Svetteperler for svin

September utviklet seg til å by på et par utfordringer, og disse vedvarte litt ut i oktober også. Dessverre. Rundt midten av forrige måned fikk jeg tidenes forkjølelse, og var hjemme fra jobb i fire dager. Uken etter klarte jeg å komme meg opp og ut, men jeg var på ingen måte frisk, og arbeidsdagene der tok så godt som alt jeg hadde av både overskudd, underskudd og livsvilje. Midt oppi det hele skulle jeg samtidig pakke ned alle mine eiendeler og organisere flytting på septembers siste søndag. Jeg trenger vel neppe påpeke at sykdom + flytting + jobb + studier(!) = ingen trening. Forkjølelsen har hjemsøkt meg fram til denne uken, med mye slimete, surklete hals, hoste, snufsing og snørring, og generelt lite energi. Etter at selve flyttingen var overstått, gjenstod fremdeles mye arbeid i forbindelse med denne; mye skulle pakkes ut, organiseres og møbleres, i tillegg til kjøp av en del nye ting som er nødvendig i vår nye husholdning. Elementære ting som sofa, vaskemaskin, spisebord og st...

To dager har gått siden min brutale PT-time, og i dag har jeg virkelig fått kjenne det på kroppen. Det gjorde vondt å stå opp i morges, det gjorde vondt å sette meg ned (så majoriteten av arbeidsdagen ble tilbragt stående), lårmusklene verket og til og med ryggen klaget (sikkert etter de tunge markløftene). Jeg hadde dagvakt på jobb, og da vakten var over, fristet det veldig å bare halte meg hjem og lage noe godt til middag. Om nom nom, trøstemat. Men dengang ei. Det er jo onsdag, og jeg hadde pakket med spinningsko og drikkeflaske. Planen var klar, og jeg måtte fullføre. Ettersom jeg hadde to timer til å komme meg fra jobb til trening før spinningtimen begynte, ga jeg meg selv noen ekstra skritt ved å gå i stedet for å ta bussen. Mer vondt, hurra! Deretter overlevde jeg såvidt en time på sykkelsetet, hvor svetten rant og lårmusklene skrek i vill panikk over denne grusomme torturen de ble utsatt for. Jeg merker at jeg klarer å sykle både fortere og tyngre nå enn for et par månede...

Så i går hadde jeg min første styrkeøkt siden 7. februar. Det er en stund. Derfor var det som forventet at jeg våknet opp ganske støl og vond i dag. Det er greit, jeg var innstilt på at det ville skje. Jeg var også innstilt på at jeg ikke skulle la dette stoppe meg fra å gjennomføre dagens planlagte trening, som var 45 minutter spinning etterfulgt av en halvtime med core-styrke. Her kommer den delen hvor man forventer at jeg skriver at slik gikk det ikke - men det gjorde det faktisk. Jeg kom meg, på mirakuløst vis, ut av senga. (Det hjelper å kunne rulle litt.) Og ut av døren, og til Elixia, inn i sykkelsalen og opp på sykkelsetet. Det verket i lårmusklene for hvert eneste sykkeltråkk jeg tok i løpet av de 45 minuttene, men jeg fullførte. I halvtimen etterpå var jeg i en core-time hvor instruktøren geleidet oss grundig gjennom en rekke øvelser for mage og rygg. Som om jeg ikke hadde vondt nok fra før. Nå føler jeg meg døende. Fremdeles på en god måte altså, så jeg klager ikke. Elle...

" Au. Au. Au. Au. Au. Lyden av en Vero som går ned en trapp etter en times styrketrening. Jeg har savnet deg, Elixia." Dette ble dagens oppdatering på Facebook, få minutter etter å ha stavret meg ut fra Colosseum. Sissel er en fabelaktig instruktør som er et monster i styrkerommet, og det var kanskje i overkant optimistisk av meg å velge hennes Styrke & Core som den første styrketimen på en måned. Min plan om å også ta spinningtimen hennes etterpå ble kansellert delvis av at jeg var blitt litt kvalm, delvis av at jeg var blitt litt svimmel, og delvis av at Sissel nærmest beordret meg til å dra hjem og hvile etter dagens innsats. Du vet du har gjort det bra når instruktøren gir slik tilbakemelding. Dæggern. En hel måned uten styrketrening. Fanden ta deg, sommerferie. Det gjorde så vondt, så vondt. Ikke åpnet jeg høstsesongens treningsregime med lette vekter, heller. Det var tanken i utgangspunktet. "Første gang på en måned, ta det lett og rolig i dag, Vero" ...

"Hei kjære Vero. Vi ville bare stikke en liten tur innom for å minne deg på at vi finnes, og at vi er glade i deg. For å være sikre på at du mottar budskapet, prøver vi derfor å være veldig tydelige, ettersom vi vet at du ikke akkurat er verdensmester i å ta subtile hint. Du tror kanskje at vi hater deg og vil deg vondt, ettersom vi torturerer deg på denne måten (ja, vi har lagt merke til hvordan du skjærer grimaser hver gang du beveger bena dine), men egentlig er denne smerten en kjærlighetserklæring. Takket være galskapen din i går, er vi akkurat nå i ferd med å vokse oss større og sterkere, og det er jo bra. Beklageligvis er ikke denne prosessen så veldig behagelig, men vi håper du vil huske at det er en relativt kortvarig pine som på sikt vil gjøre livet mye bedre - litt som å gå til tannlegen. Det er i grunn lenge siden sist vi hadde anledning til å besøke deg med så sterke smerter som nå, så vi synes virkelig det var på tide. Vi vet ikke nøyaktig hvilke av øvelsene du gj...

Det skal en skikkelig tøffing til for å dra på en 70-minutters spinningtime når man fremdeles har vondt i halebenet. Eventuelt en skikkelig idiot, alt ettersom. Min idiot-faktor nådde kanskje nye høyder i dag, da jeg bestemte meg for å la haleben være haleben og tvang meg opp på sykkelsetet åkke som. Det var jo første time med Kjekke-Jonas på tre uker, etter hele to påskemandagers fravær, så det kunne jeg naturligvis ikke gå glipp av.  På den positive siden gjorde det litt mindre vondt enn forrige spinningtime, som jeg hadde på påskeaften (bare tre dager etter skaden). Det var jo flaks, for ellers hadde jeg kanskje ikke overlevd hele timen, og i alle fall ikke på samme intensitet. På den negative siden klarte jeg fremdeles ikke å holde like høy intensitet som jeg ellers ville gjort, ettersom nesten hver bevegelse (spesielt sittende) var død og pine, men Jonas ga oss beskjed om å være stolte av oss selv etter at timen var over, så da er jeg det.  Blokkene på disse timene...

Første februar bestemte jeg meg for å slå til med en dobbel treningsøkt, for å få en pangstart på måneden. Dette er jo ikke noe revolusjonerende for min del, i alle fall ikke på en fredag. Fredager har så mange timer som frister, så da er det fort gjort å hive seg på noe ekstra. Det var likevel en noe ambivalent Vero som forlot jobben i ettermiddag for å dra på trening. Muskelbetennelsen, som torturerte meg så mye i fjor rundt denne tiden, har nemlig gjort sin comeback. Jeg skal ikke late som om jeg er tøffere enn jeg er - skulderområdet mitt gjør dritvondt. Jeg gisper etter luft hver gang jeg skifter skjorte (for eksempel før og etter jobb), og det å ta på ytterjakka er en forsiktig og langsom prosess. I motsetning til hva jeg tidligere trodde, sitter ikke betennelsen faktisk i skulderen, men i pectoralis, som er brystmuskelen like nedenfor skulderen. Skulderen er imidlertid såpass nærliggende at den også affekteres, noe som er årsaken til misforståelsen. Akkurat nå har jævelskapen ...

Etter alt for mange uker borte fra hverandre, hadde jeg i dag endelig en ny time med min elskede/forhatte personlige trener Alex - kanskje verdens mest positive menneske. Vi startet økten med en god klem (som er omtrent så mye fysisk kontakt jeg får i disse dager, så halleluja!), men deretter sluttet det å være hyggelig. Den halvtimes lange oppvarmingen på elipsemaskin var for så vidt enkelt og greit nok. Den skulle egentlig ikke vare i en halvtime, men når det dukker opp andre kunder som blir svimle og dårlige etter treningsøkten sin, skjønner jeg selvfølgelig at dette må prioriteres slik at jeg må vente litt. Jeg hadde vært en ganske elendig sykepleier ellers. Omsider kom Alex tilbake, og vi snakket oss bort litt i en samtale om hvor rart det er at fedrene våre er i ferd med å bli gamle gubber. Men SÅ sluttet det å være hyggelig. For alvor. Denne gang som sist lot jeg meg imponere over denne karens kreativitet når det gjaldt måter å torturere meg på. Jeg måtte løfte tunge vekter ...

Etter en lang dag på jobb fra kvart på åtte til kvart over tre, og to timer med undervisning på Blindern fra kvart over fire til seks, suste jeg i dag videre til Majorstua for å trene. Det var blitt sent på dagen, jeg var sliten og trøtt, men å droppe treninga var fullstendig utelukket. Jeg hadde reservert to påfølgende halve timer; først 30 minutter med marerittet som heter Cardio Energy, etterfulgt av 30 minutter med den sikre død - også kalt Shape med Adriane. Gode guder, ha miskunn. Aller først må jeg innrømme at Cardio Energy ikke var så ille som jeg fryktet og husket. Jeg ramlet jo litt tilfeldig innom en slik halvtime ved starten av året, ikke mange ukene etter at jeg først begynte å trene, og har siden da husket det som noe av det verste jeg har opplevd. "Ikke før jeg er i MYE bedre form," var tanken jeg hadde rundt det å ta den timen på nytt igjen. I dag ble altså dagen. Om jeg er i MYE bedre form nå enn for et halvår siden er jeg ikke så sikker på, men formen er...

Sånn jevnt over føler jeg meg ganske bra igjen nå, men halsen har bestemt seg for å være en skikkelig vriompeis. Den er fremdeles sår og vond, og den produserer fremdeles uforskammet store mengder slim (vær så god, alle sammen). Men jeg er også en vriompeis, og nok er nok. Jeg kan ikke utsette kondisjonstrening for all framtid; for alt jeg vet kommer halsen til å være slik resten av livet mitt. I dag hoppet jeg derfor i det.  Zumba, dere. Nå er det lenge siden igjen. Denne gangen med en, for meg, ny instruktør; et smilende, søtt, dansende råskinn av et monster, helt nådeløs. Det var slettes ingen kosetime, og jeg overlevde nok kun fordi den var over etter bare 30 minutter. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bli både andpusten og svett, og halsen produserte slim til den store gullmedaljen (igjen, vær så god). Dette merket jeg fordi jeg fikk en klump av denne substansen i halsen, og følte tidvis at det ble tyngre å puste. Dustehals.  Jeg holdt ut de 30 minuttene, og ...

Noen ganger, når man trener utholdende styrke, er man flink og fornuftig og legger på passe mengde med vektlodd. Andre ganger, slik som i dag, er man lettere tilbakestående og legger på litt i meste laget - i alle fall på øvelsene som involverer skulder- og brystmusklene hvor man fremdeles har en ugrei muskelbetennelse. Au. Etter 45 minutter med utholdende styrketrening hadde jeg så vondt i betennelsesområdet at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. En sånn skikkelig stikkende, penetrerende (høhø) og særdeles høylytt smerte som ga meget tydelig beskjed om at denne gangen hadde jeg gått for langt. Etter gjentatte, langvarige runder med tøying og strekking av de affekterte muskelgruppene begynte jeg gradvis å føle meg som et menneske igjen, men beskjeden ble absolutt mottatt. Jeg skal være snillere mot disse musklene neste gang, og heller torturere bena og magen litt ekstra. Etter at styrketimen var over tilbragte jeg en snau halvtime med elipsemaskin og sykkel, for å ...