Svetteperler for svin

Hei, gjett hvem som ble syk igjen, sånn akkurat på slutten av påska hvor vi endelig hadde kommet i gang med uteløping? Spoiler: Det var selvfølgelig meg!  Det ble ikke noe jobb på meg denne uka, og det ble heller ingen trening. Halsen ville ikke, lungene ville ikke, musklene ville ikke. Jeg ville, men det spilte liten til ingen rolle. Nå er jeg bedre, men får fremdeles sporadiske hostekuler som nesten gir meg blodsmak i halsen, så det er jo gøy. Jeg krysser bare fingrene for at jeg kanskje kan orke en liten løpetur i morgen.  I det minste har jeg tatt meg litt sammen i forbindelse med kosthold denne uken. Jeg lovet meg selv tidligere at jeg ikke skulle kjøpe inn noe mer snacks, og det har jeg faktisk klart å holde. Ikke så mye som en kjekspakke har blitt med meg hjem fra den eneste handleturen jeg orket i går, og jeg unnlot å be Grevlingen om å kjøpe med noe på vei hjem fra jobb de øvrige dagene. Jeg har selvfølgelig "jukset" litt, for det er ennå litt påskesnacks igjen i ska...

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner.  Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt.  Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr leveri...

Det går dessverre ikke så bra med muskelbetennelsen. Jeg får rett og slett ikke nok hvile, verken på jobb eller mellom vaktene mine. Hver dag er en debatt med meg selv om jeg skal kaste inn håndkleet og bestille ny legetime for å få sykmelding, om jeg skal bruke noen egenmeldingsdager eller om jeg skal bite tenna sammen og holde ut slik at mine kolleger skal slippe å jobbe seg ihjel på grunn av mitt fravær. Valget har falt på det siste, men jeg vet ikke hvor mye lenger det vil kunne fungere. Jeg prøver så godt jeg kan, og håper styrketreningen kan hjelpe meg til å stå i det. Etter dagens dagvakt på jobb, dro jeg dermed til Elixia igjen, for å bli bittelitt sterkere. Der våget jeg ikke å legge på noe mer vekt enn jeg hadde sist, men jeg var mer enn fornøyd nok med å bare klare å gjenta fredagens heroiske innsats, gitt den stadig mer verkende skulderen. Fremdeles 60 kg på knebøy og 62,5 kg på markløft, altså. Det er ikke noe å være misfornøyd med, akkurat. Jeg føler ikke at jeg får t...

Det har vært to lange uker med sykdom siden sist jeg skrev noe her, som vel var min forrige PT-time. Siden da har jeg vært sykmeldt fra jobb på grunn av luftveisinfeksjon (omtrent så gøy som det høres ut som), og helsa har ikke vært helt på topp akkurat. De fleste dagene har jeg heldigvis klart å være ute av sengen (og noen ganger ute av sofaen også), men jeg ble veldig fort sliten og kortpustet, så alt måtte gjøres rolig og forsiktig. Ikke den mest ideelle tilstanden for trening eller jobben min, altså. I går var min første arbeidsdag igjen, og i dag ble første treningsdag. Ettersom det er onsdag, ble det spinning som skulle dra meg ut av min sykdomsfunk, og det fungerte ganske bra. Jeg tok det nok litt roligere enn jeg vanligvis ville gjort, for jeg er jo som vanlig redd for å overdrive og ende opp med å skade meg selv. Men det ble en god økt, jeg jobbet hardt, tok opptil flere sprinter i stående posisjon, og holdt ut hele timen. I tillegg har jeg begynt å prøve å gå mer hver dag...

Det har ikke blitt mye trening denne uka, og det blir det nok dessverre ikke heller. Stjernene står ikke i min favør for trening, og dagens økt blir nok den eneste før neste uke. Mandag hadde jeg kveldsvakt.  Jeg hadde også egentlig kveldsvakt i går, men jeg ble syk og tilbragte dermed kvelden hjemme i sofaen i stedet, småkvalm og urven og i et basseng av selvmedlidenhet. Så kom onsdag, og det var avtalt PT-time. Jeg vurderte lenge å kansellere den, fordi det er ikke kjempesmart å trene når man er syk, og jeg var i tvil om hvor god trening jeg ville klare å få til. Men ettersom avlysningen ville komme med kun noen timers varsel, var jeg også i tvil om jeg ville få timen til gode, eller om jeg ville bli trukket for den uansett (litt sånn som når man må betale egenandelen for en legetime hvis man avlyser senere enn 24 timer i forkant). Jeg tenkte også det ville være dumt dersom ukas eneste planlagte trening skulle avlyses, og endte til slutt opp med å tenke "pokker heller, jeg p...

Ikke akkurat noen intervalltrening med høy puls, men på mitt nåværende nivå regner jeg en skogstur som trening. Jeg busset opp til Skullerud, og brukte ca halvannen time i skog og mark der oppe, hvor jeg blant annet fulgte en lysløype halvannen kilometer i vakkert terreng med både oppover- og nedoverbakker. Det var virkelig ikke den lengste distansen, og jeg tok meg god tid til å stoppe opp og ta bilder underveis og bare nyte solen og fuglesangen. I tillegg ble det et par pauser på utvalgte benker, hvor jeg leste litt i boken jeg hadde med, og spiste brødskivene som også var pakket i tursekken. Jeg følte meg nesten som en friskus. Det viktigste var å komme ut døra og få litt sol og frisk luft, sammen med minst en halvtimes bevegelse. Helst burde jeg kanskje gjort det til en løpetur, men jeg har hatt en uforståelig smerte i den ene foten de siste dagene, så løping føles som en dårlig idé. Bare det å spasere i rolig tempo ble etter den halvannen timen veldig smertefullt, og etter at ...

Jeg skulle trene på fredag. Det orket jeg ikke. Det samme gjaldt lørdag og søndag også. Var ikke fryktelig travel eller noe, jeg bare orket ikke. Så kom mandag, hvor jeg hadde booket meg på spinningtime med han som kanskje er min nye favorittinstruktør. Et par timer før den skulle begynte, kansellerte jeg. Orket ikke. Motivasjon og form sank som selveste Titanic - brått og hardt. I det siste har jeg ikke egentlig følt at jeg har orket noe som helst. Ikke skole. Ikke jobb. Og nå heller ikke trening. I går kom muligens svaret, da fastlegen ringte meg. De endelige svarene til blodprøvene jeg tok forrige uke var klare, og viste at jeg har imponerende lave verdier av D-vitamin. Typiske symptomer for D-mangel er muskelsmerter (check), energimangel (check) og depresjon (double check). Det jeg i det siste har trodd "bare" har vært et kraftig anfall av depresjon viser seg altså å være støttet opp av mangel på D-vitaminer. Så i dag begynte jeg på vitaminpiller på resept, til trippe...

Etter nesten to uker i København har treningen fått lide nok en gang. Planene jeg hadde om å ta løpeturer mens jeg var der nede ble behørlig spolert av kaldt og vått vær. Våren hadde kommet til den lille havfruens hjemsted, helt fram til jeg kom dit. Typisk. Jeg tok visst med meg litt vinter da jeg reiste, og med kun en t-skjorte i håndbagasjen til treningstøy, var utetrening utelukket. Til gjengjeld hadde jeg fire dager med sykdom, hvor jeg først kastet opp alt jeg hadde spist den første dagen, og som konsekvens av dette ikke tok sjansen på å spise mer enn noen bananer og ristede brødskiver over de påfølgende dagene. Så det ble ikke noe trening, men det ble heller ikke så mange dager med de store utskeielsene. Det er da noe. Jeg kom hjem mandag kveld, og kunne derfor strengt tatt trenet både i går og tirsdag. Jeg har ingen unnskyldning for å la være. Jeg bare giddet ikke. Tirsdag ble erklært sofadag, hvor jeg så masse serier og syntes synd på meg selv fordi jeg ikke lenger var i D...

Da har vi omsider kommet til årets største utfordring. Desember. Adventstiden, hvor marsipansjokolade, pepperkaker og Dahls Julebrus (den eneste rette julebrusen!) lurer rundt hvert hjørne. Fristelser på fristelser, i en farlig kombinasjon med mørke, kalde vinterdager som får sofakroken og godteskåla til å virke ekstra innbydende. Farlig nok for folk flest, kanskje. For meg er det på tide å slå alarm. Jeg vet nemlig hvordan denne visa går. Sesongens første julebrus, i anledning 1. søndag i advent. Om nom nom! Men for å være seriøs et lite øyeblikk - jeg har ikke planer om å gi etter for hver minste julelyst som kommer til å feie over meg de neste tre ukene. Jeg skal være standhaftig og streng og flink, slik som jeg har vært gjennom siste halvdel av november. Noe godt i helgene, men ikke mer. Den fjerde uken, derimot, er ALT lov. Fritt vilt. Ingen regler, ingen begrensninger. Det er den uken jeg kommer til å leve for i tiden framover. I mellomtiden skal jeg fortelle en liten hi...

Hele ti dager siden forrige blogginnlegg. Hoisann. Her går tiden unna. Jaggu på tide med en liten oppdatering da. Jeg har altså ikke ligget på latsiden, i fall noen av mine fem (seks?) lesere skulle tro det. Forrige uke klemte jeg til med hele seks treningsdager, inkludert spinning på lørdag ettermiddag (siden jeg jobbet på dagen, sukk) og zumba på søndag, selv om jeg var rimelig forkjølet og slettes ikke i toppform. Det ble litt slapp rumperisting da, kan man si. På fredagen var det boksing, og på torsdag yoga. Onsdag ble fridagen min, tror jeg, mens tirsdag var ballett og mandag var først PT-time på formiddagen OG spinningtime på kvelden. Jaggu. Velkommen til Crazyville. Mens jeg har holdt på med alt dette, har jeg vært flink med kostholdet. Veldig flink. Mye renskåret kjøtt, fettreduserte produkter, grønnsaker og moderate porsjoner. Ingen mumsing på sjokolade, ostepop, kaker eller annet. Og vet dere hva? Det funker. Etter å ha slitt med mine to kilo opp og ned gjennom hele høs...

Hei bloggen! Neida, jeg er ikke død, og jeg har ikke ligget på latsiden, selv om jeg sikkert burde gjort det. Jeg har nemlig pest. OK, det er ikke egentlig pest, det er egentlig bare startfasen på en forkjølelse som nå har ligget i denne startfasen i flere uker, men den blir altså ikke bedre, og jeg hoster og surkler meg gjennom dag etter dag. Derfor hadde det kanskje vært lurere av meg å holde meg hjemme og i ro, slik at jeg a) ikke sprer pesten min videre, og b) får muligheten til å slappe av og kanskje på sikt bli bedre. Men vi vet jo alle at jeg ikke er lur. Derfor dro jeg på spinning på mandag. Halleluja! Endelig en mandag hvor jeg ikke skulle jobbe kveldsvakt! Det hadde vært hele fire uker siden sist, og jeg gledet meg vilt og hemningsløst. Jeg troppet opp på Colosseum med et smil om munnen og noe som føltes som et traktorlass slim i halsen, og ikke minst skyhøye forventninger - både til timen og til meg selv. Sykdom schmykdom, dette hadde jeg ventet lenge på! Både jeg og K...

Selv om formen har vært ganske slapp og skral de siste dagene, har jeg tvunget meg avgårde til jobb. Jeg er jo ekstravakt, hvilket betyr at jeg er der i stedet for en fast ansatt som er syk. Derfor hadde det jo vært skikkelig lumpent av meg å ta sykefravær også. (Men mest er det fordi jeg er usikker på om jeg får betalt for den avtalte vakten hvis jeg ikke tar den likevel.) Etter to treningsfrie dager bestemte jeg meg altså for at hvis jeg er ikke er for syk til å jobbe, så er jeg ikke for syk til å trene. Jeg er kanskje for syk til å trene effektivt og intensivt, derfor er jeg glad jeg ikke kastet bort en PT-time på noe som garantert hadde blitt en dårlig innsats på mandag, men noe skulle jeg da saktens få til. Derfor dro jeg til Super-Sissels Styrke & Core nå i ettermiddag. Formen tatt i betraktning, prøvde jeg å ikke tyne meg for hardt. Om jeg klarte det? Tja. Njæ. Kanskje ikke så veldig. Jeg holdt meg på samme vekter som sist, men på det siste settet av knebøy kunne jeg ikk...

Super-Vero var superhelt i dag. Her er historien om hvorfor: Det er søndag. For mange betyr dette slutten på en helg. Det gjorde det ikke for meg, ikke denne gangen. For meg betydde det tredje arbeidsdag på rad, med ytterligere to arbeidsdager som venter på tur. I helgen er det ikke like mange på jobb som det gjerne er i ukedagene, og det merkes. Det blir ofte tungt og travelt og slitsomt. Veldig, veldig slitsomt. Jeg merker det spesielt godt fordi den berømte muskelbetennelsen har begynt å verke igjen. Noe innmari. I 14-tiden, med ca halvannen time igjen av vakten, hadde jeg så vondt at jeg nesten ikke klarte å løfte armen rett opp. Jeg var i ferd med å ta en Diclofenac - så husket jeg at jeg har time hos blodbanken i morgen, og at det ikke er så forenelig med å ha tatt tabletter. Så jeg lot være, og bet tenna sammen. Litt vondt må man jo tåle. (Er det andre yrkesgrupper enn sykepleiere som har dette som arbeidsmotto?) Omsider var de lange, smertefulle, slitsomme åtte timene over....

Etter en natt med overraskende god søvn og en rolig morgen/formiddag på sofaen, dristet jeg meg til å gjøre noe lett husarbeid på kjøkkenet (som åpenbart har blitt forsømt over de siste fire dagene, og dermed led under hygieniske tilstander som potensielt kunne skape nytt liv). Da dette arbeidet gikk tålelig greit (jeg døde jo ikke), tenkte jeg at da ville det være greit for meg å dra tilbake til trening også. Hvis jeg er frisk nok til å gjøre husarbeid, så er jeg frisk nok til å trene litt. Derfor beholdt jeg reservasjonen til Power-timen som jeg så optimistisk hadde booket i går, men lovet meg selv å ta det rolig og forsiktig. Måtehold er ikke alltid min sterkeste side når jeg først har fått noe treningsutstyr i hendene (slik var det ikke før, altså), men denne gangen var jeg egentlig ganske flink til det. Jeg gikk ikke noe særlig dypt på utfallene og brukte bare lette vekter (ingen oransje i dag). I tillegg lot jeg oppvarmingen på tredemølla være veldig rolig, med en hastighet på ...

Kan man dø av forkjølelse? I så fall kan det hende jeg ikke har så lenge igjen å leve. Denne forkjølelsen Hvis forkjølelsen var en katt og kunne snakke ... føles i alle fall som om den prøver å ta livet av meg, og har vunnet flere slag allerede. Den vant et slag i går, da jeg tilbragte hele dagen på sofaen og ikke klarte å komme meg på svømming, som planlagt. Den vant et slag tidligere i dag, da jeg måtte dra hjem fra jobben bare få timer etter å ha krøpet meg opp og ut av huset (det fine med på jobbe på sykehus er at kollegene skjønner når de skal sende deg hjem). Til slutt vant den også et slag nå i kveld, da jeg for første gang i år måtte gå glipp av en Xycling Challenge-time. Snufs. Jeg snufser ikke bare fordi nesen min produserer mer væske enn man skulle tro var mulig, men vel så mye fordi jeg savner treningen min. Etter bare to dager på sofaen er jeg allerede lei, og hittil har det bare blitt verre, så det ser ikke lovende ut foreløpig. Én ting kan jeg imidlertid ikke gå...

Det skal en skikkelig tøffing til for å dra på en 70-minutters spinningtime når man fremdeles har vondt i halebenet. Eventuelt en skikkelig idiot, alt ettersom. Min idiot-faktor nådde kanskje nye høyder i dag, da jeg bestemte meg for å la haleben være haleben og tvang meg opp på sykkelsetet åkke som. Det var jo første time med Kjekke-Jonas på tre uker, etter hele to påskemandagers fravær, så det kunne jeg naturligvis ikke gå glipp av.  På den positive siden gjorde det litt mindre vondt enn forrige spinningtime, som jeg hadde på påskeaften (bare tre dager etter skaden). Det var jo flaks, for ellers hadde jeg kanskje ikke overlevd hele timen, og i alle fall ikke på samme intensitet. På den negative siden klarte jeg fremdeles ikke å holde like høy intensitet som jeg ellers ville gjort, ettersom nesten hver bevegelse (spesielt sittende) var død og pine, men Jonas ga oss beskjed om å være stolte av oss selv etter at timen var over, så da er jeg det.  Blokkene på disse timene...

De siste to dagene har vært treningsfrie. Delvis fordi de har vært fullstappet med nerdeaktiviteter (som tilsvarerer et aktivitetsnivå på ca 0) og delvis fordi jeg har hatt vondt i rumpa. Nærmere bestemt i halebeinet. Stakkars halebeinet mitt. Jeg hadde jo egentlig tenkt å ta en skitur til i løpet av påskedagene, men det tør jeg neppe nå, så vondt som jeg fremdeles har. Heldigvis tror jeg ikke det er brudd denne gangen. Det er jo en aldri så liten trøst. Den gangen jeg faktisk fikk brudd, klarte jeg jo ikke engang å ligge på siden før minst en uke etter ulykken. Nå kan jeg både ligge på siden og på ryggen uten at det gjør vondt, og jeg klarer å sitte uten alt for plagsomme smerter - overbevisende tegn på at min ynkelige coccyx bare har fått juling, men fremdeles holder kåken. Det som framprovoserer den hysteriske smerten som får meg til å skjære grimaser fra en annen verden, er stort sett bare når jeg reiser meg opp etter å ha sittet en stund. Jo lengre jeg har sittet, og jo hardere ...

Jeg prøvde meg på en ny Power-time i dag, med yndlingsinstruktør Bjørn. Jeg savner å trene styrke, og nå som jeg har nådd siste dag på diclofenac-kuren (tilnærmet smertefri, hurra!), tenkte jeg at det var på tide å komme seg litt forsiktig tilbake igjen. Forsiktig er virkelig stikkordet her. Det er med en aldri så liten gremmelse jeg tenker på innlegg fra siste halvdel i fjor, hvor jeg kunne skryte av å bytte ut vektloddene med stadig tyngre vektlodd. Nå er jeg tilbake på start, med de aller minste og letteste. 1,25 kg på hver ende av stanga er ikke akkurat noe å skryte av, men det tjente sin hensikt. Mange repetisjoner med lite tyngde skal være oppskriften på å helbrede muskelbetennelser, så da får vi håpe at jeg gjorde noe riktig i dag. Kryss alt som krysses kan for at jeg bare blir friskere og bedre i tiden framover, slik at jeg kan ha en skikkelig styrkeøkt med PT-Alex neste uke! Armene mine er i ferd med å bli til fiskeboller igjen, og dette liker jeg IKKE. Her har dere forø...

Jonas var tilbake i dag, hurra! Etter to uker med sykefravær virket han ganske glad for å være på plass i spinningsalen igjen, men jeg tror nok det var vi, hans trofaste følgere, som var mest glad. Ikke at vikarene har vært dårlige, altså. På ingen måte (bare sjekk innlegget fra forrige mandag) - men det er fint å ha noe som er litt sånn som i "gode, gamle dager." (Nå har jeg jo dratt ukentlig på timene hans i over et år, så jeg kan vel trygt slå fast at det har blitt en godt innkjørt rutine.) I begynnelsen av timen snakket han om at han hadde gledet seg til å komme tilbake, for han liker så godt å ha disse timene, med den smekkfulle salen av folk som gir så mye av seg selv og står på skikkelig. Det var det selvfølgelig veldig hyggelig å høre, og jeg bestemte meg for å gi litt ekstra i dag, som en "velkommen tilbake"-presang. Som nevnt tidligere er jeg ikke den som svetter mest, nærmest uansett hva jeg gjør, men i dag skulle jeg få presset ut noen dråper om det så...

Jeg var usikker på om det var lurt av meg å ikke kansellere dagens PT-time. Muskelbetennelsen verker (skjønt kanskje en anelse mindre enn tidligere), og den strekken i leggen ligger fremdeles og ulmer litt, liksom bare for å minne meg på at den kom, den torturerte, den dro igjen - veldig sakte. Men som nevnt i går lider jeg av intens beslutningsvegring, og slik som flertallet av mine beslutninger blir tatt passivt ved at jeg ikke gjør noe, ble dette også tilfellet i går. Da det var under 24 timer igjen til vår avtale, var det for sent å kansellere (med mindre jeg ville miste en time verdt ca 700 kroner), og dermed var det bare å møte opp i ettermiddag. Kort oppsummert: Jeg møtte opp, jeg jobbet, jeg var tøff i trynet og litt mindre tøff i musklene, og jeg var kjempefornøyd. Det var også PT-Alex, som ga meg både klem og high-five og roste meg for fantastisk innsats. Hurra! Timen var ikke før kl 17, så da jeg dro fra jobben nærmere 1530, hadde jeg svært god tid. Ikke så god tid at je...