Svetteperler for svin

I slutten av juni begynte jeg å skrive et innlegg som jeg aldri fikk tid til å ferdigstille. Det handlet om hvordan jeg hadde ligget på et platå i et par ukers tid, og hvor frustrert og oppgitt jeg var. Heldigvis ser det ut til at jeg nå har klart å presse meg gjennom nevnte platå, og jeg kan lykkelig rapportere at vekten atter en gang er på vei nedover. Jeg hadde nesten begynt å gi opp håpet. Jeg snakket tidligere om å kanskje avsløre noen tall, men jeg merker at jeg er ikke helt klar for det ennå. Det jeg gjerne kan avsløre, derimot, er at jeg nå har gått ned 20 kg fra maksvekt for et par år siden, og 15 av dem har forsvunnet i løpet av det siste halvåret. Det er jeg ganske fornøyd med. Ikke bare fordi det er gøy å se tallene på vekta bli mindre, men også fordi det er herlig å kjenne at klær sitter løsere, klær som tidligere var blitt for små passer igjen, og jeg orker mer fysisk aktivitet enn før. I dag, for eksempel, holdt jeg et (rolig) joggetempo i 40 minutter på tredemøllen, u...

Så ble det ingen flere treningsøkter før ferien, men jeg er ikke overrasket. Motivasjon og energinivå har lenge ligget i underskudd, og jeg befinner meg for tiden i en tilstand hvor jeg er fornøyd med hva enn jeg klarer, om det så bare er å gå en tur til butikken. Alt i alt må jeg vel bare innrømme for meg selv at formen - spesielt depresjonen - kun gradvis blir verre, og snart må jeg kanskje akseptere at jeg aldri vil klare å komme tilbake til de gode rutinene jeg hadde for 4-5 år siden (herregud, allerede?). Det er litt trist å tenke på. Jeg føler meg nesten som en krøpling. I det minste har jeg ikke vært helt inaktiv i løpet av ferieperioden. I løpet av de 12 dagene i Hellas svømte jeg en del, på det meste en halv kilometer daglig, ute i relativt strie bølgeskvulp i havet. Jeg fikk meg også en solid kondisjonsøkt da jeg bela meg ut på en 45 minutters gåtur i bratt oppoverbakke for å få se et 2500 år gammelt tempel til gudinnen Afaia. Dette var riktignok bare én dag, men hver dag t...

Slenger i full fart inn en kjapp rapport om fredagens eskapader. På fredag følte jeg meg nemlig tynget av dårlig samvittighet over å ikke ha brukt noen av dagene denne uken til noen form for fysisk aktivitet annet enn å gå til butikken og tilbake. Kleint. Jeg som hadde pakket med treningstøy og alt. Så jeg søkte opp en gammel bekjent - Blogilates-Cassie på YouTube - og satte i gang et par instruksjonsvideoer som skulle være veiledende og motiverende. Jeg kjørte to videoer, begge på ca 10 minutter hver. Den første var en full body workout (no shit, jeg ville dø allerede etter fem minutter), og den andre var for lår og rumpe (også denne overraskende intens, særlig ettersom den het "for beginners"). Jeg sverger, etter 20 minutter med pilates var jeg like varm, sliten og andpusten som etter en time på spinningsykkel. Pilates er altså sykt undervurdert som treningsform, spesielt hvis man har ekstra kilo på kroppen, ettersom man bruker kroppen som vekter. Som om ikke det va...

Etter nesten to uker med sene morgener, mat jeg ikke har laget selv, overflod av britisk snop og snacks og absolutt null trening, var det en relativt tung dørstokkmil jeg skulle dra meg over i dag. Kanskje det har hjulpet litt at jeg ikke bare har ligget på latsiden i løpet av disse ukene, selv om jeg ikke akkurat har vært på trening. Det har blitt en del vandring, som jeg antok det ville bli. Mange museer, utstillinger, gallerier, gater og arkitektur skulle studeres. På det meste klokket jeg inn nesten 20k skritt i løpet av én dag. Jeg var høyt og lavt både i Edinburgh og Glasgow; noen av stedene hadde jeg vært før men koste meg likevel med et gjensyn, andre steder var nye denne gang. Jeg kunne lett gått i gang med en lengre utredning om alle disse vidunderlige plassene jeg har utforsket til fots, men det hører vel strengt tatt hjemme i en annen blogg. Men maten, dere. Herregud, maten. Jeg kunne sikkert tatt noen mer fornuftige valg, men det gjorde jeg ikke. Det var jo tross alt fer...

Ukas treningsøkter er unnagjort, og nå er det duket for en liten ferie. I morgen tidlig reiser jeg til England for helga, og på søndag går turen videre til Skottland, hvor jeg skal være i ti dager. Jeg pakker treningstøy og joggesko for sikkerhets skyld, så får vi se hvor flink jeg faktisk klarer (får tid til) å være. Denne uka ble det ikke mer enn to treningsøkter. Jeg sov for lenge mandag ettermiddag (courtesy femte nattevakt på rad) til å rekke boksing, så da ble det ballett i stedet. Jeg er ennå støl i sidemusklene og nedre ryggmuskler etter den timen, hvor de brutale øvelsene fortsetter, innimellom herlige danseintervaller. Ballettdansere er laget av jern, det er jeg overbevist om. Noe annet er ikke mulig, hvis de trener så hardt daglig, og sannsynligvis i flere timer. Jeg fikk et spørsmål om hva slags øvelser vi gjør. Jeg klarer neppe å beskrive det godt nok, så jeg har prøvd å finne noen bilder som kan illustrere noe av det: Mot en barre. Benet løftes opp, litt utoverbøy...

" Au. Au. Au. Au. Au. Lyden av en Vero som går ned en trapp etter en times styrketrening. Jeg har savnet deg, Elixia." Dette ble dagens oppdatering på Facebook, få minutter etter å ha stavret meg ut fra Colosseum. Sissel er en fabelaktig instruktør som er et monster i styrkerommet, og det var kanskje i overkant optimistisk av meg å velge hennes Styrke & Core som den første styrketimen på en måned. Min plan om å også ta spinningtimen hennes etterpå ble kansellert delvis av at jeg var blitt litt kvalm, delvis av at jeg var blitt litt svimmel, og delvis av at Sissel nærmest beordret meg til å dra hjem og hvile etter dagens innsats. Du vet du har gjort det bra når instruktøren gir slik tilbakemelding. Dæggern. En hel måned uten styrketrening. Fanden ta deg, sommerferie. Det gjorde så vondt, så vondt. Ikke åpnet jeg høstsesongens treningsregime med lette vekter, heller. Det var tanken i utgangspunktet. "Første gang på en måned, ta det lett og rolig i dag, Vero" ...

Etter en uke i Bergen og to uker i California var det fantastisk å rusle inn på Elixia Colosseum igjen etter jobb i dag. Som jeg har savnet den plassen, og som jeg har savnet å trene. Utrolig, men sant. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en sånn person som ville savne å trene, men det har jeg visst. Sært. Men på en bra måte. Jeg skulle ønske jeg også kunne få en sær personlighetsforstyrrelse når det gjelder min svakhet for ostepop og sjokolade, men enn så lenge lar den vente på seg - min entusiasme for Alt Som Er Usunt™ er fremdeles nærmest ukuelig, og spesielt nå etter USA-ferien sliter jeg med å spore litt over i mer sunne matvaner. Jeg skjønner hvorfor så mange amerikanere er tykke, for å si det sånn. Det var liten tvil om hva "høstens" første treningsøkt skulle bli. Spinning. Mitt aktivitetsnivå etter joggeturen i McArthur Park for halvannen uke siden har vært temmelig labert, hvor det meste jeg kan skryte på meg er vandring og en god del kø-ståing. Mer har jeg ikke h...

Så jeg har altså kommet meg til junaiten, til selveste California. Her har jeg vært i en uke, og selv om det har vært en god del aktivitet, kan jeg ikke med god samvittighet kalle det for faktisk TRENING. Fram til i dag. Mandag for en uke siden var hovedsaklig tilbragt på fly, så da skjedde det ikke stort annet. Tirsdag våknet jeg opp til en varm solskinnsdag, hvor aktivitetsnivået begrenset seg til litt kosesvømming i hotellbassenget og så noen timer med vandring i Hollywood. Onsdag bestod for det aller meste av venting, ettersom jeg teamet opp med de to personene i verden som kanskje har dårligst retningssans og kartlesertalent, og det var disse som sørget for bil. Det hele endte med at jeg til slutt kostet på meg taxi likevel, men da var allerede mesteparten av dagen kastet bort, og humøret noe redusert. Men så kom torsdag og reddet meg, for da dro jeg til Universal Studios, og dermed fikk jeg en full dag med vandring. Ikke store utfordringen for kondisjonen eller styrken akkurat,...

Jeg har slettes ikke tid til å blogge nå, med bare litt over 7 timer unna avgang fra Gardermoen til USA, men jeg skviser inn noen ord likevel. De siste fire dagene har jeg altså ikke bare sittet på stussen i de bergenske skoger. Jeg har gått latterlig mye, i utfordrende (og til tider livsfarlig, i alle fall syntes jeg det der jeg snublet og vaklet meg framover som en nyfødt sommerkalv) terreng, i oppoverbakker og nedoverbakker, tidvis med opptil flere tunge bører. Jeg har badet, og svømt i alle fall en halvtime per bad over et par dager. Jeg har ikke sittet på noe mer komfortabelt enn en fuktig gressbakke eller en hard trebenk. Jeg har vært utendørs og fått frisk luft hvert eneste minutt av hver eneste time av hver eneste dag. Og jeg har spist sunn og god mat i moderate mengder (tidvis sterkt motivert av den manglende tilgangen på hygieniske fasiliteter). Jeg har knallgod samvittighet. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å holde et like godt aktivitetsnivå de kommende to ukene i Cal...

Jeg vet ikke helt om jeg kan kalle det trening. Jeg har ikke skiftet til treningstøy og svettet masse. Men hvis jeg hadde hatt et pedometer (er det ikke det de kalles, de der skrittellerne?) tror jeg nok jeg kunne fastslått at jeg i løpet av denne uken har gått mer enn jeg noen gang har gjort i hele mitt liv. Jeg har gått, vandret, ruslet, spasert, hastet, travet og stått. Stått i kø, stått på t-banen, stått på utkikksposter, stått på båt. Jeg har tilbakelagt flere mil, uten tvil, i denne betongjungelen av en storby. Jeg har nærmest haltet inn på hotellrommet mitt nesten hver kveld, skrinlagt alle tidligere planer om å bruke hver kveld og natt på legendariske nattklubber fordi jeg har vært for sliten. Jeg har hatt en episk ferieuke, og selv om det ikke ble flere tidlige treningsmorgener enn den første dagen, har jeg absolutt ikke ligget på latsiden. Jeg svømte litt da jeg var på Coney Island, da. Ikke har jeg hatt tid til å spise så voldsomt mye, heller. Med det sagt, kjenner jeg at ...

Man trenger ikke ligge på latsiden selv om man er på ferie - spesielt ikke når man bor på et råflott hotell som faktisk har et saklig treningsrom (med belønninger som sauna, badstue og boblebad rett ved siden av). Som noen kanskje allerede vet, befinner jeg meg altså nå i New York. Midt i Manhattan, kun 10-15 minutters rusling fra Times Square. Det er temmelig awesome her, både byen, hotellet, hotellets beliggenhet og været. All denne awesomeheten kunne likevel ikke hindre meg fra å få jetlag. Derfor våknet jeg opp klokken halv seks i morges, da min nordiske kropp mente at klokken var halv tolv på formiddagen og da var det sannelig på tide å stå opp. Jeg prøvde å sove videre men uten hell, og stod derfor bare opp og startet dagen med en time på treningsrommet. Jeg skal ikke detaljbeskrive hver eneste øvelse, for jeg har strengt tatt ikke tid til å blogge meg ihjel akkurat denne uken (man har jo bedre ting å gjøre, har man ikke?), men jeg nøyer meg med å nevne 20 minutter på tredemø...