Gå til hovedinnhold

Jeg blogger igjen!

Hei bloggen!

Etter en bloggfri høst har det ikke gått nevneverdig bedre med verken trening eller kosthold. Tvert imot har det vel egentlig bare gått verre. Da jeg sluttet å blogge forsvant det eneste stedet hvor jeg reflekterer over hva jeg gjør av aktivitet og hva jeg stapper i kjeften, så hedonismen og latskapen har tatt fullstendig overhånd.

Dette er ikke bra.

2016 ble året hvor jeg gikk opp og forbi min tidligere maksvekt - altså den jeg hadde i 2012 før jeg begynte å trene massemasse. Jeg har altså lagt på meg alle kiloene jeg klarte å trene vekk i 2012 og 2013, med renter.

Dette er virkelig ikke bra.

Jeg går ikke lenger når jeg er utenfor leiligheten. Jeg ruller. Og jeg unngår å forlate leiligheten hvis jeg kan. Jeg har sluttet å være sosial, for jeg vil ikke at noen skal se meg i denne tilstanden av Totalvrak. Jeg er ofte sykmeldt fra jobb. Garderoben består nesten utelukkende av klær som nå har blitt for trange.

Dette er krise. Total og komplett krise.

2016 har generelt vært et hardt år, psykisk. Det har nok ikke hjulpet. Ting begynte å bedre seg etter at jeg sluttet med p-piller mot slutten av oktober, men mye av skaden var da allerede gjort. Mange koselige kvelder på sofaen med kjæresten, Netflix og gode middager ("gode middager": Et eller annet kjøtt under et berg med ost) har nok også gjort sitt for at vekten har økt og formen blitt dårligere. Jeg har kuttet ned på nattevaktene, så det er positivt, men jeg har i stedet økt skolearbeidet nå som jeg prøver å studere informatikk på UiO. Jeg sliter med programmering, så det er høyt press. I november gjorde jeg en dugelig innsats for å komme i gang med trening igjen, og ble belønnet med en ny muskelbetennelse i den gode, gamle høyre skulderen. Utfordringene har kommet som perler på guds snor.

Til tross for både sykdom, betennelser og skolearbeid, har jeg imidlertid egentlig ingen god unnskyldning for året - og spesielt høsten - som har gått. Det kan unnskylde at jeg ikke har trenet så mye, men ingenting kan unnskylde kostholdet. Og kostholdet er, som man jo vet, det aller viktigste.

Derfor er kosthold det jeg vil fokusere mest på i 2017. Jeg både håper og ønsker at jeg vil orke minst et par treningsøkter i uka også, men det viktigste er at jeg reduserer overforbruket av fett og raske karbohydrater. Jeg har fremdeles den gamle kostholdsplanen fra den tiden hvor jeg investerte i PT, så jeg vil prøve å ta utgangspunkt i den. Fordi jeg vet at jeg er lat og sjeldent gidder bruke noe særlig tid på matlaging (med mindre det er noe godt og usunt som jeg har sykt lyst på), har jeg også investert i en pakke Noka-shake, som kan erstatte måltider nå og da.

Vann er dessuten viktig, så det vil jeg også prøve å drikke mye mer av. Minst et par flasker om dagen.

Med alle disse planene i bakhodet har ikke 2017 hatt den beste begynnelsen. De siste dagene har vært preget av å bli kvitt siste rest av julesnopet, og 1. nyttårsdag står selvsagt i Fastfoodens tegn. I dag kom jeg meg imidlertid til Elixia for en time med zumba, som jeg mot alle odds overlevde. Jeg må være veldig forsiktig med skulderen, men så lenge jeg holder meg til Voltaren-kuren og ikke belaster det betente området, burde trening være mulig.

Det er ikke sikkert at 2017 vil bli stort bedre enn fjoråret. Mye kan gå galt. Jeg er ikke i toppform, verken fysisk eller psykisk, og det blir enda mer studiepress i vårsemesteret som kommer. Men det skader ikke å prøve, og jeg er ikke klar for å gi opp riktig ennå.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…