Svetteperler for svin

I løpet av fjorårets siste måned innså jeg et par ting. Det ene var at jeg har ikke lenger har nok tid til å blogge så ofte som jeg har gjort det siste året og visse tidligere år - altså med et innlegg etter hver treningsøkt. Jeg har i løpet av de siste månedene klart å vedlikeholde et snitt på 4 økter i uka, samtidig som jeg bruker langt mindre tid enn før foran en PC-skjerm. (Hva gjør jeg i stedet, spør du? Er på jobb, trener, spiller rollespill, lager og spiser middag, leser bøker, spiller Playstation og hygger med samboeren.) Så det vil bli færre bloggposter i 2019, men jeg skal prøve å ikke la det gå nesten to måneder mellom hver gang. Det andre var at det er på tide å ta tak i kostholdet og spisevanene mine. Sånn helt seriøst. Blodprøvene og kontrolltimen hos legen viste at glukosen min hadde krøpet oppover igjen i løpet av høsten, og det var strengt tatt som forventet. Høsten var ille. Jeg spiste nesten alt jeg hadde lyst på, når enn jeg hadde lyst på det, og det ga utslag i...

I den stekende augustvarmen tok jeg en pause fra blogging, selv om jeg ikke tok pause fra trening. Jeg har klart i snitt 2-3 treningsøkter i uka den siste måneden, selv om noen av disse har vært korte (30 minutter med intervalløping på tredemølle). August har vært en travel måned, hvor hodet mitt har vært mange steder. Dessverre har fokus på kosthold og trening blitt nedprioritert, men jeg håper det vil ta seg opp igjen. Halvannet kilo har kommet tilbake i løpet av den siste måneden, noe som er kjipt, men ikke verdens undergang. Så hva har skjedd i august? Jeg hadde mine siste vakter på hotellet, og startet opp i ny jobb som pasientkoordinator på Riksen. Jeg har vært der to uker nå, og bare såvidt begynte å skrape i overflaten av arbeidsoppgavene mine. Koordinering og planlegging av operasjoner viser seg å være langt mer komplisert og utfordrende enn jeg hadde trodd. Det viser seg, utrolig nok, at kirurger også bare er vanlige mennesker som jobber turnus, og som skuffende nok ikke er...

Siste innspurt nå. Dette er siste uke hvor jeg jobber meg ihjel med både studier og jobb. Siste eksamen (muntlig - grøss) er på fredag, og så kan hele desember vies til jobb, trening, julekos og et par turer til København. Jeg gleder meg. Men først må jeg altså overleve denne uken, og selv om jeg i utgangspunktet burde bruke hvert ledige minutt på å lese til eksamen, har jeg ikke den slags utholdenhet. Jeg blir gal etter hvert. Derfor er det faktisk veldig fint å kunne ha trening som en gyldig unnskyldning til å avslutte etter x antall timer på studierommet. I dag jobbet jeg med pensum i ca fire timer, og følte meg rimelig sliten mot slutten av den økten. Jeg hadde booket en dansetime kl 18, og kunne derfor forlate skolen en halvtime før med litt halvgod samvittighet. Jeg droppet lesing for å gjøre noe annet som er omtrent like viktig. Det må jo være greit. Dansetimen var en blanding av ulike dansetyper, alt fra zumba og salsa til disco og house. Slitsomt og krevend...

Noen dager trener jeg fordi jeg må. Noen dager fordi det er gøy. Noen dager fordi jeg trenger en oppmuntring, eller å tenke på noe annet. I dag trente jeg for å få utløp for litt frustrasjon. Okay, mye frustrasjon. For å gjøre en litt lang historie litt kortere, har gruppen min i et skoleprosjekt fått skikkelig dårlig oppfølging fra våre veiledere, med dårlig kommunikasjon, noe som har ført til at vi først nå, tre uker etter en presentasjon og to uker før innlevering av sluttrapport, fikk beskjed om at det var noen større elementer i prosjektet vårt som måtte endres. To uker før innlevering. Kult. I tillegg forsøkte den veilederen å gi oss skylden for at vi ikke hadde fått denne informasjonen tidligere, fordi hun hadde spurt om når vi hadde tid til et møte, og vi hadde ikke gitt svar. Det stemmer forsåvidt; da vi fremdeles ikke hadde funnet et tidspunkt som passet for både henne og oss i løpet av den første uken, lot vi det ligge. Hun nevnte nemlig ingenting om at møtet gjaldt viktig...

Det har vært en sløv og lat helg i København, preget av enorme mengder trøstesnacks etter at mobilen min døde i går. Ikke bra. Imidlertid klarte jeg å gjennomføre en halvtime med dansing på fredag, før katastrofen inntraff. Dette var i regi av en av Elixias online treningsvideoer, som er veldig praktisk når man ikke har mulighet til å besøke et senter. Motivasjonen og selvdisiplinen måtte jeg jobbe hardere med da jeg kjørte denne dansevideoen, for i motsetning til gruppetrening på senteret var det her ingen andre enn meg selv å jobbe for. Det skjedde opptil flere ganger at jeg følte for å gi meg, og klarte bare såvidt å holde ut til siste trinn. Men jeg klarte det altså, så hurra for det. I morgen håper jeg å kanskje ta noen styrkeøvelser. Jeg prøver å unngå å sikte høyt, slik at det skal bli lettere å faktisk få gjort det. Jeg er tross alt tilbake på babystepsnivået.

Jeg skulle trene på fredag. Det orket jeg ikke. Det samme gjaldt lørdag og søndag også. Var ikke fryktelig travel eller noe, jeg bare orket ikke. Så kom mandag, hvor jeg hadde booket meg på spinningtime med han som kanskje er min nye favorittinstruktør. Et par timer før den skulle begynte, kansellerte jeg. Orket ikke. Motivasjon og form sank som selveste Titanic - brått og hardt. I det siste har jeg ikke egentlig følt at jeg har orket noe som helst. Ikke skole. Ikke jobb. Og nå heller ikke trening. I går kom muligens svaret, da fastlegen ringte meg. De endelige svarene til blodprøvene jeg tok forrige uke var klare, og viste at jeg har imponerende lave verdier av D-vitamin. Typiske symptomer for D-mangel er muskelsmerter (check), energimangel (check) og depresjon (double check). Det jeg i det siste har trodd "bare" har vært et kraftig anfall av depresjon viser seg altså å være støttet opp av mangel på D-vitaminer. Så i dag begynte jeg på vitaminpiller på resept, til trippe...

Jazzdans blir tyngre og tyngre for hver gang. Koreografien kan jeg nå, og trinnene begynner å sitte, noe som innebærer at jeg jobber hardere for å faktisk utføre dem, i stedet for å bare snurre rundt i sporadiske piruetter. Jeg er nå i den fasen hvor trinnene skal perfeksjoneres, og det er der det virkelige arbeidet kommer inn. Først nå kjenner jeg hvor fort det faktisk går, hvor tungt det lille hoppet er på akkurat riktig øyeblikk, hvor mye kjernemuskulatur jeg bruker for å ha riktig kroppsholdning, osv. Så det er tyngre, men det er også morsommere. Mestringsfølelsen øker også, etter hvert som jeg klarer mer, og jeg får jevnt over en bedre treningsøkt enn jeg gjorde de første gangene jeg dro til denne timen. Fremgang, altså. Det er bra. Jeg liker fremgang.

Etter en langhelg med kjæresteri og en blåmandag med depresjon etter å ha blitt forlatt igjen, kom jeg meg endelig tilbake til Elixia i dag, og en ny time med jazzdans. Det er ikke egentlig så mye å si om det, annet enn at jeg begynte å beherske noe koreografi hvor jeg tidligere bare har løpt sporadisk rundt meg selv fordi jeg ikke ante hva som foregikk, hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Timene holder høyt tempo (faktisk så høyt at en nybegynner valgte å forlate salen allerede under oppvarmingen), og det blir ikke gjennomgått sakte og detaljert først. Derfor var det gøy å endelig begynne å få det til riktig. Det var godt å få inn noe trening mellom skoletimene i ettermiddag og nattevakten som venter om noen få timer. Så følger to netter på jobb, så jeg aner ikke hva jeg vil orke av trening for de kommende to dagene, men vi tar det som det kommer. Jeg har ennå ikke fått knotet meg til å bestille time hos fastlegen angående planen om sykmelding for å reparere...

De mest entusiastiske hardcore folka i fitnessmiljøet sier "never miss a Monday." Jeg kan forstå konseptet - mandag er starten på uka, og starten på uka setter ofte en slags standard for resten av den. Er jeg godt i gang på en mandag, så er oddsene gode for at jeg kan holde det gående resten av dagene også. Bortsett fra når jeg jobber. Det er aldri gode odds når jeg jobber, mandag eller ei. Jeg brøt den regelen i går. Ikke bare mistet jeg ukens første dag, jeg mistet til og med månedens første dag. Det hadde vært en god følelse å starte februar med en treningsøkt, men etter fire nattevakter var det helt utelukket, kjente jeg. En liten skuffelse, men jeg får satse på en sterkere mandag neste uke i stedet. Etter en lang og kjedelig dag med jobbkurs fristet det lite å gjøre annet enn å bevare en horisontal stilling på sofaen og se litt (masse) Netflix. (Jeg er nå ferdig med Orange is the New Black, og er godt i gang med American Horror Story i stedet.) Det var varmt under ha...

Jeg besøkte nok en gammel kjenning i dag. Noe av rutinen var ny, noe var kjent, og instruktøren var like kjent og sprudlende som jeg husket henne. Det føltes litt som å komme hjem. En time med jazzdansing er ingen spøk. Her var det full rulle fra start til slutt, og hjertet fikk virkelig kjørt seg. Igjen. Jeg tror kanskje det begynner å bli litt mer vant til det nå, og er i ferd med å komme tilbake til sin gamle storhetstid som det hadde for et par år siden. Alle musklene i kroppen hater meg fremdeles, men jeg tror hjertet kanskje er litt takknemlig. Grammene forsvinner på treningssenteret, kiloene forsvinner på kjøkkenet. Det har jeg hørt egentlig ganske ofte i det siste, og er jo ikke egentlig noe nytt. "You can't outexercise a bad diet." Dette er kanskje jeg selve poster-jenta for, og jeg sliter veldig med akkurat dette. Trening kan jo være gøy. Å styre unna sjokolade, snacks og junk food er ikke gøy. Likevel har jeg stort sett klart å gjøre nettopp det, nå i den s...

Motivasjonen har møtt store utfordringer den siste tiden (og med "den siste tiden" mener jeg kanskje det siste året). Jeg har analysert meg fram til hva dette kan komme av, og har nådd et par slutninger: 1. Nattjobbing. Utvilsomt en krevende faktor som har ødelagt mye. Dette har jeg merket meg mange ganger før, så det er jo ikke noe nytt. Det som blir nytt, er at jeg reduserer stillingen min til høsten, så forhåpentligvis vil det gjør meg mer opplagt og klar til dyst. 2. Elixias sammenslåing med SATS og påfølgende omstrukturering. Jeg har ikke egentlig tenkt så mye over konsekvensene av dette før nå nylig. Små ting har endret seg, men det har vært viktige små ting. Faste, gode, gamle timer har blitt flyttet på. Yndlingsinstruktører har sluttet. Timeplanen er forandret. Nye timer har kommet, og joda, jeg hadde rukket å bli ganske komfortabel med alt mitt "faste." I tillegg har de kuttet ut den fine motivasjonsboosten på vårparten, min kjære "tren x antall ga...

Som så mange andre på nyåret, klarte jeg å holde en god rutine i januar, og på mitt lengste hadde jeg 11 treningsdager på rad. Dæven. Så reiste jeg bort. En uke i Stavanger tok rimelig godt knekken på gullrekka, og da jeg omsider var hjemme igjen, ble det plutselig et ork å komme tilbake i gode rutiner, og det skulle bli et par ekstra dager før jeg returnerte til Elixia. Forrige fredag, 6. februar, fikk jeg sparket meg ut døra til en boksetime. Deretter gikk det et par nye dager før neste økt (men for å ha det sagt; jeg dro til Bjørvika lørdag kveld for å løpe og løfte litt da, men fant ut at de plutselig har forkortet åpningstiden med en halvtime, så dermed ble det egentlig bare å snu i døra), men så ble det spinning mandag denne uka, i alle fall. Den typiske lille depresjonen etter en fin tur hang igjen en stund, og det gikk derfor nok et par dager før jeg klarte å gjøre noe igjen. Tirsdag og onsdag denne uka ble slappe sofadager, men i går kom jeg meg til en dansetime, og i da...

Ny dag, nye muligheter. Jeg hadde valgt meg to nye muligheter denne tirsdagen. Først en dansetime, så en yogatime rett etterpå. Yoga er jo en enkel og fin time som passer godt til uttøying og avslapping, sant? Nei. Ikke sant. Ikke føkkings sant i det hele tatt. Herregud at jeg aldri lærer. Yoga er drithardt. Når du allerede er varm etter en time med kardio blir den ikke lettere, skal jeg si deg. Allerede etter andre solhilsen hadde jeg lyst til å hive meg uti et basseng med iskaldt vann. Eller snøbade. Det hjelper heller ikke at de har en varmeovn inne i yogasalen. Jeg trodde virkelig jeg skulle velte overende og dø. Jeg veltet ikke, og jeg døde ikke. Jeg vurderte å feige ut et par ganger, men var for sta til å gjøre det. Jeg har aldri gått ut av en time, noen gang, i løpet av mine nå tre år der. Ikke pokker om jeg skulle begynne nå. Så jeg holdt ut. Bet tenna sammen, fokuserte på pusten, og overlevde. Jeg var tidvis litt kvalm, men ikke død. Og det var helt fantastisk å komme ut...

Unnskyld meg, men hva slags materiale er ballettdansere laget av, egentlig? For hvis de små øvelsene vi gjør på ballettimene på mandager er noen indikasjon på et mer strukturert treningsopplegg for ordentlige dansere, kan de umulig være laget av kjøtt og blod slik som oss andre dødelige. Eventuelt er det bare jeg som er fryktelig pysete, og overhodet ikke har trente dansemuskler. Det er vel heller sannsynligvis det siste, sånn egentlig. En forrykende intens treningsøkt i dag, altså. Salig blanding av enkle, morsomme dansetrinn og brutale, utilgivelige øvelser som utfordrer styrke og balanse. Jeg skar kledelige grimaser i ansiktet mer enn én gang i løpet av disse sekvensene, og jeg svettet, og jeg hadde litt lyst til å gråte et par ganger. Hurra! Hvis jeg fortsetter med dette sånn omtrent annenhver mandag, forventer jeg å få en fantastisk figur etter hvert, med verdens beste og rakeste holdning. Og fy pokker så sterke muskler jeg skal få i tær, ankler, legger og lår etter hvert. Jeg...

Etter en langhelg ute på tur og et par stressede dager med forberedelser til denne, kunne jeg endelig dra på trening igjen på mandag. Denne mandagen var det på tide å danse ballett - og jeg bruker ordet "danse" ganske løst, for jeg kan komme på mange andre (tidvis mer treffende) beskrivelser for det jeg driver med i løpet av en slik time. Nuvel. På Elixia Ullevål Stadion har de altså ballett. Dette vakte stor begeistring hos meg tidligere i år, og jeg var glad for at de beholdt timen da den nye høstkalenderen ble annonsert. Etter mandagens økt er jeg usikker på om intensitetsnivået har blitt oppgradert siden sist, eller om det bare er jeg som husket timen som litt lettere takket være nostalgiske champagnebriller. Uansett årsak, viste det seg å være mer brutalt enn jeg var forberedt på - og det er jo kjempebra! Jeg ruslet inn på senteret og var egentlig veldig innstilt på en "koselig dansetime," og fikk i stedet en nådeløs styrkeøkt ispedd sekvenser av mer ell...

Med stor iver dro jeg i kveld tilbake til dansetimen på Bjørvika. Dette ble tredje torsdag på rad hvor jeg har klart å dra den late, seige ræva mi ut av sofaen for å sprette omkring i innbilt eleganse. Men jeg skal ikke være for hard mot meg selv. Jeg var kanskje et neshorn blant grasiøse enhjørninger, men jeg var ikke det eneste neshornet. Jeg var heller ikke det neshornet som forlot timen like etter at oppvarmingen var ferdig, og jeg tar hver minste lille seier som jeg kan få. Akkurat det skal jeg ha: Jeg har aldri forlatt en time jeg har begynt på. Uansett hvor jævlige de har vært, hvor lite jeg har følt at jeg har behersket ting, hvor sliten jeg har blitt - jeg har alltid holdt ut til siste minutt og gjort mitt beste. Det er viktig å huske disse små tingene som man kan gi seg selv en klapp på skulderen for. Jeg er kanskje ikke kjapp eller sterk eller elegant, men jeg er seig. Alle har et eller annet, og man må finne sin styrke. Min styrke er tilsynelatende seigpining, eventuelt s...

Så ble det ingen styrkeøkt i går. I stedet ble det noen trøtte, slappe timer på sofaen og på nettet, som jeg bare hadde LITT dårlig samvittighet for. Jeg gir meg selv litt slækk, for det er (som jeg har gnålet om i et par uker nå) ikke bare-bare å jobbe hele natten, sove hele dagen, trene om kvelden og så dra tilbake på jobb igjen. (Derimot hadde jeg mer dårlig samvittighet over sjokoladen jeg spiste, men den historien hører hjemme i foodshaming-bloggen som jeg sannsynligvis burde starte.) Torsdag har nå blitt erklært dansedag. Etter dagens time, og timen forrige uke, har jeg blitt hekta. Jeg liker instruktøren kjempegodt, liker spillelisten, digger ca halvparten av låtene noe helt vanvittig, og elsker den varierte koreografien som involverer både kondisjon, styrke og balanse, med trinn fra ballet til hiphop og alt der i mellom. Det er også gøy å se at antallet deltagere øker fra gang til gang, og i dag følte jeg egentlig at vi var et perfekt antall, selv om det absolutt er plass til...

Som nevnt tidligere hadde jeg planlagt en dansetime i dag. Det skulle være dagens trim, men så snublet jeg over noe på nettet. Jeg oppdaget at det skulle arrangeres yoga i Frognerparken, og at dette bare kostet femti kroner å være med på. Jeg syntes kombinasjonen yoga, gress og solskinn fristet veldig, og bestemte meg for å løpe avgårde. Tidspunktet kolliderte jo ikke med den planlagte dansingen, som skulle være senere, så hvorfor ikke. Smånervøs og gira møtte jeg opp til avtalt sted i parken, og ventet meg kanskje en fire-fem personer, som alle sikkert kjente hverandre fra før og kom til å stirre masse på hun rare nye damen med den bustete hestehalen. Det var litt flere enn det. Yoga er tydeligvis ganske populært. Til sammen må vi vel ha vært nærmere 40 personer, og vi klarte å okkupere en halv, ganske stor plen inne i parken. Noen rullet ut yogamattene sine, mens vi mindre rutinerte brettet ut håndklær. (Jeg bestemte meg da for at jeg trenger en yogamatte.) Deretter begynte den her...

Jeg liker egentlig tall, selv om jeg ikke liker komplisert matematikk. Jeg liker tall i budsjett og regnskap, og jeg liker tall i statistikk. Derfor fikk jeg plutselig en merkverdig innskytelse: Jeg ville logge meg inn på Elixia-sidene, til den listen over alle timer jeg har vært registrert på siden jeg begynte å trene der, og sjekke hvor mange ganger jeg har vært på noen av disse timene som jeg besøker hyppigst. Jeg måtte vel begynne å nærme meg 100 timer på noen av dem, tenkte jeg. Resultatet var en hyggelig overraskelse, og nå skal dere få se. Dette er antall ganger jeg har vært på ulike gruppetimer siden aller første gang for to år siden: Spinning - 151 ganger (yowsa!) Boxing - 33 ganger Yoga - 57 ganger Styrketimer - 84 ganger (inkluderer timene Power, Shape og Styrke & Core) Dansetimer - 52 ganger (inkluderer jazzdans, ballett, burlesque, zumba og street dance) Totale gruppetimer - 444 ganger (inkluderer en god del timer jeg ikke har inkludert i statistikken over) Jeg ...

Hah! Ta den, julemagen! Kanskje jeg dytter i meg mer marsipan og sjokolade og krumkaker enn fornuften forteller at jeg burde, men jeg kompenserer i det minste for det. Bittelitt.  Etter dagens frokost/lunsj, som bestod av en håndfull pepperkaker, en marsipangris og et par krumkaker (jada, jeg vet, jeg vet), dro jeg på en time med zumba. Kakene og marsipanen gjorde jobben sin skikkelig, og jeg var full av energi der jeg kastet meg ut i den ene dansen etter den andre. Jeg liker ikke å skryte (eller jo, jeg gjør egentlig det), men jeg vant definitivt zumbatimen i dag. Koordinasjon, rytme, trinn, energi, utholdenhet - alt var på plass. Jeg følte nesten at jeg kunne vært en med-instruktør, og jeg lekte med tanken om at de som var bak meg kikket på meg for å henge med på hva som foregikk. Men hovmod står for fall, så nå får jeg passe meg litt. Det er lett å ha mye energi når det eneste du har gjort tidligere er å ligge på sofaen og se på TV mens du gumler sukker og fett som om det stod o...