Svetteperler for svin

Tida flyr, gitt. Til tross for at dette er noe jeg har erfart i snart 37 år, slutter det aldri å forbløffe meg hvordan dagene og ukene bare kan fordufte på denne måten. Det føles som om det nettopp var starten på januar og jeg så med gru på de lange, kalde vintermånedene vi hadde foran oss. Sammen med alle disse lange, kalde vintermånedene lå det også et hav av tid til å trene og endre på kostholdet. Trodde jeg. Men unnskyldningene har kommet og gått like hurtig som dagene, og så står jeg her da. En tredjedel gjennom mars måned, og veier fremdeles det samme som jeg gjorde for to måneder siden. Det har vært litt ned og opp og ned i løpet av disse ukene, men sluttresultatet er per dags dato skuffende. Heldigvis ingen forverring, men ikke akkurat noe særlig bedring heller. Jeg vet jo godt hvorfor. Jeg er jo ganske aktiv, så problemet ligger i det jeg putter i meg. Jeg har klart å få en god rutine for hva jeg spiser når jeg er på jobb (frokost og lunsj), og kommer meg gjennom arbeidsdage...

Mitt første innlegg fra i fjor ble avsluttet med følgende uttalelse: "2015 skal bli et bedre år enn 2014. Det kan jo strengt tatt ikke bli verre." Tillat meg et aldri så lite LOL over optimismen jeg viste der. Sannheten var at det kunne faktisk bli verre, og 2015 landet pent inn som det året hvor jeg slurvet mest med både trening og kosthold siden jeg først begynte å trene skikkelig i 2012. Treningsmengden- og motivasjonen har vært særdeles ustabil og til tider minimal i løpet av 2015, og kostholdet fortjener en skammekrok. Jeg har gått opp mer i løpet av 2015 enn jeg gjorde året før (mest over det siste halvåret), og totalt har dette satt meg tilbake til bare noen få kilo under der jeg var i utgangspunktet. (Kanskje verdt å notere at sist jeg veiet meg var før jul, så det er sannsynlig at jeg nå er totalt tilbake til utgangspunktet, kanskje til og med over. Gudbedre.) Når jeg sier utgangspunktet, mener jeg altså for fire år siden. Alle de kiloene jeg jobbet så hardt f...

Det hersker en smule usikkerhet rundt hvorvidt det jeg holder på med er trening eller moderate forsøk på å ta mitt eget liv. For annen gang denne uka, til tross for slitsomme dager med praksis på Ahus, har jeg vært på trening. Ha miskunn. Lenge vaklet jeg frem og tilbake mellom hva jeg skulle gjøre. Tanken var jo, som nevnt i forrige innlegg, å prøve en Heartbeat spinningtime i dag. Hvor jeg fikk den planen fra aner jeg ikke, for da jeg kikket over dagens timer på mine faste Colosseum og Bjørvika, var det ikke noe slikt satt opp. Kanskje det er et hint om et eller annet, det at jeg innbiller meg timer som ikke egentlig eksisterer. Uansett falt valget til slutt på 30 minutter med Styrke & Core på Bjørvika. Jeg har gjort alt, alt, ALT for lite styrketrening i det siste, og trenger å dytte meg selv mer på det. Jeg varmet opp med 8 minutter på tredemølla, før jeg jogget inn i salen, klar til dyst. Men selv om timen var bra og effektiv, var den ikke helt som de styrketimene jeg har ...

Tidligere i år kunne jeg skryte litt av at jeg fremdeles trente jevnlig selv om jeg ikke blogget om det. Dette kan jeg dessverre ikke si for de siste to ukene. For to uker siden begynte jeg i praksis på Ahus. Selv om dagene der ikke er lengre enn vanlige arbeidsdager, og vi kun er der mandag til torsdag, har jeg aldri vært så sliten før i mitt liv. Det er ikke det at det er mye fysisk tungt arbeid inne i en operasjonsstue, men hjernen jobber på høygir, uten pause, fra start til slutt. Det er utrolig mye å lære, mange inntrykk, masse å huske, tusen ting å passe på, og det eneste jeg har orket etter å ha kommet hjem og spist en etterlengtet middag, har vært å kollapse på sofaen. Jeg har hatt dårlig samvittighet over å ha skulket unna så mange planlagte økter, men håper at jeg kanskje vil kunne hente meg litt inn i ukene som kommer, og at alt blir litt lettere. I går var min første treningsdag på litt over en uke, og den ene dagen i forrige uke hadde et tilsvarende gap. De sier det bl...

Det slo meg at jeg har forsømt bloggen min i noen uker. Dette har en logisk forklaring, kanskje til og med et par logiske forklaringer. For det første har jeg blitt supertravel, med fulltidsstudier og så mye jobbing som jeg har tid og ork til å skvise inn (og kanskje litt mer). Jeg har fremdeles klart å vedlikeholde fire treningsdager i uka (juhu!) gjennom januar måned, men å blogge om det har derimot vist seg vanskelig. De få timene jeg har ledig utenom forelesninger, vakter på sykehuset og trening, går stort sett med til å lese om ting jeg ennå ikke helt forstår (som for eksempel blodgassverdier og kardiovaskulær intensivmedisin) eller koble av med å se på herlige TV-serier (som for eksempel Marvel's Agents of S.H.I.E.L.D) eller glede meg til nye sesonger som begynner snart (Game of Thrones om en måned, folkens!). For det andre har jeg falt inn i en liten depresjonsdump. Den er ikke så dyp at jeg fullstendig har sluttet å fungere, men dyp nok til at alt av småting (som for ek...

Det er mandag og jeg skal ikke jobbe kveldsvakt. Jeg hoster og harker, men det kan da umulig være så farlig, så jeg lar naturligvis ikke en liten bagatell som det komme i veien for spinningtimen til Kjekke-Jonas. Jeg tar det imidlertid litt rolig. Når jeg sier "rolig," så mener jeg at jeg etter beste evne forsøkte å holde meg til tallene for pulsprosent på det nye, fancy skjermprogrammet nede i spinningsalen. I motsetning til å bare gønne på hver gang pulsprosenten hoppet over det veiledende nivået, var jeg i stedet flink og selvbehersket og lettet litt på motstanden eller roet ned hastigheten. Når pulsen for eksempel skulle være på 82% og Clara fortalte meg at min hadde sneket seg opp til 84%, da tok jeg det litt med ro en liten stund, til jeg nok en gang var i harmoni med den digitale instruksen. Noen ganger følte jeg at det å peile meg inn på nøyaktig riktig puls nesten var mer slitsomt enn å bare la det stå til, men det er sikkert en grunn til at det skal være sånn, o...

Jeg er fremdeles temmelig sår og støl etter mandagens styrketrening (som åpenbart var mye hardere enn jeg først hadde trodd, selv om kvalmen og ørheten sikkert var et hint), og fortsetter derfor trenden med kosetrening. Den opprinnelige planen for resten av uka kan bare ryke og reise. I dag klarer jeg nesten å gå normalt. Forventningspresset har roet seg betraktelig. Bare det å komme meg opp av senga og ut døra var en bragd. En bragd, sier jeg dere! Ikke bare kom jeg meg ut døra. Å neida. Jeg kom meg helt til Sognsvann (med god hjelp fra t-banen, vel å merke), hvor jeg skulle møte min partner in crime. Trygt framme på Sognsvann, etter spaserturen fra banen til vannet (hvor jeg gikk mer som et normalt menneske og mindre som en pingvin), fikk jeg omsider plasket ut i det våte element. Mitt element. Det var ikke kaldt i det hele tatt (min venninne var ikke helt enig), og spesielt ikke etter at vi la på svøm. Det var bare friskt og herlig. Superherlig. Vi svømte ikke langt (kanskje 450...

I dag la jeg det store egget. Jeg kom hjem fra jobb, trøtt og sliten, og laget en særdeles enkel middag som jeg spiste mens jeg halvt lå, halvt satt i sofaen med en episode Doctor Who på skjermen. Forslaget fra en venninne om å bade på Sognsvann før min planlagt spinningtime måtte jeg bare avslå, for bussen hadde brukt en evighet på å komme seg til byen og jeg var alt for slapp til å gidde å stresse. Synd, for det hadde sikkert vært herlig. I stedet fikk jeg derfor en liten time ekstra dedikert til min beste venn sofaen, og min store kjærlighet TV-skjermen. Jeg kjørte på med nok en episode Doctor Who, og innså halvveis gjennom episoden at jeg kanskje ikke ville klare å komme meg gjennom den. Jeg var faktisk SÅ trøtt. Jeg kom meg gjennom, men deretter tok det ikke mer enn noen sekunder før jeg slumret avgårde, etter å ha brukt et øyeblikk på å skru på alarmen. Jeg kunne sove bittelitt, men så måtte jeg opp og komme meg avgårde til treningen. Alarmen ringte. Jeg utsatte den med fem...

Det er kanskje ingen spesielt godt bevart hemmelighet at psyken min til tider er noe eksentrisk. Jeg trener derfor ikke utelukkende for å bedre min fysiske form, men klamrer meg også til det halmstrået som hevder at trening også påvirker hjernen i form av å forløse endorfiner og dermed bekjempe depresjon. Nå har det riktig nok blitt skrevet i en eller annen artikkel at trening forebygger depresjon, men kurerer den ikke - har man først fått den er det altså ikke nødvendigvis stort å gjøre. Men jeg prøver likevel. Det skulle bli en veldig tung dag for meg, etter en søvnløs natt og nok en fraværsdag fra jobben. I formiddag var jeg kun en skygge av meg selv; et skjelvende vrak som nesten ikke ante bak og fram på seg selv eller sine omgivelser. Jeg hadde planlagt zumba i dag, men innså at koreografi var langt utenfor min rekkevidde. Likevel ville jeg ikke bare sitte hjemme og bli enda verre. Overbevist om at en treningstime ville få meg til å føle meg bedre og mer til stede, om så bare u...