En, to, tre, snurr

Jazzdans blir tyngre og tyngre for hver gang. Koreografien kan jeg nå, og trinnene begynner å sitte, noe som innebærer at jeg jobber hardere for å faktisk utføre dem, i stedet for å bare snurre rundt i sporadiske piruetter.

Jeg er nå i den fasen hvor trinnene skal perfeksjoneres, og det er der det virkelige arbeidet kommer inn. Først nå kjenner jeg hvor fort det faktisk går, hvor tungt det lille hoppet er på akkurat riktig øyeblikk, hvor mye kjernemuskulatur jeg bruker for å ha riktig kroppsholdning, osv. Så det er tyngre, men det er også morsommere. Mestringsfølelsen øker også, etter hvert som jeg klarer mer, og jeg får jevnt over en bedre treningsøkt enn jeg gjorde de første gangene jeg dro til denne timen.

Fremgang, altså. Det er bra. Jeg liker fremgang.

Kommentarer

Populære innlegg