Svetteperler for svin

Da har vi omsider kommet til årets største utfordring. Desember. Adventstiden, hvor marsipansjokolade, pepperkaker og Dahls Julebrus (den eneste rette julebrusen!) lurer rundt hvert hjørne. Fristelser på fristelser, i en farlig kombinasjon med mørke, kalde vinterdager som får sofakroken og godteskåla til å virke ekstra innbydende. Farlig nok for folk flest, kanskje. For meg er det på tide å slå alarm. Jeg vet nemlig hvordan denne visa går. Sesongens første julebrus, i anledning 1. søndag i advent. Om nom nom! Men for å være seriøs et lite øyeblikk - jeg har ikke planer om å gi etter for hver minste julelyst som kommer til å feie over meg de neste tre ukene. Jeg skal være standhaftig og streng og flink, slik som jeg har vært gjennom siste halvdel av november. Noe godt i helgene, men ikke mer. Den fjerde uken, derimot, er ALT lov. Fritt vilt. Ingen regler, ingen begrensninger. Det er den uken jeg kommer til å leve for i tiden framover. I mellomtiden skal jeg fortelle en liten hi...

Jeg la nettopp merke til at forrige blogginnlegg var innlegg nr 200 for i år - altså 200 treningsøkter! Det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke synes er så aller verst, for å si det beskjedent. I fjor var totalen 26, så dette er en markant forskjell. Det er faktisk en økning på flere hundre prosent. Hvem skulle trodd at jeg skulle få SÅ gode treningsvaner, og bli SÅ flink til å holde dem ved like? Ikke jeg, i alle fall. Da jeg begynte treningen i januar var jeg nesten helt sikker på at jeg også denne gangen bare ville klare å være sånn passe flink i maks et par måneder, før jeg nok en gang falt tilbake til å bli verdens lateste menneske. For hver dag jeg klatret meg nærmere målet i mitt sinnssyke 30-dagersprosjekt, ble jeg mer og mer overrasket. Til den dag i dag er jeg fremdeles ikke helt sikker på hvordan jeg klarte det. Jeg antar det handler om stahet, vilje og prioriteringer. Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjob...

Huttetu! I kveld var jeg på nippet til å snu i døra på vei ut til mandagsspinningen med Kjekke-Jonas. Jeg hadde det i utgangspunktet veldig bekvemt der jeg lå under pleddet i sofakroken og koste meg med en av mine mange favorittserier på TV, og jeg må tilstå at en liten del av meg ønsket at det ikke var mandag slik at jeg bare kunne bli liggende. Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større g...

Den store skjelven er den du får når du har opplevd noe sinnssykt skummelt/farlig/kjipt/whatnot, og  den kommer heldigvis ikke så veldig ofte (håper jeg). Den lille skjelven, derimot, er den du får når Kjekke-Jonas har prøvd å drepe deg i spinningtimen sin. Jeg kan ikke fatte eller begripe at jeg går på det der hver eneste gang. Her kommer jeg inn, fremdeles med vond hals og et langt under middelmådig utgangspunkt for en treningsøkt, og tenker at "i dag skal jeg ta det rolig; kjøre mitt eget tempo, sitte mye, lite motstand" - og så gjør jeg det komplett motsatte. Herregud hva er galt med meg? Skal det ikke mer til enn en svett, brølende kjekkas for at jeg presser meg selv til nær-døden-opplevelsen? Er jeg så enkel? Tydeligvis. Som om de 70 minuttene med galskap og svette ikke var nok, var heisen i ustand. (Det har den forøvrig vært mistenkelig ofte i det siste; er det Elixia som prøver å lure på oss litt ekstra trening?) Allerede utslitt etter spinning ble derfor disse h...

Høsten har kommet til byens flotteste treningssenter - i alle fall høsttimeplanen. I dag var det altså på'n igjen med 70 minutters spinninggalskap med Kjekke-Jonas, og dette blir altså det jeg skal gjøre hver mandag fram til jul. Hurra! Jeg merker at jeg savner å få skryt. Det er lenge siden jeg har fått skryt nå (sett bort fra at det har vært to måneders pause), og i dag tror jeg kanskje jeg forstod hvorfor. Det var én ny person på timen i dag, og hun fikk skryt. Jeg fikk mest skryt i begynnelsen. Aha. The plot thickens. Det er i alle fall en mer hyggelig forklaring enn alternativet (at innsatsen min ikke lenger er skrytverdig), så jeg går for den. Nye folk bør derfor absolutt slenge seg med på den timen, for da får de (sannsynligvis) skryt av sjefen sjøl. ("Skryt" betyr da her i stor grad å bli ropt på, og det er awesome.) Apropos skryt og nye folk, så er jeg fryktelig stolt over intet mindre enn TO venninner som nylig har meldt seg inn på supersenteret mitt (ja, fo...

" For et lite øyeblikk skjønte jeg ikke hvorfor jeg plutselig er i så godt humør, men så husket jeg at jeg nettopp har vært på spinning med Kjekke-Jonas. Tihi!" Dette var statusen jeg postet på facebook, og det oppsummerer ganske greit hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg er i latterlig godt humør. Det regnet da jeg kom ut fra senteret etter spinningen, men det var helt greit. Jeg vandret i regnet og ventet på bussen i regnet, og fant det forfriskende. Jeg synger og smiler. Jeg ser noe positivt i alt, og gleder meg til så mye. Alt dette bare takket være en skikkelig bra spinningtime. Fantastisk.  Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og i to måneder har jeg nå ventet på denne mandagen. Det er så sant som det er sagt; jeg har ikke ventet forgjeves. Kjekke-Jonas var like motiverende og inspirerende som jeg husket, og for første gang på mange uker kjente jeg nok en gang svetten renne nedover ansiktet. Æsj. Herlig.  Også for første gang på mange uker var det fullt i...

Jeg går stadig oppover i levler, både på Fitocracy og på styrkeapparatene. Nå er det jo en stund siden jeg har oppdatert noe vekter i forhold til hva jeg har tatt tidligere, og jeg kan med stor fryd fortelle at jeg HAR beviselig blitt sterkere. Blant annet tar jeg nå 80 kg på en såkalt "leg curl," og hele 20 kg på biceps (det er lov å le - jeg vet at dette fremdeles er pinglete for et gjennomsnittsmenneske). Dagens trening ble en salig kombinasjon av forskjellige greier. Jeg begynte med en halvtime zumba, etterfulgt av en halvtime styrketrening for magen; disse var gruppetimer med instruktør. Etterpå ramlet jeg innom styrkeapparatene og tok noen repetisjoner der, før jeg avsluttet med 20 minutter på elipsemaskin. Deretter kunne jeg dra hjem til sofaen og Doctor Who med god samvittighet, og jeg belønnet meg med en kurv jordbær på veien. I morgen begynner mer normale rutiner å falle på plass. Kjekke-Jonas kommer nemlig tilbake fra sommerferie, og jeg hylte som en 14 år gam...

Omsider kom den, denne dagen jeg har gruet meg litt til i flere uker. Den siste spinningtimen med Kjekke-Jonas før sommerferien. Nå må jeg klare meg uten ham og hans inspirerende og motiverende timer helt fram til høsten. Akk! Til gjengjeld gikk vi for en skikkelig pang-avslutning. Jonas hadde alliert seg med en annen instruktør, Kristin, og kombinerte sin time med hennes. Så i stedet for 70 minutter med én instruktør, fikk vi 130 minutter med to. Det var absolutt en bra deal, særlig siden Kristin også er en helt super instruktør som er veldig god på dette med å motivere oss og skryte av oss (man skal aldri undervurdere effekten av skryt). Kristin og Jonas er dessuten et svært godt instruktørteam, med sine vittige, småfrekke kommentarer til hverandre som får majoriteten av salen til å le godt eller i det minste trekke på smilebåndet. De skaper en fantastisk, energisk og glad stemning som til syvende og sist lagrer seg i hjernen med svært positive assosiasjoner til det å trene. Jeg ka...

Dagen i dag, 30. april, markerer nok et jubileum for meg og min tøysete treningsblogg. Nå har jeg nemlig trenet jevnt og trutt i hele fire måneder, hvilket tilsvarer 1/3 av et helt år! Herrejemini. Jeg kan med den sikreste sikkerhet si at jeg aldri har holdt ut så lenge før, selv ikke om jeg regner med sporadiske treningsturer (1-2 ganger per mnd). Wow. Stor greie. Jeg føler at jeg burde feire det på et eller annet vis, men jeg aner ikke hvordan. Det eneste jeg egentlig har råd til å kjøpe er godteri og snacks, og det er jo egentlig en veldig teit belønning for god treningsinnsats. Nå får jeg imidlertid mitt 25. klistremerke når jeg drar på trening i morgen, så da får jeg jo belønning fra Elixia; en toalettmappe med stæsj inni, samt den gode, stolte vissheten om at jeg har fullført 25/90-konkurransen på 25/32. Det er noen blant de mange, mange plakatene som har fullført i løpet av forrige uke (sånne skikkelig gærninger som trener bortimot hver eneste dag, og gjerne både morgen og kve...

Jeg har gjort det igjen, folkens. Noe fullstendig tullete. Noe så sprøtt at jeg akkurat nå nesten ikke klarer å skrive på tastaturet fordi fingrene er numne og slappe. Noe så sprøtt at jeg på forhånd ikke engang var sikker på om jeg ville klare å gjennomføre det. Noe så sprøtt som det jeg gjorde i begynnelsen av mars. Noen husker kanskje dette blogginnlegget, Maraton , som jeg skrev for nesten to måneder siden. I det innlegget avslutter jeg med spørsmålet "Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg?" og svarer "Herregud ja". Vel, i dag kom den anledningen. Jeg hadde ikke like mye tid på å forberede meg mentalt denne gangen som sist. Jeg har bare visst om denne muligheten siden forrige mandag, da Kjekke-Jonas informerte om at denne mandagen ville det ikke bli vanlig spinningtime men en Happening, hvor han og tre andre drevne instruktører skulle veksle på å lede oss gjennom henholdvis to økter på 100 minutter hver. Det var altså ikke et maraton i lik ...

Hurra! Det er mandag igjen, og verdens beste spinninginstruktør var endelig tilbake fra påskeferie, etter to lange mandagers fravær. Denne timen har jeg gledet meg til lenge, og jeg ble ikke skuffet. Jonas var like fin som alltid, han. Selv om det i dag dessverre ikke lyktes meg å kuppe en sykkel med best utsikt, fikk jeg fremdeles tittet noe, og jeg hørte like godt som før. Og folkens, halve magien til denne instruktøren er jo strengt tatt stemmen hans og de motiverende ordene han tidvis brøler ut til oss. Herlig herlig. Jaggu klarte jeg å presse ut noe svette i dag også. Jeg merket godt at det var tre uker siden forrige 70-minutters Challenge-time, for i dag skulle det ikke mye til før jeg var klar til å legge meg ned og dø. Men Kjekke-Jonas brølte og jeg presset. Og det skal sies, da; jeg er fremdeles både sterkere, raskere og mer utholdende enn jeg var til å begynne med. Jeg følger med ujevne og sporadiske mellomrom rytmen på musikken stående, og jeg har merket meg at musikken ...

Akk. Akk! Dette ble dagen, folkens. Dette ble dagen hvor fjortisfantasien gikk i tusen knas. Ikke at det kom som noen overraskelse, bevares, men mitt lille fjortishjerte lider likevel. I dag, under uttøyningen på slutten av spinningtimen, fortalte nemlig superinstruktøren om at hans fire år gamle datter nettopp hadde fått sin første sykkel. Jepp. Han har unge. Selvfølgelig har han unge. Jeg hadde virkelig ikke forventet noe annet, men det som kjennetegner et fjortiscrush mest er kanskje det at man håper litt likevel, til tross for hva all fornuft sier - helt til noe sånt som dette skjer. AKK! Men sånn bortsett fra det var det en veldig bra time, altså. Kjekke-Jonas kjørte et flott program i dag også, og fortsetter med å være flink til å holde timene varierte og utfordrende. Og fjortisdrøm eller ikke - han er fortsatt fin å se på, så det er ikke som om spinningtimene har mistet noe som helst av sin verdi. Det er litt krise at han nå tar påskeferie for noen uker, slik at jeg må finne p...

Det ble en sen kveld i går og jeg glemte å skrive fjortisinnlegget mitt om mandagsspinningen med Jonas. Knis. Kort oppsummert var det en veldig bra time i går. Jonas var i sitt ess, og det var jeg også. Han var så motiverende, inspirerende og engasjerende som aldri før, og jeg presset så hardt som aldri før. Dere husker første gang jeg var på timen hans og ble overrasket over at jeg faktisk svettet ? Vel, denne gangen ikke bare svettet jeg; jeg dryppet. Æsj. Jeg brukte håndkleet flittig (det som jeg vant etter lørdagens maraton), og aldri før har det vært så fuktig (sånn sett bort fra at det aldri har vært brukt før). Jeg klarte nesten å henge med på rytmen til musikken når vi spinnet stående; faktisk klarte jeg å henge på så lenge som et halvt minutt noen ganger. Jeg imponerte meg selv, og var godt fornøyd med egen innsats. Mens vi svettende og hivende etter pusten holdt på med uttøying helt til slutt, spurte han om noen hadde vært på spinningmaratonet på lørdag. Jeg var både lit...

Endelig mandag! Endelig ny time med verdens flotteste og kjekkeste instruktør! Det at han ikke hadde timen sin forrige mandag var jo en aldri så liten krise, og det føles som en evighet siden sist. To uker kan bli overraskende lange, men i dag var han heldigvis tilbake med sitt strålende smil og sine supermotiverende brøl. Sukk. Han kjenner meg igjen nå. Vi hilste såvidt før timen, mens vi ventet på at gruppen før vår skulle bli ferdig. Vi kunne nok ha hilset litt mer, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å stå langt unna og kikke alle andre steder enn på ham (bortsett fra når han så en annen vei, såklart). Det er så latterlig flaut og fjortis; jeg rødmet faktisk. Herregud. Men tross alt; bedre motivasjon for å trene på en mandagskveld finner jeg nok aldri. ;) Timen i seg selv var tøff som alltid. Jeg følte nesten at han kjørte oss litt ekstra hardt i dag; kanskje for å ta igjen for å ha vært borte forrige mandag, eller kanskje for å forberede oss litt til det som kommer på lørda...

Forrige uke ble en "slapp" uke, med ikke mer enn fire treningsdager. Goshe meg! Jeg satser på at denne uka vil bli litt sprekere, for nå har jeg sannelig hoppet opp et kilo på vekta igjen, så noe må åpenbart gjøres. Mandag er spinningdag, men denne mandagen ble det ikke spinning med den kjekke yndlingsinstruktøren. Akk. På bookingkalenderen stod det nemlig et annet navn på den faste timen (eek!), og jeg kan bare håpe det betyr at han ikke har sluttet, men bare er syk (sånn som resten av Oslo i disse dager) - selv om det selvfølgelig er slemt å håpe på at noen skal være syk. Jeg tar meg selv i å lure på om han kanskje kunne hatt bruk for en privat sykepleier ... og der var nattens drømmer på plass. Fjortis-Vero slår til igjen. Ehem. Så jeg tok altså en annen time i stedet da, en som gikk litt tidligere og som var litt mildere (55 minutter i stedet for 70). Bra instruktør der også, altså, men det overrasket meg ikke ettersom alle instruktørene strengt tatt er gode. Forøvr...

Jaggu. Jeg har faktisk etablert en mandagsrutine. Mandager har blitt spinningdag; den ekstra harde spinningtimen på 70 minutter med min elskede kjekke instruktør Jonas. Nam. Når all motivasjon falmer, når all energi synes å være sugd ut av kroppen min, så tenker jeg bare på at Jonas skal lede timen, og på mirakuløst vis klarer jeg å komme meg opp fra sofaen og ut av døra likevel. ;) Det er egentlig ganske tøysete. Jeg har fått mitt første instruktør-crush noen sinne, og det er så sykt fjortis at jeg blir flau. Jeg klarer bare såvidt å unngå å fnise når han går runden for å samle inn bookinglappene fra hver enkelt og turen kommer til meg. Himmel og hav, hvor gammel er jeg egentlig? Men for all del, det er jo kjekt at jeg får en ekstra motivasjonsboost på mandager.