tillegg til mitt år på taekwon-do i min spede ungdomstid. Ja, også var pappa bokser, så jeg er potensielt arvelig belastet. Spesielt sidesparkene mine var visst overraskende bra. Jeg er visst flink til å vri hoften på riktig måte, og har visst god styrke i sparkene også. Kjempegøy! Jeg slet meg fullstendig ut, men likevel fikk den halvtimen med kickboksing vinger å fly med.
Før og etter kickboksingen fikk jeg gjøre mer styrkerettede øvelser. PT-Alex vet at jeg avskyr å hoppe, så derfor måtte jeg gjøre det en del ganger. Hat! Men veldig bra for meg, så jeg gjorde det gladelig. Igjen fikk jeg ros for viljen min og pågangsmotet mitt, og nå begynner jeg faktisk å tro at PT-Alex mener det når han sier at han har trua på meg. Det gjør virkelig noe med humøret, altså. I det hele tatt er det herlig å ha en time hvor jeg får så mange harde utfordringer kastet mot meg, som jeg så tar imot og består nesten med glans (bortsett fra den ene øvelsen hvor jeg skulle ligge på ryggen og løfte en medisinball opp fra gulvet med føttene - hah, særlig!). Depresjonen kan bare ta seg en bolle etter en slik treningsøkt, for da føler jeg meg nærmest uovervinnelig.
Heia meg! Og heia Alex, som er en skikkelig super PT!
Det var balsam for selvtilliten å få beskjed om at jeg hadde veldig god teknikk på mine respektive slag og spark. Da PT-Alex spurte om jeg hadde noen bakgrunn i kampsport følte jeg at jeg vokste noen centimeter, og jeg kunne småstolt informere om at jeg hadde vært på en del av boksetimene til Mester Aristo, i tillegg til mitt år på taekwon-do i min spede ungdomstid. Ja, også var pappa bokser, så jeg er potensielt arvelig belastet. Spesielt sidesparkene mine var visst overraskende bra. Jeg er visst flink til å vri hoften på riktig måte, og har visst god styrke i sparkene også. Kjempegøy! Jeg slet meg fullstendig ut, men likevel fikk den halvtimen med kickboksing vinger å fly med.
Før og etter kickboksingen fikk jeg gjøre mer styrkerettede øvelser. PT-Alex vet at jeg avskyr å hoppe, så derfor måtte jeg gjøre det en del ganger. Hat! Men veldig bra for meg, så jeg gjorde det gladelig. Igjen fikk jeg ros for viljen min og pågangsmotet mitt, og nå begynner jeg faktisk å tro at PT-Alex mener det når han sier at han har trua på meg. Det gjør virkelig noe med humøret, altså. I det hele tatt er det herlig å ha en time hvor jeg får så mange harde utfordringer kastet mot meg, som jeg så tar imot og består nesten med glans (bortsett fra den ene øvelsen hvor jeg skulle ligge på ryggen og løfte en medisinball opp fra gulvet med føttene - hah, særlig!). Depresjonen kan bare ta seg en bolle etter en slik treningsøkt, for da føler jeg meg nærmest uovervinnelig.
Heia meg! Og heia Alex, som er en skikkelig super PT!
Hurra, du slutter med ett heiarop til deg selv! :-D Superbra jobba både med en fantastisk treningsøkt, og til å ta imot all rosen som kommer i din retning! (Og så sa du ros, og ikke skryt, og det er heeelt riktig :-))
SvarSlettHeia Spreke-Vero! (Jeg er glad jeg er vennen din så du kan beskytte meg om det noen sinne skulle være bruk for boksing eller kicking når jeg er sammen med deg ;-))
If by my punches or kicks, I can protect you, I will. You have my sword.
SvarSlett