Gå til hovedinnhold

Hjemme igjen

Etter nesten to uker i København har treningen fått lide nok en gang. Planene jeg hadde om å ta løpeturer mens jeg var der nede ble behørlig spolert av kaldt og vått vær. Våren hadde kommet til den lille havfruens hjemsted, helt fram til jeg kom dit. Typisk. Jeg tok visst med meg litt vinter da jeg reiste, og med kun en t-skjorte i håndbagasjen til treningstøy, var utetrening utelukket.

Til gjengjeld hadde jeg fire dager med sykdom, hvor jeg først kastet opp alt jeg hadde spist den første dagen, og som konsekvens av dette ikke tok sjansen på å spise mer enn noen bananer og ristede brødskiver over de påfølgende dagene. Så det ble ikke noe trening, men det ble heller ikke så mange dager med de store utskeielsene. Det er da noe.

Jeg kom hjem mandag kveld, og kunne derfor strengt tatt trenet både i går og tirsdag. Jeg har ingen unnskyldning for å la være. Jeg bare giddet ikke. Tirsdag ble erklært sofadag, hvor jeg så masse serier og syntes synd på meg selv fordi jeg ikke lenger var i Danmark og hadde det hyggelig, men i stedet var alene hjemme igjen. Onsdag hadde jeg endelig den beryktede legetimen*, og den gikk ikke helt som jeg hadde håpet, og dermed forsvant det jeg hadde av energi den dagen også.

Heldigvis klarte jeg å ta meg nok sammen i dag til å finne veien til mitt lokale Elixia-senter og hive meg med på en spinningtime. Det var godt å være tilbake igjen etter disse to ukene, selv med såpass redusert motivasjon og energinivå. Jeg tok i ganske kraftig i styrketråkkene, fikk jobbet meg opp til en god puls og kjente svetteperler opptil flere ganger.

* I stedet for å få en sykemelding på et par måneder slik at jeg kan fokusere på kosthold og trening, fikk jeg to små uker. Deretter skal jeg tilbake til ny legetime hvor vi skal vurdere eventuell sykemelding videre. Kanskje jeg er merkelig og unormal, men jeg blir egentlig vel så stressa av hyppige legebesøk og korte sykmeldinger hvor jeg føler at jeg på nytt og på nytt må "bevise" at jeg faktisk ikke har psykisk eller fysisk overskudd til disse nattevaktene - i alle fall ikke hvis jeg samtidig skal jobbe med trening og kosthold. Dessuten koster disse timene penger fram til jeg når grensen for fritak, og det siste jeg trenger nå er en ekstra økonomisk påkjenning i tillegg. Dette prøvde jeg å forklare den unge legevikaren, men det brydde hun seg ikke så mye om. Hun mener det finnes en universell behandling mot depresjon som fungerer for alle, og jeg skulle ikke komme her med mine egne erfaringer over de siste fem årene, nei.

Den ene positive tingen som kom ut av dette var at hun skal henvise meg til spesialisthelsetjenesten for overvekt, så jeg håper at noen der kanskje vil ha bedre forståelse for problematikken og kan gi meg en skikkelig sykmelding slik at jeg faktisk kan gjøre noe med dette. Jeg har omsider innsett at depresjonen er tett knyttet opp til vekten, så jo mer tid de gir meg til å jobbe med dette, desto raskere vil jeg kunne bli arbeidsfør igjen. En skulle jo kanskje tro at dette var ønskelig for alle parter.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…