Svetteperler for svin

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner.  Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt.  Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr leveri...

Hovmod står for fall, sies det. Selv om jeg kanskje ikke vil kalle gårsdagens oppmuntring til meg selv for hovmod, føles det likevel som om jeg har blitt satt litt på plass i dag. Jeg var kanskje i overkant optimistisk og positiv. I dag sprakk jeg nemlig. Etter nok en hektisk dagvakt på jobb (vil det noen sinne komme en vakt som IKKE er hektisk?) hadde jeg lite lyst til å dra på trening etterpå. Men når jeg har minst lyst til å trene er når jeg trenger det mest, kom jeg på, så jeg dro. Til en gruppetime med Styrke & Core. Det var slitsomt. Det var tungt. Det var vondt. Jeg overlevde. Kom meg på en buss i retning hjemover, og gikk innom en butikk for å handle. Det burde jeg ikke ha gjort. Alle gode intensjoner og motivasjoner fra tidligere i uka rant hjelpeløst ut mellom fingrene mine mens jeg vandret sulten og sliten mellom butikkhyllene. Jeg ville ikke ha noe sunt til middag. Jeg ville ha taco. Jeg hadde jo allerede tacokrydder, mais, ananas og rester av tacotubs hjemme, sa ...

Ukas fjerde dag og ukes fjerde treningsøkt. Noen ganger imponerer jeg meg selv. Dessverre også ukas siste treningsøkt, for i dag kom kjæresten på helgebesøk, og dermed blir det ikke så mye trening før han reiser igjen. Da er det greit å ha klart fire dager med godt arbeid først, så jeg kan ta helg med god samvittighet. Jeg prøvde meg på en Styrke og Core-time i dag - en gruppetime ledet av min egen PT.  Det var 45 minutter hvor jeg fikk trene så godt som hele kroppen, uten pause, i et (for meg) nokså høyt tempo. Det var slitsomt og effektivt, og da de 45 minuttene var gått var jeg skikkelig takknemlig for å være ferdig. Selv om timen var super, var den kanskje litt over mitt nivå, da flere av øvelsene måtte byttes ut med langt enklere varianter. Etter å ha følt meg litt svevende og ovenpå de siste par dagene, var dette absolutt en vekker som minnet meg på at jeg fremdeles har langt igjen å gå. Laaaaangt. Men det er okay, det er sikkert bra å virkelighetsorienteres litt nå og da. ...

Hei bloggen! Etter en bloggfri høst har det ikke gått nevneverdig bedre med verken trening eller kosthold. Tvert imot har det vel egentlig bare gått verre. Da jeg sluttet å blogge forsvant det eneste stedet hvor jeg reflekterer over hva jeg gjør av aktivitet og hva jeg stapper i kjeften, så hedonismen og latskapen har tatt fullstendig overhånd. Dette er ikke bra. 2016 ble året hvor jeg gikk opp og forbi min tidligere maksvekt - altså den jeg hadde i 2012 før jeg begynte å trene massemasse. Jeg har altså lagt på meg alle kiloene jeg klarte å trene vekk i 2012 og 2013, med renter. Dette er virkelig ikke bra. Jeg går ikke lenger når jeg er utenfor leiligheten. Jeg ruller. Og jeg unngår å forlate leiligheten hvis jeg kan. Jeg har sluttet å være sosial, for jeg vil ikke at noen skal se meg i denne tilstanden av Totalvrak. Jeg er ofte sykmeldt fra jobb. Garderoben består nesten utelukkende av klær som nå har blitt for trange. Dette er krise. Total og komplett krise. 2016 har gene...

Greit, jeg innrømmer det: Jeg er en dårlig blogger. Jeg trener og trener, men blir bare sløvere når det gjelder å skrive om det. Det er kanskje på tide å innse at etter noen år med blogging er det begrenset hvor interessante innlegg man kan produsere over samme tema. Kanskje jeg rett og slett burde begrave treningsbloggen, og heller starte en helt ny, fresh "livsstilsblogg" (eller hva enn hipsterne kaller det nå for tiden), hvor jeg lirer ut av meg alt relatert til både trening, kosthold, (mangel på) døgnrytme, mentale utfordringer, sykdom og diverse? Den kunne hete noe sånt som "Alt som er galt med livet mitt" eller noe i den duren. Kanskje? Eller kanskje rett og slett slutte å blogge? (Gisp!) Enn så lenge snubler jeg innom Svetteperler en gang i blant, om så bare for å si "Heisann, jeg har vært på trening altså, jeg har ikke gitt opp ennå!" Det er egentlig ganske utrolig. At jeg ikke har gitt opp, altså. Jeg burde gitt opp for lengst, tatt i betrak...

Etter en god langhelg i Paris kom jeg rullende hjem mandag ettermiddag, og jeg syntes unektelig at klærne satt litt strammere enn før jeg dro. Huff. Dermed bar det rett avgårde til boksetime på Colosseum med Aristo. Ingen tid å miste. Det er jo snart jul, og lageret med julesnop i kjøkkenskapet blir bare større og større. Den boksetimen var vel strengt tatt min første treningstime på en ukes tid eller så, og den gjorde derfor litt ekstra godt - og litt ekstra vondt. Det ble mye fokus på spark denne gangen, og det syntes jeg var helt supert. Pulsen kom seg godt opp, og jeg fikk utløp for litt aggressjon - for det meste rettet mot meg selv. Jeg er ikke egentlig fornøyd med min egen innsats i år, sånn generelt. Jeg har trenet mindre enn jeg har gjort de siste par årene, samtidig som kostholdet har vært helt på trynet. Jeg har gått opp i vekt i stedet for ned. Jeg har vært slapp og lat og umotivert og til tider giddeslaus. Ikke bare når det gjelder trening, men når det gjelder livet ge...

Kom meg endelig tilbake til boksing i dag. Det er alt for lenge siden sist, med to ukers ferie, noen sykedager, og vanskelige prioriteringer i treningsprogrammet. Det var veldig ålreit å komme inn i salen og bli spurt om hvor jeg har vært i det siste, og samtidig bli ønsket velkommen tilbake med et stort smil. Aldri undervurder hva følelsen av tilhørighet kan gjøre for motivasjon. I fredagsboksingen er mottoet alltid at du ska gjøre deg fortjent til helga. Earn your weekend. Jeg mistenker at vi blir kjørt litt ekstra hardt på fredager, men det kan være jeg bare innbiller meg det fordi jeg nettopp har kommet derfra og er rimelig sliten. Jeg har definitivt gjort meg fortjent til helga. "Helg" for meg betyr denne uken jobb. Fem netter på rad står foran meg nå, og det ville være en overdrivelse å si at jeg gleder meg. Kanskje til og med blank løgn. Natt til lørdag, søndag, mandag, tirsdag og onsdag skal jeg være på jobb, og deretter sove til langt utpå ettermiddagen påfølgend...

Ja, altså, ett kilo OPP per uke, mener jeg. Å gå opp i vekt er jo sånn cirka det eneste i verden jeg er skikkelig flink til. Helt fantastisk rågod, faktisk. Et naturtalent! Jeg kan, uten et snev av vanskeligheter, helt fint legge på meg et kilo i uka, og dette har jeg bevist til gangs over den siste måneden. På onsdag tok jeg nemlig sjansen til å snike meg på en vekt igjen. Det var lenge siden sist, og det er en grunn til at det var lenge siden sist. Jeg visste det ikke ville bli pent. Litt som når man unngår å logge seg på nettbanken og sjekke saldoen, fordi man vet at den er lavere enn man skulle ønske, og at så snart man faktisk ser summen på skjermen foran seg, vet man at nå er solskinnsdagene over - det er på tide å begynne å snu på kronestykkene og leve på First Price-budsjettet. Virkelighetsfornektelse er en søt gift. Det er flaut å innrømme, men jeg har åpenbart en spiseforstyrrelse. Når folk flest hører ordet "spiseforstyrrelse" tenker de på anorektikere og bulim...

Tidligere i år kunne jeg skryte litt av at jeg fremdeles trente jevnlig selv om jeg ikke blogget om det. Dette kan jeg dessverre ikke si for de siste to ukene. For to uker siden begynte jeg i praksis på Ahus. Selv om dagene der ikke er lengre enn vanlige arbeidsdager, og vi kun er der mandag til torsdag, har jeg aldri vært så sliten før i mitt liv. Det er ikke det at det er mye fysisk tungt arbeid inne i en operasjonsstue, men hjernen jobber på høygir, uten pause, fra start til slutt. Det er utrolig mye å lære, mange inntrykk, masse å huske, tusen ting å passe på, og det eneste jeg har orket etter å ha kommet hjem og spist en etterlengtet middag, har vært å kollapse på sofaen. Jeg har hatt dårlig samvittighet over å ha skulket unna så mange planlagte økter, men håper at jeg kanskje vil kunne hente meg litt inn i ukene som kommer, og at alt blir litt lettere. I går var min første treningsdag på litt over en uke, og den ene dagen i forrige uke hadde et tilsvarende gap. De sier det bl...

Har vi kommet inn i årets andre uke allerede? Gurimalla. Jeg har egentlig alt for mye å ta igjen (for eksempel hadde jeg, for litt over en uke siden, en overambisiøs plan om å skrive en motiverende nyttårstale), men i stedet for å tvinge folk til å lese femti tusen ord, skal jeg bare hoppe rett til hovedpunktene, og gjøre et forsøk på å oppsummere dem kjapt og konsist: 1. Godt nytt år! Måtte 2014 komme med nye mål, nye seire, nye rekorder, nytt pågangsmot, stå på, du kan hvis du vil og så videre og så videre. 2. Litt sånn uventet fikk jeg plutselig plass på mastergradsstudier rett før jul. Mot bedre vitende skal jeg derfor nå prøve meg som fulltidsstudent samtidig som jeg prøver å jobbe minst tre dager i uken. (Helst fire, for det er så fint å kunne spise mat og sånn.) Jeg tror det skal gå, og håper jeg overlever. Dette kan imidlertid bety mindre tid/overskudd til å trene, men vi får se. Jeg har som mål å klare i alle fall tre økter i uka. Litt sånn innimellom håper jeg å kunne sni...

"Du har vel ikke sluttet å blogge, Vero?" ble jeg spurt forleden dag. Verdensveven har jo ikke fått livstegn fra meg på nok en uke (bortsett fra de som følger meg på Facebook og Twitter), så det er ikke et upassende spørsmål. Svaret er Nei, jeg har ikke egentlig det. Jeg har bare hatt litt vondt i vilja, som det heter. Eller latskap, som ofte egentlig er tilfellet når det gjelder meg selv. Ikke for lat til å trene, men for lat til å blogge, tydeligvis. Finn logikken i det, den som kan. Kanskje det har noe å gjøre med at når jeg er hjemme så kobler jeg av. Helt av. Fullstendig over og ut. Særlig når jeg har hatt noe så uvanlig som en 5-dagers arbeidsuke, slik som jeg har hatt nå nettopp. Fem kvelder, strengt tatt, noe som i tillegg skapte en utfordring for treningsregimet mitt. Dermed var det fort gjort at formiddagene, før trening etterfulgt av jobb, gikk med til å ligge på sofaen og se på mine elskede TV-serier. (Jeg har fremdeles superdilla på Huset på prærien, og er nå o...

Her er en liten pinlig anekdote fra en uke tilbake: Jeg hadde blitt invitert på besøk til en venninne for å være selskapsdame mens hun var alene hjemme og jobbet med et syprosjekt. Mitt første instinkt var at jeg måtte selvsagt ta med et eller annet, for det gjør gode gjester, og jeg landet på en pose med ostepop og litt vingummi - rett og slett fordi det var det jeg hadde skikkelig lyst på mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg kunne gått for en kurv med jordbær, noe vannmelon, eller kanskje en pakke druer - men neida. Søtsuget meldte seg, og jeg hoppet villig på unnskyldningen om at jeg skulle jo på besøk. Senere på kvelden, etter at venninnen min og jeg dro ut en liten tur (nok en skammens tilståelse: Vi dro på TGI Fridays for å spise burger), kom samboeren hennes hjem. Uten at hun hadde formidlet at jeg skulle komme dit, sendte han henne en melding og spurte om hun hadde hatt en hyggelig kveld med meg på besøk. Hvordan visste han at det var jeg som hadde vært der? lurte vi på. Svar...

Dette ble det jeg liker å kalle for en "jojo-dag." Fram og tilbake, opp og ned. Skal, skal ikke? Jeg dro på jobb med svømmetøy i sekken, smertelig bevisst på at det nå er flere uker siden sist jeg trenet det jeg kanskje er aller best på, og med all verdens gode intensjoner om å stikke opp til Domus Athletica etter at arbeidsdagen var over. Men så var det den kinoplanen jeg hadde avtalt, som jeg plutselig husket på. Jeg skulle kjøpe billettene, og siden jeg bruker den fine rabattkoden fra Chess som gir meg to billetter til prisen av én, kunne de ikke kjøpes på nett. Derfor måtte jeg først innom kinoen, og dermed ble hele ettermiddagsplanen endret. Kanskje ville det bli litt mye stress å dra på svømming etter å ha kjøpt billettene. Også ville det bli senere, noe som betydde mer folk, og masse folk i bassenget er masete og plagsomt. Kanskje jeg heller bare skulle dra rett hjem, og bruke tiden fram til kinoen begynte på å lage en skikkelig bra og sunn middag? Jeg overrøste meg ...

Vet dere hva som er verre enn å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen? Å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen etter å ha sovet bare 4,5 timer. Au. Det var min egen feil, da. Jeg skulle egentlig legge meg til rimelig tid i går, men på grunn av godt selskap, litt musserende vin og mange episoder av en veldig morsom TV-serie, fløy tiden avgårde og plutselig var det gått et par timer over midnatt. Deretter dro selskapet hjem, og jeg skulle krype til korset (som er soverommet), men ble forført av internettet og så var plutselig klokken over fire om morgenen. Selvdisiplin er ikke min sterke side. Likevel hadde jeg selvdisiplin nok til å faktisk komme meg opp i morges og være på Colosseum i god tid til ett av ukas höjdare, spinningtime med superkule instruktør Jan-Tore, favorittgærning numero uno. Sprudlende og smilende fortalte han hvor flott det var å se en sal full av våkne og klare mennesker, og jeg kikket skamfullt ned i gulvet for å gjemme mitt eget slitne, trøtte morgentryne. Ikke...

Jeg synes jeg har skrevet alt for mye i det siste om ting jeg har klart, rekorder jeg har slått, kilo jeg har mistet og alt som er godt, bra, tøft, kult og vakkert. Jeg tror kanskje jeg fremstiller meg selv som mye bedre og flinkere enn jeg egentlig er. Derfor er det faktisk med en viss lettelse at jeg i dag kan meddele at jeg floppet totalt på dagens PT-time. Det er en viss lettelse fordi jeg plutselig føler meg mer som meg selv igjen - som om verdensbalansen har blitt gjenopprettet litt. I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt...

Noen ganger, når man trener utholdende styrke, er man flink og fornuftig og legger på passe mengde med vektlodd. Andre ganger, slik som i dag, er man lettere tilbakestående og legger på litt i meste laget - i alle fall på øvelsene som involverer skulder- og brystmusklene hvor man fremdeles har en ugrei muskelbetennelse. Au. Etter 45 minutter med utholdende styrketrening hadde jeg så vondt i betennelsesområdet at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. En sånn skikkelig stikkende, penetrerende (høhø) og særdeles høylytt smerte som ga meget tydelig beskjed om at denne gangen hadde jeg gått for langt. Etter gjentatte, langvarige runder med tøying og strekking av de affekterte muskelgruppene begynte jeg gradvis å føle meg som et menneske igjen, men beskjeden ble absolutt mottatt. Jeg skal være snillere mot disse musklene neste gang, og heller torturere bena og magen litt ekstra. Etter at styrketimen var over tilbragte jeg en snau halvtime med elipsemaskin og sykkel, for å ...

Man kan vel si at motivasjonen har nådd et absolutt bunnivå nå. Jeg dristet meg på veiebrettet igjen nå siste helg, to uker etter forrige nedtur, og skuffelsen var enorm. Etter to uker med hyppig og intens trening og relativt normalt kosthold (men med en og annen utskeielse, såklart - det har jo vært både Grand Prix-fest og 17.mai), har jeg klart å gå opp enda litt til. Altså. Jeg skjønner dette med at muskler veier mer enn fett og bla bla bla; men jeg har ikke trent SÅ mye styrke. I tillegg får jeg bare mer og mer vondt i knærne for hver dag som går, og til tross for tidligere (innbilte?) påstand om at jeg orker mer på kondisjonsapparatene, har jeg like mye åndenød når jeg nå drar meg opp alle trappene til leiligheten, som jeg hadde for noen måneder siden; altså helt segneferdig. Over en måned med regelmessig trening, og kondisjonen har knapt nok rikket på seg, mens vekta bare stiger og stiger. Hva i all VERDEN er vitsen med å trene da?? Det føles som komplett bortkastet tid, og tre...

Har det gått en måned allerede? Oisann. Jeg forventet riktignok redusert aktivitet i mars måned, som jeg visste ville fylles med etterlengtet Xbox-spill, ferietur til Canada og laiv etterpå, men hadde jo håpet at jeg skulle klare å vedlikeholde littegrann, i alle fall. Men dengang ei. Men ny måned gir nye muligheter, og i april har jeg ingen store planer som ligger og lurer. Jeg skal derfor prøve å forflytte fokus tilbake til treningen, og se om jeg ikke kan få det til å holde litt lenger enn en uke denne gangen. I morgen blir dagen. Tirsdag høres ut som en bra treningsdag. Jepp.