Vi prøver igjen, del 2: Electric boogaloo

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner. 

Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt. 

Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr levering. Den indiske restauranten leverer til og med gratis! Når man da står der uten middagsplan, og valget ligger mellom å gå til/fra butikk eller bestille levering, så skal det sterkere mennesker enn oss til for å velge det sunnere alternativet. 

Grevlingen og jeg har begge blitt mer late og demotiverte over de siste to årene, og kanskje spesielt det siste året. Vi har gått opp igjen i vekt; jeg har klart bragden å komme helt tilbake til utgangspunktet. Det tilføyer selvsagt et tykt lag ekstra demotivasjon, og gjør det vanskelig å plukke opp fakkelen igjen. Jeg føler allerede at jeg har sveket meg selv, skuffet meg selv, at jeg er aldeles håpløs, at jeg har tapt, og til en viss grad at jeg har gitt opp. 

Likevel, til tross for alle disse svært negative og selvdestruktive følelsene, har jeg forsøkt å snike inn noen treningsdager sånn halvveis regelmessig. I perioder har det gått bra, i januar/februar klarte jeg til og med å holde en styrkerutine gående lenge nok til å merke progresjon. Motivasjonen begynte å komme tilbake igjen. Så, rett i månedskifte februar/mars, fikk jeg omgangssyke. Det var tre herlige dager hvor jeg var sengeliggende, dehydrert, sliten og underernært. Det eneste positive var at jeg gikk ned fire kilo (men de kom snart nok tilbake). Det verste var over, jeg var omsider begynt å komme meg på bena igjen mot slutten av uken, før jeg igjen begynte å føle meg dårlig. Jeg tok testen som alle tar når for tiden dersom man får noen forkjølelsessymptomer, og to linjer ga meg svaret jeg ikke ønsket: Corona-positiv. Grevlingen tok en test senere samme kveld, og fikk det samme. 

Så etter en uke med omgangssyke, fikk vi en uke med Corona. Han slapp litt lettere unna enn meg. Hosten min var så brutal og hyppig at det føltes som om jeg hostet blod etter noen dager. Samtidig var jeg fullstendig tappet for energi, og mistet nesten pusten bare av å gå til butikken og tilbake. Jeg skjønte at det ville ta litt tid før jeg ville få tilbake en mer normal hverdag. 

Den normale hverdagen er heldigvis mer eller mindre tilbake nå. Forrige lørdag våget jeg meg tilbake på trening for først gang på ca en måned, og tok en halvtime på ellipsemaskin etterfulgt av en halvtime på tredemølla. Jeg tok det rolig og forsiktig, og det gikk egentlig ganske greit. Jeg må nok regne med å bruke tid på å komme meg tilbake til der jeg var før jeg fikk alle sykdommene i verden, men nå føler jeg i det minste at det er trygt å sette i gang. Jeg er ikke lenger redd for å miste pusten og bevisstheten på et offentlig sted hvis jeg anstrenger meg. 

Slik er altså situasjonen i dag. Prøver å komme i gang med trening igjen, og prøver å motivere meg selv til å komme tilbake til rutinene. Nå som is og snø har forsvunnet her sørpå, håper vi å kunne begynne med utendørs løpeturer et par ganger i uka, men foreløpig er det akkurat litt for kald og sterk vind til at motivasjonen er der. Motivasjon er, tross alt, alfa omega. 

Kosthold er det verre med. Det har vært mye trøstespising. Det er fremdeles mye trøstespising. Absolutt alt kan være en unnskyldning til å spise noe jeg ikke burde spise. En sjokoladetrøst fordi det er mandag. Litt kakekos fordi det er lørdag. Pizzatrøst fordi vi begge er slitne etter jobb og ingen orker lage mat (eller vi har glemt/ikke orket å handle). Ostepop en onsdag fordi arbeidsdagen var så hektisk. Det stopper liksom aldri. Jeg vet jeg må ta meg sammen, og hver dag sier jeg til meg selv at i morgen er det slutt. Jeg er bare så utrolig dårlig til å stå imot fristelser. Jeg mangler viljestyrke. Jeg glemmer alt om mål og fremtidsplaner så fort jeg ser eller lukter noe som frister. 

Jeg har jo klart det før, så jeg vet jeg kan. Jeg må bare ville det nok først, og det virker ikke som om jeg helt vil det nok ennå. Det er pussig, egentlig, for jeg er overhodet ikke fornøyd med meg selv nå, og jeg har det ikke bra i denne kroppen som bare blir tyngre og tyngre. En skulle tro det var mer enn motivasjon nok, og kanskje ville det være det for vanlige folk. Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg vet bare at jeg må prøve hardere. 

Huff da, dette ble veldig negativt og deprimerende. Jeg avslutter med noe oppløftende: Når jeg har skrevet ferdig her, skal jeg skifte og dra på trening. Jeg skal prøve å gjenoppta styrkeprogrammet som jeg kjørte regelmessig før jeg ble syk, og se hva jeg klarer. Så kan jeg si at jeg offisielt er i gang igjen, og kan begynne arbeidet med å komme tilbake til der jeg var før, og forhåpentligvis klatre videre derfra. 

Til tross for det siste året, er jeg optimistisk for framtiden. Innerst inne tror jeg at jeg vil klare å komme i gang igjen. Jeg har ikke egentlig gitt opp, selv om det føles litt sånn av og til. Jeg må bare minne meg selv på hva jeg faktisk vil, og jeg må minne meg selv på at det er mulig. Denne bloggen har hjulpet mye med nettopp dette tidligere, så kanskje vil den kunne hjelpe nå også? 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening