Mandagsglede
Endelig mandag! Endelig ny time med verdens flotteste og kjekkeste instruktør! Det at han ikke hadde timen sin forrige mandag var jo en aldri så liten krise, og det føles som en evighet siden sist. To uker kan bli overraskende lange, men i dag var han heldigvis tilbake med sitt strålende smil og sine supermotiverende brøl. Sukk.
Han kjenner meg igjen nå. Vi hilste såvidt før timen, mens vi ventet på at gruppen før vår skulle bli ferdig. Vi kunne nok ha hilset litt mer, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å stå langt unna og kikke alle andre steder enn på ham (bortsett fra når han så en annen vei, såklart). Det er så latterlig flaut og fjortis; jeg rødmet faktisk. Herregud. Men tross alt; bedre motivasjon for å trene på en mandagskveld finner jeg nok aldri. ;)
Timen i seg selv var tøff som alltid. Jeg følte nesten at han kjørte oss litt ekstra hardt i dag; kanskje for å ta igjen for å ha vært borte forrige mandag, eller kanskje for å forberede oss litt til det som kommer på lørdag (for de av oss som skal være med på det), eller kanskje det bare var ren innbilning fra min side. Jeg stod på grundig, svettet som en gris, drakk en liter vann og for et par sekunder ble faktisk synet bittelitt tåkete - og jeg både hatet og elsket det på én og samme gang.
Det som er litt gøy med å dra på samme time gang på gang, er at man etter hvert begynner å kjenne igjen andre i gruppen, og man begynner å ha "faste plasser". Forrige gang (for to uker siden) satt jeg ved siden av en jente som halvveis gjennom timen skulle ut for å fylle mer vann på flasken sin, og tilbød seg å ta med min samtidig. Jeg tok imot tilbudet med glede og takket hjertelig da hun kom tilbake med nytt, friskt og kaldt vann. I dag satt vi ved siden av hverandre igjen, og nok en gang tilbød hun seg å ta med flasken min da hun gikk for å fylle på sin egen. En slik liten detalj som er nok til å gjøre meg ekstra glad både under og etter timen. Under uttøyingen etterpå snakket vi til og med litt; ettersom det å snakke med ukjente personer er skikkelig skummelt for meg, var jeg derfor ekstra stolt etterpå. Aktiv OG sosial på én og samme kveld? Utrolig!
Dette ble et langt innlegg med mye babling, men jeg vil bare avslutte med å erklære hvor utrolig fornøyd og glad jeg nå føler meg, etter kveldens time. Tenk at noe så slitsomt og til tider smertefullt kan bringe med seg så mange positive tanker, følelser og opplevelser. Det er ganske fantastisk.
Han kjenner meg igjen nå. Vi hilste såvidt før timen, mens vi ventet på at gruppen før vår skulle bli ferdig. Vi kunne nok ha hilset litt mer, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å stå langt unna og kikke alle andre steder enn på ham (bortsett fra når han så en annen vei, såklart). Det er så latterlig flaut og fjortis; jeg rødmet faktisk. Herregud. Men tross alt; bedre motivasjon for å trene på en mandagskveld finner jeg nok aldri. ;)
Timen i seg selv var tøff som alltid. Jeg følte nesten at han kjørte oss litt ekstra hardt i dag; kanskje for å ta igjen for å ha vært borte forrige mandag, eller kanskje for å forberede oss litt til det som kommer på lørdag (for de av oss som skal være med på det), eller kanskje det bare var ren innbilning fra min side. Jeg stod på grundig, svettet som en gris, drakk en liter vann og for et par sekunder ble faktisk synet bittelitt tåkete - og jeg både hatet og elsket det på én og samme gang.
Det som er litt gøy med å dra på samme time gang på gang, er at man etter hvert begynner å kjenne igjen andre i gruppen, og man begynner å ha "faste plasser". Forrige gang (for to uker siden) satt jeg ved siden av en jente som halvveis gjennom timen skulle ut for å fylle mer vann på flasken sin, og tilbød seg å ta med min samtidig. Jeg tok imot tilbudet med glede og takket hjertelig da hun kom tilbake med nytt, friskt og kaldt vann. I dag satt vi ved siden av hverandre igjen, og nok en gang tilbød hun seg å ta med flasken min da hun gikk for å fylle på sin egen. En slik liten detalj som er nok til å gjøre meg ekstra glad både under og etter timen. Under uttøyingen etterpå snakket vi til og med litt; ettersom det å snakke med ukjente personer er skikkelig skummelt for meg, var jeg derfor ekstra stolt etterpå. Aktiv OG sosial på én og samme kveld? Utrolig!
Dette ble et langt innlegg med mye babling, men jeg vil bare avslutte med å erklære hvor utrolig fornøyd og glad jeg nå føler meg, etter kveldens time. Tenk at noe så slitsomt og til tider smertefullt kan bringe med seg så mange positive tanker, følelser og opplevelser. Det er ganske fantastisk.
Så herlig å høre! :D Du er kjempeflink, og veldig sprek, og jeg er et aldri så lite snev misunnelig når du beskriver så slitsomt, fælt og deilig det er å være på spinning! Men nå skal jeg straks forflytte meg sørvestover for to måneder, og da har jeg fått løfter fra pappan i huset om at mamman kan få spinningfri en gang i uka. Det blir deeeilig!
SvarSlett