Innlegg

Skryt

Okay, så klarte jeg ikke vente en hel måned med å skrive noen ord igjen. Jeg er litt for gira. Dette er hvorfor: 
Den observante leser husker kanskje fra sist gang, i påsken, at jeg måtte slutte å løpe på tredemøllen på grunn av en teit skade i leggen. Jeg fant aldri ut hva det egentlig var, men det gjorde vondt og jeg tok den ansvarlige, medisinske sykepleierbeslutningen å la løpemusklene hvile et par uker. Det syntes jeg var kjedelig, for jeg hadde nettopp klart å løpe 9 minutter i strekk, og hadde håpet å klare 10 ved neste økt. Jaja, helsa kommer først, så hviletid måtte til. 
"Et par uker" er imidlertid et relativt tidsbegrep for helsepersonell, så mot slutten av forrige uke prøvde jeg meg igjen. Forsiktig. Sakte. Nesten haltende - ikke fordi det gjorde vondt, men fordi jeg var redd det skulle begynne å gjøre vondt. Igjen. Men det gjorde ikke det. Så jeg løp (og igjen bruker jeg ordet "løp" i sin aller løseste betydning) i fem minutter, syv minutter, ni minutte…

Påsketrening og påskesnop

Det er ikke så greit, dette med å trene og spise sunt i påskedagene. Jeg vet ikke hvordan det er med resten av Norge, men jeg føler meg mer eller mindre "programmert" til at i påsken skal jeg kose meg. Slå ut håret på godtefronten. Spise hva enn jeg har lyst på (og butikkene sørger for å ha diverse spiselig kos på tilbud, slik at det skal bli ekstra fristende). Og hva er vel en påske uten et (eller flere) påskeegg fylt med godteri?

Svaret for min del: En litt stusselig påske. Så det er bare noe jeg må akseptere; påsken 2019 blir litt stusselig for meg. Jeg har ikke noe påskeegg i år. Jeg har litt Kvikk Lunsj og Freias egg med sjokoladekrem, og litt ostepop. Det er det hele. Halvannen liter Pepsi Max og Solo Super ligger i kjøleskapet. Middag i dag, på selveste påskeaften, blir tomatsuppe. Her slår vi riktignok litt på stortromma og unner oss en halv hvitløksbaguette hver sammen med suppen, men likevel. Det er ikke akkurat fråtsefest i Sæther-Nielsen-residensen. Men hvis vi (…

To på trening

Dagen er kommet. Min kjære samboer, heretter omtalt som Grevling, har gått til innkjøp av treningssko og blitt medlem på Sats sammen med meg. Etter noen uker med stigende motivasjon og fokus på kosthold og vektnedgang, har han altså kommet inn i fasen som er treningsgalskap.

Dette fremskrittet måtte selvfølgelig feires med en felles treningsøkt. Så til tross for at jeg allerede har vært på trening mandag, tirsdag og onsdag denne uken, bestemte jeg meg for å ta turen innom Ullevål i dag også, slik at vi kunne plage hverandre i fellesskap.

Vi tok oss god tid, og gikk gjennom en rekke ulike styrkeøvelser sammen. Dette var både for treningsutbytte, og for å kartlegge hvor på skalaen Grevling befinner seg for øyeblikket. Det er lenge siden sist han trenet, og det var viktig med en litt forsiktig start for å unngå potensielle skader. Både armer og ben fikk kjørt seg, noe vi begge kunne kjenne etter relativt kort tid.

Økten ble avsluttet med en halvtime på tredemølle. Grevling kjører sitt eg…

Det går likar no

Bilde
For et par uker siden var jeg litt nedbrutt. Etter en måned hvor jeg stort sett hadde gått mer opp i vekt enn ned, og hvor jeg manglet viljestyrke til å ta meg sammen, føltes det hele nogenlunde håpløst. Jeg var skuffet over meg selv, og over hva jeg ikke hadde oppnådd. Det var en litt kjip dag.

Nå går det heldigvis bedre. I løpet av de siste par ukene har jeg faktisk klart å skjerpe meg litt. De fleste dagene har jeg faktisk holdt meg under min daglige kalorigrense, og resultatet begynner gradvis å titte frem. Tallene på vekta blir lavere, så nå går det endelig i riktig retning. Appen MyFitnessPal forteller meg, på slutten av hver dag, at hvis jeg spiser like bra alle dager som jeg har gjort denne uken, vil jeg om fem uker veie fem kilo mindre. Det er oppløftende saker.

Samtidig må jeg passe på at jeg ikke hviler på laurbærblader på grunn av dette. I fjor sommer klarte jeg å komme ned til et par kilo lavere enn jeg er nå, var veldig fornøyd med meg selv, og slappet mer av og koset me…

Mars og mat

Tida flyr, gitt. Til tross for at dette er noe jeg har erfart i snart 37 år, slutter det aldri å forbløffe meg hvordan dagene og ukene bare kan fordufte på denne måten. Det føles som om det nettopp var starten på januar og jeg så med gru på de lange, kalde vintermånedene vi hadde foran oss. Sammen med alle disse lange, kalde vintermånedene lå det også et hav av tid til å trene og endre på kostholdet. Trodde jeg. Men unnskyldningene har kommet og gått like hurtig som dagene, og så står jeg her da. En tredjedel gjennom mars måned, og veier fremdeles det samme som jeg gjorde for to måneder siden. Det har vært litt ned og opp og ned i løpet av disse ukene, men sluttresultatet er per dags dato skuffende. Heldigvis ingen forverring, men ikke akkurat noe særlig bedring heller.

Jeg vet jo godt hvorfor. Jeg er jo ganske aktiv, så problemet ligger i det jeg putter i meg. Jeg har klart å få en god rutine for hva jeg spiser når jeg er på jobb (frokost og lunsj), og kommer meg gjennom arbeidsdagen…

En februarhilsen

Det går mot vår, folkens! Vi er ikke helt der ennå, men tegnene begynner å vise seg. Dagene er nå over 3 timer lengre enn de var for et par måneder siden, og temperaturen har blitt mildere (enn så lenge). Det er kaldt i skyggen, men når man finner en flekk hvor solen skinner, kan man kjenne varmen. Vårfuglene har begynt å synge. Alt dette er veldig oppløftende, og jeg går våren i møte med et håp om min egen, indre vår.

Ikke alle dager går like bra, mens andre går over all forventning. Jeg er ikke helt der hvor jeg klarer å holde meg innenfor kalorirammen hver dag, men det skjer oftere enn det gjorde før. Mer eller mindre fast frokost og/eller lunsj på jobb har blitt yoghurt eller Skyr med müsli, og knekkebrød. Vanligvis kommer jeg meg gjennom arbeidsdagen på under 500 kalorier. Til middagene forsøker vi å redusere porsjoner, legge til mer grønnsaker, og lure inn litt mer fisk enn vi er vant til. Det er en prosess, og det er nok et stykke igjen å gå, men vi har i det minste startet. St…

En januarhilsen

I løpet av fjorårets siste måned innså jeg et par ting.

Det ene var at jeg har ikke lenger har nok tid til å blogge så ofte som jeg har gjort det siste året og visse tidligere år - altså med et innlegg etter hver treningsøkt. Jeg har i løpet av de siste månedene klart å vedlikeholde et snitt på 4 økter i uka, samtidig som jeg bruker langt mindre tid enn før foran en PC-skjerm. (Hva gjør jeg i stedet, spør du? Er på jobb, trener, spiller rollespill, lager og spiser middag, leser bøker, spiller Playstation og hygger med samboeren.) Så det vil bli færre bloggposter i 2019, men jeg skal prøve å ikke la det gå nesten to måneder mellom hver gang.

Det andre var at det er på tide å ta tak i kostholdet og spisevanene mine. Sånn helt seriøst. Blodprøvene og kontrolltimen hos legen viste at glukosen min hadde krøpet oppover igjen i løpet av høsten, og det var strengt tatt som forventet. Høsten var ille. Jeg spiste nesten alt jeg hadde lyst på, når enn jeg hadde lyst på det, og det ga utslag i bl…