Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra november, 2012

Deppetrening

Fremdeles knust etter gårsdagens konsertnyhet klarte jeg likevel å slepe meg til ukas fredagstrening. Jeg valgte å vedlikeholde semitradisjonen med yoga, ettersom noe litt avslappende og lett mediterende virket som noe jeg kunne ha bruk for. Med ganske godt slingringsmonn mellom slutten på arbeidsdagen og treningstimen, men ikke nok slingringsmonn til å dra hjem først, benyttet jeg tiden til å rusle fra jobben på Ullevål sykehus til Majorstua. Frisk luft og lun bevegelse føltes ikke så ille. Deretter kunne jeg varme opp litt på en elipsemaskin før yogatimen begynte, og som forventet følte jeg meg noe bedre etterpå. Ikke mindre deppa over at konserten med yndlingsbandet mitt har blitt avlyst, men flinkere til å ikke tenke så mye på det.

Siden har det gått slag i slag, som er grunnen til at denne oppdateringen kommer nokså sent. Forøvrig er jeg fremdeles latterlig støl etter onsdagens trening med PT-Alex. Jeg går som en pingvin. Det er helt sykt.

Depping

Dagens innlegg blir kanskje historiens korteste, for jeg er i skrivende stund superdeprimert etter å ha fått vite at konserten med Muse neste onsdag nettopp har blitt avlyst. Jeg skal derfor nå krølle meg sammen under pleddet, se på Doctor Who og vurdere om jeg kanskje gidder å trøstespise yoghurtis. Ja, jeg er SÅ deprimert at jeg ikke engang er sikker på om jeg orker å trøstespise. Da er det ganske ille.

Men før denne tragedien slo ned og knuste all livsvilje og evne til å føle glede, hadde jeg en veldig kul og morsom time med Street Dance, til tross for å være mer støl enn jeg har vært på flere måneder takket være terroren fra PT-Alex i går.

Litt yoga i morgen vil forhåpentligvis gjøre meg litt bedre, hvis jeg bare kan slutte å grine lenge nok til at jeg kommer meg avgårde.

PT-ros

Jeg fikk ros av PT-Alex i dag. Først fordi jeg tok initiativ til å starte oppvarming helt av meg selv, før timen begynte (jeg var tidlig ute, så hva ellers skulle jeg gjøre?) - jeg måtte ikke tro at han ikke fikk det med seg, kunne han etterpå informere meg om. Senere fordi jeg tok sit-ups, helt opp; selv om jeg har gjort dette før, har jeg aldri gjort det i en PT-time, og i alle fall ikke så mange repetisjoner som i dag. PT-Alex så (igjen) litt overrasket ut, på en bra måte. Enda litt senere fordi jeg kjørte på med flere repetisjoner på en øvelse enn han hadde bedt meg ta (jeg kunne jo ikke avslutte før jeg hadde nådd et rundt tall, lett ocd-drevet som jeg er). Og til sist fikk jeg ros for å generelt være entusiastisk, motivert og utholdende. Jeg fikk til og med en belønning: Timen avsluttet vi med et kvarter på elipsemaskinen, og etter den økten vi hadde kjørt først, føltes dette litt som å komme hjem og legge seg på sofaen. Jeg tror aldri jeg har kost meg så mye på en elipsemaskin …

Når advent blir mindre kult

Det nærmer seg det som for meg er årets høydepunkt, så her kommer erkjennelsen: Jeg er en julefrik. Jeg elsker jul og alt som har med julen å gjøre. Dette inkluderer advent, i aller høyeste grad. Advent er nesten bedre enn jula selv, faktisk. Desember har alltid vært favorittmåneden min; den trumfer til og med sommermånedene, og jeg er egentlig mye mer et sommerbarn enn et vinterbarn. Advent og jul er noe jeg alltid går og gleder meg til lenge i forveien (men uten å gi etter for kjøpepresset av julemarsipan- og brus som kommer ALT for tidlig i butikkhyllene), og i løpet av denne tiden er alt magisk og perfekt. Fram til nå.

Omsider, etter 30 år på denne kloden, har jeg funnet noe som gjør advent litt mindre kult enn det har pleid å være: Det faste treningsprogrammet på Elixia forsvinner. I dag var nest siste mandagsspinning med Kjekke-Jonas for i år, og neste uke blir siste innspurt - deretter må jeg vente helt til uti januar før de starter opp igjen. Akk, sukk, gisp, og alle andre lid…

Jakten på magemuskler

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg i går, i forbindelse med mitt spabesøk på Elixia Ringnes Park, at de på samme sted skulle ha en time i dag som het Belly Dance. Interessant. Takket være et utdrikningslag tidligere i sommer (ikke mitt eget), fikk jeg da prøvd en time med magedans, og syntes egentlig det var ganske morsomt. Festlig musikk, glad stemning og kreative bevegelser (for meg). Da jeg så en slik time dukke opp på treningssenteret, måtte jeg derfor selvfølgelig slå til.

I morges hadde jeg demed klokka på ringing slik at jeg skulle komme meg opp tidsnok til min første Elixia-time med magedans. Den begynte ikke før 11:45, men jeg er et murmeldyr, så den alarmen var essensiell. Jeg var trøtt som en grevling da jeg slepte meg ut av senga ca halv elleve, men det var verdt det - timen var nemlig kjempekul.

Jeg ble ikke nevneverdig sliten av den; verken kortpustet eller rød i trynet, og jeg hadde ikke vondt i noen muskler da den var over. Men all trening behøver slettes ikke være hardt…

Vero tester spa, del 2

Etter en ganske bedrøvelig gårsdag og nesten like bedrøvelig dag, var det såvidt jeg klarte å motivere meg ut av sofaen i halv fire-tiden. Jeg er fremdeles deppa og frustrert over å ha blitt frastjålet Livet mitt (telefonen), i går tok jeg en egenmelding fra jobb fordi jeg hadde vondt i viljen, og i dag morges hadde jeg en eksamen i et studie som jeg ikke har lest til. Hipp hurra. (Det gikk sånn omtrent som forventet.)

Jeg trengte en oppmuntring, og etter gårsdagens trøst i form av is og sjokolade, tenkte jeg at trening sikkert ville være bedre for meg i dag, selv om motivasjonen ikke egentlig var verken på topp eller midt på treet. Jeg følte heller for å teste ut nok et spa-anlegg på et nytt Elixia-senter, og her fant jeg motivasjonen jeg trengte for å komme meg ut. Tanken på et varmt og godt steam room, og kanskje noe komfortabelt vann å plaske litt i, klarte å lokke meg avgårde til Ringnes Park. Der var det også åpent og romslig, slik som på Carl Berner, men det var også mye mer fo…

Spa?

Dagen for nye eventyr har kommet. Dette ble dagen jeg bestemte meg for å sjekke ut et av søstersentrene, og etter jobb vendte jeg derfor snuten mot Carl Berner, som er nesten like nære jobben min som Colosseum. Det var ikke bare nærheten som gjorde at Carl Berner ble dagens utvalgte prøvekanin; jeg hadde spesifikt siktet meg inn på et senter som skulle ha spa.

Mmmm ... spa ... Det er et vakkert og forlokkende ord. Det får meg til å tenke på varme boblebad, fuktige, overhopphetede dampsauna, fossefall, fuglesang, konfekt servert på sølvfat ... Ja greit, mine tanker rundt dette med spa er kanskje en smule overdrevet. Spa er for meg noe nesten mytisk; en sånn greie som rikfolk driver med, mens vi andre nøyer oss med å pakke oss under pleddet i sofaen, og hvis vi skal være ekstra fin på det kjøper vi inn en ny sofapute som kan danderes under dertil egnet kroppsdel. Kanskje slår vi virkelig på stortromma og fyller varmeflaska - DET er luksus, det.

Men Carl Berner, altså. Flott sted, det må…

Stahet > Sykdom

Javisst, godtfolk, her sitter jeg altså. Snørrete, halvfrossen, småkvalm, verkende - og sliten etter dagens PT-terror. La en ussel forkjølelse vinne over treningstimen min? Not on my watch.

Etter oppvarmingen informerte jeg PT-Alex om at jeg ikke var helt i form, og at jeg derfor sikkert ville være litt slappere enn han var vant til. Han lovet at han skulle ta det litt rolig og snilt med meg i dag.

...

Hvis DET var rolig og snilt, så vil jeg gjerne slippe å se slemt. Dagens tema var tydeligvis hopping, for han skulle ha meg til å hoppe nesten hele tiden. Spensthopping, hoppetauhopping, boksehopping - jeg ante ikke at det gikk an å hoppe på så mange måter, og jeg hatet hvert øyeblikk av det. Jeg prøvde å sno meg unna det ved å påpeke at den hoppingen neppe kunne være bra for knærne mine, så tung som jeg er, men det hadde han tatt høyde for ved å plassere meg på et gulv med en tykk, støtdempende matte. Pokker. Så måtte jeg hoppe mer. Guds død.

Heldigvis fikk jeg også bokse og slå litt, …

Ikke helt frisk

Uroen min i går var ikke ubegrunnet, viste det seg. Jeg våknet opp i morges etter en forholdsvis urolig natt, og følte meg verre enn i går. I tillegg til sår hals, hadde jeg fått gleden av å være litt kvalm, føle meg tett og susete i hodet, og generelt ha litt vondt i kroppen, spesielt rundt kjeven, av alle steder. Likevel dro jeg meg ut av senga og på jobb, for jeg kunne ikke med god samvittighet dra på spinning i kveld hvis jeg ikke hadde vært på jobb tidligere på dagen - og spinning måtte jeg jo selvfølgelig på.

Om det var en fryktelig god idé å slite meg halvt ihjel i 70 minutter inne i en stappfull spinningsal, får jeg vel se i morgen. Jeg var nok noe slappere i dag enn jeg vanligvis er, men prøvde likevel å ta i litt ekstra gjennom noen intervalltopper. Svetten piplet jo som bare juling, så timen var slettes ikke bortkastet på meg.

Det ble imidlertid ingen badstue i dag. Etter at timen var ferdig, var jeg så svett og varm at det å sitte inne i en varm badstue var sånn omtrent de…

Sliten nå

Ukas sjette treningsøkt stod på programmet i dag, og ble gjennomført av en passe sliten Vero. Først en halvtime zumba etterfulgt av en halvtime Shape. Den siste halvtimen var definitivt den tyngste, og flere ganger i løpet av de forskjellige styrkeøvelsene måtte jeg rett og slett synke sammen og ta små pauser, for jeg var helt utslitt.

Jeg antar det har vært en lang og aktiv uke. Jeg har klart å dra på trening hver dag unntatt onsdag, og ingen av øktene har egentlig vært spesielt lette. PT-timene tar jo nesten livet av meg, og dobbelttimene på fredag kjenner jeg også ekstra godt. Nå trenet jeg riktig nok hver eneste dag i januar, og det gikk greit, men samtidig var det vel også flere av de øktene som var langt lettere enn det jeg presser meg til nå for tiden, så jeg burde ikke egentlig sammenligne med det.

Neste uke tror jeg nok jeg bare sikter mot fem treningsdager, ikke seks. Til og med PT-Alex har sagt at det er bra med hviledager, og jeg kjenner at jeg har veldig lyst på en. Ikke …

Har jeg fått fasong?

Gjennom dagens time med zumba fikk jeg mange gode anledninger til å se meg selv i speilet mens jeg danset. (Eller "danset," da jeg fremdeles ikke er nevneverdig flink til dette.) I løpet av den tiden la jeg merke til et par ting:

1. Den røde nyansen som dekker hele ansiktet mitt når jeg blir sliten er ikke spesielt kledelig.
2. Håret mitt er egentlig ganske langt, selv nå rett etter at jeg har klippet bort noen centimeter.
3. Armene mine og bena mine lever sine liv uten å kommunisere med hverandre.
4. Jeg har fått kroppsfasong.

Dette siste var det mest oppsiktsvekkende. Jeg har jo i mange år klaget litt over min totale mangel på en midje. Fasongen min har enten gått utover, eller i beste fall rett ned. Men i dag, mens instruktøren fikk oss til å riste og vrikke på kroppsdeler som sjeldent ristes og vrikkes på, kunne jeg se tendenser til former jeg ikke har sett før - og hvis jeg har sett dem før er det så mange år siden at jeg har glemt det.

Dette var jo morsomt, da. Dette e…

Tøffe tider

Det er fredag, og jeg har holdt meg til den stadig mer fastgroende tradisjonen med yoga etterfulgt av boksing. I dag ble jeg imidlertid ferdig litt før tiden på jobb, så jeg hadde en aldri så liten halvtime å slå ihjel på treningssenteret før yogatimen begynte. Jeg bestemte meg for å varme opp på tredemølla, men etter de første fem minuttene var oppvarmingen over. Deretter bar det videre med bratt oppoverbakke og passe høyt tempo, og til slutt vanlig bakkemotstand men med løpeintervaller. Jeg klarer nå å løpe på hastighet 9 i et helt minutt uten å føle at jeg er i ferd med å dø, og det er utvilsomt det beste jeg har vært i stand til å prestere på en tredemølle noen gang. Jeg husker en gang, for noen år siden, da jogging på hastighet 7,5 var mer enn nok til å slite meg fullstendig ut, og jeg gløttet sjalu bort på de som klarte å holde seg rundt 9 og 10. Snart blir jeg en av dem!

Temmelig andpusten møtte jeg etterpå til yogatimen, hvor jeg egentlig ganske ofte tok småpauser i løpet av ø…

Tilbake til dansen

Til å være en person som er veldig glad i å danse, drar jeg på bemerkelsesverdig få dansetimer på mitt kjære treningssenter. Det bestemte jeg meg for å gjøre noe med i dag, og meldte meg på min første time med Street Dance på ca tusen år. Jeg kastet ut en invitasjon til mine treningsvenninner om å bli med, uten å egentlig forvente å få napp, men skulle du ha sett på maken; én fisk bet på. Dermed ble vi to stykker som kastet oss inn i noe vi ikke helt visste hva var, og det var jo litt betryggende.

Jeg kan ikke snakke for venninnen min, men jeg hadde det kjempegøy. Ærlig talt, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Dans er dritmorsomt, og trener jo både koordinasjon, kondisjon, balanse og styrke. I tillegg lærer jeg noe enkel koreografi som jeg kan finne på å bruke når jeg for eksempel tar en kveld på byen og vil bruse med fjærene for å la alle vite hvor fabelaktig jeg er.

Derfor har jeg en liten oppgave til deg, kjære trofaste leser: Hvis det går lang tid uten at jeg har blogget om å ha …

Phail

Jeg synes jeg har skrevet alt for mye i det siste om ting jeg har klart, rekorder jeg har slått, kilo jeg har mistet og alt som er godt, bra, tøft, kult og vakkert. Jeg tror kanskje jeg fremstiller meg selv som mye bedre og flinkere enn jeg egentlig er. Derfor er det faktisk med en viss lettelse at jeg i dag kan meddele at jeg floppet totalt på dagens PT-time. Det er en viss lettelse fordi jeg plutselig føler meg mer som meg selv igjen - som om verdensbalansen har blitt gjenopprettet litt.

I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt …

Et slags jubileum

Jeg la nettopp merke til at forrige blogginnlegg var innlegg nr 200 for i år - altså 200 treningsøkter! Det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke synes er så aller verst, for å si det beskjedent. I fjor var totalen 26, så dette er en markant forskjell. Det er faktisk en økning på flere hundre prosent. Hvem skulle trodd at jeg skulle få SÅ gode treningsvaner, og bli SÅ flink til å holde dem ved like? Ikke jeg, i alle fall. Da jeg begynte treningen i januar var jeg nesten helt sikker på at jeg også denne gangen bare ville klare å være sånn passe flink i maks et par måneder, før jeg nok en gang falt tilbake til å bli verdens lateste menneske. For hver dag jeg klatret meg nærmere målet i mitt sinnssyke 30-dagersprosjekt, ble jeg mer og mer overrasket. Til den dag i dag er jeg fremdeles ikke helt sikker på hvordan jeg klarte det. Jeg antar det handler om stahet, vilje og prioriteringer.

Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjobb…

Tilbake til Power

Jeg kan ikke lenger huske sist jeg var på en av disse fabelaktige Power-timene, så da sjansen bød seg i dag, grep jeg den kjapt og hardt. Onsdager har vært travle dager for meg gjennom hele høsten, mye takket være min idiotiske beslutning om å være fulltidsstudent ved siden av fulltidsjobben, men nå som eksamensperioden lurer rundt svingen er forelesninger og ettermiddagsseminarer over for denne gang, og jeg har fått tilbake fritiden etter jobb disse dagene.

Det er altså lenge siden jeg har vært på en av disse timene, og noe overivrig i min forberedelse glemte jeg en relevant ting: Dette er utholdende styrketrening med mange repetisjoner - altså ikke en time hvor jeg skal lasse på med det tyngste jeg klarer. Noen som husker et tidligere innlegg hvor jeg skrøt skamløst over at jeg nå var gått over til bare oransje og lilla vektlodd, og hadde sagt farvel til de gule og grønne? Trololo. I dag ønsket jeg de grønne velkommen tilbake i varmen, og de lilla fikk ligge i fred og ro på gulvet. …

Mitt ungdomsskoletraume

Da jeg gikk på ungdomsskolen var gymtimer noe av det aller verste jeg visste. Ikke fordi jeg var en så usedvanlig lat unge som hatet å røre på meg (egentlig har jeg faktisk alltid vært glad i aktivitet), men fordi aktivitetene som gymlæreren ga oss var skrekkelige. Det var alltid sentrert rundt kjedelige joggeturer og sprinting, og andre ting som alltid skulle måles i tid, tempo, styrke og jeg vet ikke hva. Disse timene knuste det lille jeg hadde av selvtillit, for jeg var alltid den svakeste og tregeste. Jeg dannet alltid baktroppen på joggeturene. Jeg klarte aldri å hoppe over bukken. Jeg så skuffelsen i øynene på mine klassekamerater som jeg kom på lag med når vi skulle ha stafett. Jeg var alltid den siste som ble valgt til lag, de få gangene vi hadde ballspill (som var fotball ni av ti ganger, og jeg hatet fotball). Den hånlige latteren fra resten av klassen hver gang jeg var for treg eller for svak for noe, glemmer jeg nok aldri. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde mitt yt…

Disse kalde høstkveldene ...

Huttetu! I kveld var jeg på nippet til å snu i døra på vei ut til mandagsspinningen med Kjekke-Jonas. Jeg hadde det i utgangspunktet veldig bekvemt der jeg lå under pleddet i sofakroken og koste meg med en av mine mange favorittserier på TV, og jeg må tilstå at en liten del av meg ønsket at det ikke var mandag slik at jeg bare kunne bli liggende.

Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større gr…

Thank you for the spinning

Når en spinningtime har fått tittelen "Tour de ABBA," så VET du at den kommer til å bli bra - og det ble den.

Faktisk føler jeg at "bra" ikke yter timen rettferdighet. Den var mer enn bare "bra." Den var fabelaktig. Episk. Awesome. Utvilsomt verdt å stå opp litt tidlig en lørdag morgen for å få med seg. Instruktør Jan Tore skuffet ikke denne gangen heller, og ga oss en knallstart av et show med et lekkert 70-tallskostyme. Glitterjakke, pannebånd og Elton John-inspirerte solbriller var mer enn nok til å få den stappfulle salen til å applaudere, juble og plystre. Da han i tillegg presenterte seg som sitt svenske alter-ego Bosse, var stemningen satt. "Är ni klara?" ropte Bosse, og et rungende, unisont "JAAAA!!" fylte hele salen. Alle var klare, og alle var MED. Det var utrolig herlig.

Ikke at vi slapp billig unna bare fordi det var ABBA, altså. På ingen måte. Vi holdt forholdsvis høyt tempo og høy intensitet hele tiden, og igjen kunne je…

Stølheten slår tilbake

Over de siste ukene har jeg trent ofte, og jeg har trent hardt. Det merkes. Spesielt kombinasjonen Styrke & Core i går, og yoga pluss boksing i dag. De boksetimene til Mester Aristo (det er det jeg kaller ham inne i hodet mitt, for jeg tenker litt på ham som en kampmester - litt som min egen ikke fullt så personlige Mr Miyagi) er så sykt rå. I nesten en hel time får jeg slå og sparke, og helt til slutt tynes jeg gjennom noen intense minutter med styrketrening.

Det er lenge siden jeg har vært så støl som jeg er nå. Nei, virkelig. Jeg går som en pingvin. Det er, bokstavelig talt, en kamp for å kunne sette meg ned og reise meg opp. Spesielt reise meg opp. Forsiden av lårene er det aller verste, men også ryggen, skuldrene, baksiden av lårene og magen gjør vondt. Det er faktisk så vondt at det nesten ikke er morsomt lenger - men bare nesten. Selv i så ekstreme tilfeller som dette, liker jeg fremdeles å være støl. Herregud så flink jeg føler meg. Denne stølheten har jeg jobbet hardt for…

Minus gult og grønt

Ettersom jeg er fryktelig glad i markeringer, vil jeg markere også denne dagen. Dette ble nemlig dagen hvor jeg for første gang i en styrketime verken brukte de gule eller de grønne vektloddene, på henholdsvis 1.25 og 2.5 kg hver. Nei, fra nå av er det kun oransje (5 kg) og lilla (10 kg) som gjelder. Vel ... i alle fall på akkurat DISSE øvelsene. Jeg skal ikke utelukke at jeg en dag plutselig overfalles av noe som vil prøve å drepe for eksempel skuldermusklene mine, og da må jeg nok hente fram de grønne igjen. Men inntil videre beholder jeg dagens lille fargeseier.

Styrke og Core fikk jeg dratt på i dag, nå som det endelig kom en torsdag hvor jeg ikke var opptatt etter jobb. Jeg var ærlig talt litt nervøs på vei til senteret, for nå er det lenge siden sist jeg var på en slik time. Tidligere kunne jeg ta 20 kg på vektstang i knebøy - ville jeg klare det igjen i dag? Ja, skulle du ha sett på maken, det klarte jeg. Noe annet jeg klarte var å trene biceps med 5 kg i hver hånd, og det var …