Svetteperler for svin

 Det heter "PT-time" selv om det ikke er en hel time. Tidligere kjøpte jeg klipp for en time per gang, som da var 55 minutter, men nå for tiden føler jeg at en halvtime, som er 25 minutter, er nok for meg. Spesielt når de er så intense som de jeg nå har. (Lommeboka er for øvrig enig i den konklusjonen.)  Det var duket for nok en (halv)time i dag, og som nevnt for et par dager siden både håpet jeg på gjentagelse fra forrige gang, samtidig som jeg håpet å slippe gjentagelse. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt, merkelig nok. Det ble gjentagelse, med en ny, fjerde øvelse i tillegg.  Dermed fikk lår- og setemusklene kjørt seg skikkelig i dag også, sammen med skuldre, kjerne, armer, rygg og side. Jeg var svett til slutt, og det er ikke bare-bare når hensikten ikke er kondisjon. Kondisjonen kom derimot etterpå, for jeg tok en halvtime på elipsemaskinen etter at PT-timen var vel overstått. De siste ti minuttene på elipsen rant svetten nedover nakken og halsen, og det var både skikkelig ekk

 Det var ikke egentlig en treningsdag i dag. Den løse rutinen Grevling og jeg holder oss til, antyder tirsdag, torsdag, lørdag og søndag som treningsdager. Mandag, onsdag og fredag tar vi det mer med ro. Det er også disse dagene vi prøver å planlegge litt sunnere og lettere middager, slik som supper, grønnsaker, fisk eller kyllingfilet, ingenting med smakfulle sauser, masse ost eller pasta.  Imidlertid var det fremdeles kakerester igjen på jobb, etter mandagens feiring av en kollegas 60-årsdag, og jeg var uten viljestyrke for tredje dag på rad. Et lite stykke her, et lite stykke der ... Og verdens dårligste samvittighet. Det var så mye sukker i den sjokoladekaka at jeg nærmest kunne føle kroppen min varsle om diabetessjokk. Selv om dagens planlagte middag var betasuppe med et par magre kjøttpølser, følte jeg ikke at en relativt lett middag var nok til å kompensere for kakespisingen. Jeg måtte få inn noe ekstra aktivitet. Det å løpe hjem slår jo dessuten flere fluer i én smekk. Jeg komm

 Ja folkens, da var det jaggu høst igjen. Sist jeg ga livstegn fra meg smådanset jeg på uteplattformen her hjemme og gledet meg til sommer og ferie som den gang ikke var langt unna. Nå skriver vi snart oktober, og selv om det fremdeles er behagelig mildt her i Oslo, merkes det godt at sommeren er forbi når jeg stikker nesa utenfor døren i de friske morgentimene for å dra på jobb. Det merkes også i det at høstjevndøgn nå har kommet, og for det neste halvåret vil mørketimene dominere.  Jeg vet godt hva dette innebærer for meg. Tyngre å stå opp om morgenen, mindre overskudd og tiltakslyst, økt behov for å innta horisontalen i sofakroken med et pledd over meg og en skål med noe snacks i fanget. En god serie på Netflix/HBO/AmazonPrime/Disney+, eller en god bok. Alt for mange timer med meningsløse mobilspill (Merge Magic, anyone?). Dette er høst (og vinter) for meg. Det ble mye av det i fjor, og det ga utslag i særdeles langsom vektnedgang (skjønt nedgang, så jeg kunne ikke klage for mye). D