Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2013

Tilbake til styrkerommet, hurra!

I går lot jeg meg lokke av en venninne til å bli med på en gruppetime med styrketrening i dag. Hun trengte ikke be meg to ganger, men jeg hadde kanskje ikke planlagt å stå opp så "tidlig" av meg selv, og jeg kan derfor takke henne for dagens innsats. På eget initiativ hadde jeg sannsynligvis dratt på noe kondisjonstrening senere på dagen, men styrketrening gjør jeg jo egentlig ikke nok av, så dette var absolutt på sin plass.

Litt over kl. 11 (jeg hadde til og med husket å ta høyde for tidsendringen (eller strengt tatt hadde mine elektroniske trylledingser tatt høyde for det)) var jeg dermed tilbake på Elixia og min første Power-time på jeg vet ikke hvor lenge. Alt for lenge. En måned, minst, tror jeg? Jeg var tidlig ute, og etter å ha tatt en plass og rigget til alt av utstyr, lekte jeg meg litt med å kaste basketball i kurvene i flerbrukshallen, fram til timen skulle begynne.

Det var Super-Sissel som hadde Power-timen i dag, som er like awesome som Bjørn. Hun er flink til å…

Macho-tøff-treningsidioti?

De siste to dagene har vært treningsfrie. Delvis fordi de har vært fullstappet med nerdeaktiviteter (som tilsvarerer et aktivitetsnivå på ca 0) og delvis fordi jeg har hatt vondt i rumpa. Nærmere bestemt i halebeinet. Stakkars halebeinet mitt. Jeg hadde jo egentlig tenkt å ta en skitur til i løpet av påskedagene, men det tør jeg neppe nå, så vondt som jeg fremdeles har.

Heldigvis tror jeg ikke det er brudd denne gangen. Det er jo en aldri så liten trøst. Den gangen jeg faktisk fikk brudd, klarte jeg jo ikke engang å ligge på siden før minst en uke etter ulykken. Nå kan jeg både ligge på siden og på ryggen uten at det gjør vondt, og jeg klarer å sitte uten alt for plagsomme smerter - overbevisende tegn på at min ynkelige coccyx bare har fått juling, men fremdeles holder kåken. Det som framprovoserer den hysteriske smerten som får meg til å skjære grimaser fra en annen verden, er stort sett bare når jeg reiser meg opp etter å ha sittet en stund. Jo lengre jeg har sittet, og jo hardere u…

Se opp for dødsfeller!

Tid: To timer
Lengde: Ca 1 mil
Antall fall med publikum: 1
Antall fall hvor jeg ikke kom meg opp igjen: 1
Antall fall som medførte moderate til alvorlige skader: 1
Antall hyl i dødsangst: Uvisst, grunnet blackout
Antall nedoverbakker: FOR MANGE

Dette var altså den store skidagen. Jeg hadde bestemt meg for å starte på Sognsvann, slik jeg har gjort ved mine tidligere to skiturer, og følge lysløypa derfra helt til Ullevålseter. Den løypa består nemlig utelukkende av oppoverbakker eller flate strekninger, og det fungerer jo veldig godt med min intense angst for nedoverbakker. Fra Ullevålseter skulle jeg videre til Frognerseter, etter en liten rast på kaféen med en halvliter vann og en kopp kakao (kanskje verdens beste kakao, forøvrig). Jeg hadde nemlig fått høre av en kollega at turen fra Ullevålseter til Frognerseter også består utelukkende av oppoverbakker, så det passet meg meget bra.

Da jeg skulle dra videre fra rasten min var jeg en smule usikker på veien; jeg hadde jo aldri vært der…

Påske-PT

Det var i befriende tomme omgivelser PT-Alex og jeg kunne ha timen vår i dag. Det merkes at det er påskeferie, og det kunne vi begge sette pris på. Herlig med litt ekstra tumleplass en gang i blant, både i salene og i garderoben.

Det vanket ny personlig løperekord i dag. PT-Alex har blitt veldig gira på å få meg på tredemølla etter at jeg begynte å oppnå så gode resultater, og jeg kan absolutt forstå engasjementet. Vi er på samme side der, tror jeg, for jeg synes også det er gøy å se hvordan jeg nå kan løpe både raskere og lengre enn jeg kunne for bare et par måneder siden. Det var faktisk intet mindre enn to løperekorder jeg tok i dag.

Først holdt jeg ut i et helt minutt på hastighet 11, og det til og med på 1% bakke. Jeg hørte at PT-Alex trykket på noen knapper på maskinen, men valgte å ikke se på og i stedet bare fokusere på å ikke dø, så da han avslørte hvilket nivå han hadde dyttet meg opp til, ble jeg mildt sagt overrasket. Positivt overrasket, såklart.

Den andre rekorden kom ti…

Påsketrening 1

Selv om jeg har tatt påskeferie fra jobb, tar jeg ikke ferie fra trening. Til tross for en knallbra uke bak meg, med 7 av 7 treningsdager, fortsatte jeg løpet i dag, som dermed ble min 8. treningsdag på rad. Wow! Hva er det som går av meg?

Det er vel det samme svaret som jeg pleier å gi når noen spør meg hvordan jeg klarer å trene så mye; jeg har ikke egentlig så mye annet å ta meg til. Når man har mye fritid og et knapt sosialt liv, er det faktisk veldig lett å finne tid til trening. Det har liksom blitt det jeg GJØR, når jeg ikke er på jobb eller slavisk følger med på ørtiførti TV-serier. Når trening er bortimot den eneste tingen jeg driver med bortsett fra å ligge på sofaen, sier det seg selv at det blir lett å prioritere et par timer til dette mer eller mindre hver dag, særlig når det ofte er dagens høydepunkt.

Jeg hadde ikke egentlig noen konkrete planer om å trene i dag. Jeg hadde tenkt at jeg fortjente en fridag til å bare slappe av og sløve hjemme, etter de syv treningsdagene …

Mannfolk i basseng

Etter å ha våknet langt utpå ettermiddagen (ca 14:45) og kranglet med meg selv om hvorvidt jeg skulle gidde å dra på min planlagte svømmetime eller ikke, endte jeg opp med å sparke meg avgårde. Nå var det jo over en uke siden sist jeg svømte, jeg savnet vannet, og på en søndag i påsken ville det sikkert ikke være noe særlig folk der, heller.

Feil. Overraskende nok, var jeg langt fra den eneste i bassenget. Enda mer overraskende var det kanskje likevel at jeg var den eneste av hunkjønn. Det kunne se ut som om feriedagene tiltrakk seg de mest ivrige mannesvømmerne, noe jeg i utgangspunktet ikke hadde noe imot. Jeg lært imidlertid forholdsvis fort én ting om disse ivrige mannesvømmerne; de tar enormt stor plass. Bassenget var ikke nevneverdig fullt, sånn egentlig, men når nesten alle rundt deg svømmer på en slik måte at de plasker og spruter rundt seg i en radius på et par meter, da blir det faktisk litt kinkig. Kall meg sær og merkelig, men jeg synes ikke det er kjempestas å bli konstan…

Morgenstress

Jeg har i noen måneder nå hatt en lånetelefon, ettersom min kjære iPhone så frekt ble stjålet i fjor høst. Denne lånetelefonen er av verste kvalitet i utgangspunktet (Samsung, æsj), og når man legger til at den er tusen år gammel (første generasjons smarttelefon), bør det ikke komme overraskende at den nå og da ypper seg og lager trøbbel. Jeg har ikke vekkerklokke, og har i mange år nå brukt mobil til vekking, og denne Samsungen er direkte årsak til at jeg har forsovet meg fra jobb mer enn én gang, når den bestemmer seg for å bare drite i å vekke meg. Nylig har den også begynt å nekte meg å lese meldinger jeg får, og det er jo litt slitsomt. Heldigvis har jeg bestilt ny, ordentlig mobil (iPhone 4s), som med litt flaks vil komme innen onsdag neste uke, og da blir alt så mye bedre.

Det ble en lengre digresjon enn jeg tenkte. Egentlig skulle jeg bare sette bakgrunnen for hvorfor det ble litt stress i dag morges. Jeg skulle jo på spinning med Jan Tore kl 10:30, og hadde satt alarmen til å…

God helg fra The Champ

Endelig fredag igjen, og tradisjonen tro fikk helga en kickstart (bokstavelig talt) med først en time yoga og så en time kickboksing. Treneren kaller meg fremdeles The Champ, og jeg begynner å tenke at jeg skal adoptere det litt mer. Spesielt i dag følte jeg at det passet, etter at jeg i yogatimen NESTEN klarte noe jeg aldri har vært i nærheten av å klare før (den posisjonen hvor den ene armen skal under låret, den andre armen bak ryggen, og så skal hendene liksom nå fram til hverandre - hahaha!), og i kickboksingen hadde mye mer kontroll over sidesparkene mine enn jeg har hatt tidligere. Jeg elsker fremgang! Synlige, målbare forbedringer er en stor del av moroa med trening, og slike små episoder hiver litt mer bensin på bålet.

Det gjorde dessuten litt godt for selvfølelsen før yogatimen skulle begynne, da instruktør Elen spurte meg hvordan det gikk med skulderen. Jeg nevnte skulderbetennelsen én gang for kanskje 3-4 uker siden, så det at hun kjente meg igjen og husket det i dag, varm…

Påske, kom snart!

Med ennå litt over en uke igjen til påskeaften, begynner det å klø i fingrene etter å gripe tak i noe av sjokoladen jeg har i skapet. Det er nok en sannhet med modifikasjoner, det at det blir lettere å styre unna godteri desto lengre tid som går; jevnt over er det nok lettere, men en og annen craving kan likevel plutselig komme hoppende, og da gjerne med dobbel styrke.

Jeg skal motstå så lenge jeg klarer, men akkurat nå føles det veldig vanskelig. Da er det nok best å bare pusse tenner og komme seg i seng raskest mulig.

Bortsett fra å holde pølsefingrene til meg selv, har jeg i dag investert en time med pilates. Det er jaggu lenge siden sist. Igjen tok jeg turen til Bjørvika, og prøvde en av instruktørene der, og jeg må si at den timen falt i smak. Akkurat passe slitsom, og jeg følte at jeg fikk jobbet med kjernemuskulaturen uten å bli andpusten eller svett og ekkel. Instruktøren var rolig og forklarte godt, og var dessuten flink til å gå rundt i salen og hjelpe litt til å justere pos…

Bleh

Jeg har ikke min beste dag i dag. Depresjonen og muskelbetennelsen har rottet seg sammen mot meg, og kastet meg inn i en håpløst negativ tilstand som jeg ikke har sett maken til på noen måneder. Det var vanskelig å stå opp, noen timer etter å ha gitt beskjed til sjefen om at jeg ikke ville klare å komme på jobb i dag, og det var vanskelig å gjøre noe annet enn å ligge på sofaen og se på TV etter at jeg først hadde kravlet meg ut av senga. Et par turer på nettet syntes bare å bekrefte det jeg allerede tenkte; at alle driter i meg, at jeg er ubrukelig og at jeg ikke har noen grunn til å leve. Trening? Føltes som flere lysår unna.

Mitt mantra er imidlertid godt programmert nå, og ettersom dette var en dag hvor jeg overhodet ikke hadde lyst til å trene, bestemte jeg meg for at da MÅTTE jeg gjøre det. Jeg skrudde av alle tanker og funderinger rundt hva jeg egentlig følte for, og presset meg avgårde til en gruppetime bestående av 40 intense minutter på en stepkasse, på Bjørvika. Alt med den…

DJ Vero

I anledning dagens PT-time hadde jeg laget en spilleliste med treningsmusikk på Spotify. PT-Alex har nemlig, i motsetning til meg, en ordentlig smarttelefon, men manglet mitt naturlige talent for å mekke sammen awesome musikk. Derfor kombinerte vi mitt musikalske geni med hans funksjonelle teknologi, og sammen skapte vi super stemning i kampsportrommet. Mange andre ramlet innom der etter hvert, og ingen klaget på musikken, som egentlig ble spilt ganske høyt. Noen ganger imponerer jeg meg selv.

Noen ganger imponerer jeg også PT-Alex. I dag imponerte jeg da jeg holdt ut med alle de høye løpeintervallene han kastet på meg (tenk at jeg nå klarer å løpe på hastighet 10 i over et minutt uten å bli supersliten - wow!). Jeg imponerte visst også med teknikken i sparkene og slagene mine, og da jeg klarte å holde planken helt til nedtellingen var over - men det var virkelig på hengende håret, altså. Armene mine skalv tydelig de siste 10 sekundene, og det var grusomt vondt, men oi så herlig etter…

Jævlig men på en bra måte

Fra og med i kveld har jeg fått påskeferie - fra Xycling Challenge med Kjekke-Jonas, i alle fall. Nå er det tre uker til neste gang han kjører timen sin, og selv om jeg kommer til å savne min faste mandagsrutine, gleder jeg meg også til å bruke de neste to mandagene på å bryte rutinen og prøve noe annet.

I dag fulgte Jonas samme strategi for spinningen som forrige mandag; med bare fire etapper, hvor to av dem var sinnssykt lange. I dag var de to første etappene på 6 minutter hver, den tredje på 17 minutter og den fjerde på 21 gærne minutter. Jeg trodde jeg skulle dø litt. 17 og 21 minutter på moderat til høy intensitet uten pause er egentlig ganske slitsomt. Det var jævlig, men på en bra måte, og som vanlig følte jeg meg fantastisk da jeg forlot salen etter at timen var over. I dag fikk jeg dessuten selskap av en venninne, og det gledet meg litt å både høre og se at jeg ikke var den eneste som jobbet hardt. Det er liksom litt lettere å lide i fellesskap.

Nok en helg er overstått uten …

Nye strategier

Til tross for den avskrekkende mengden folk som var i bassenget på onsdag, dristet jeg meg tilbake til Domus Athletica i dag for en ny time med svømming. Dette var en helt annen opplevelse, med kanskje bare halvparten så mange folk i forhold til forrige gang. Nesten halve tiden hadde jeg til og med en svømmestripe helt for meg selv, og det var utrolig deilig. Dermed ble det ikke noe problem i det hele tatt å holde på i en time, nok en gang med en total på 2 km. Helt greit, det.

Basert på dette har jeg endret strategien en smule hva svømming angår. Jeg reduserer antallet svømmedager per uke fra to til én, og holder meg til lørdag eller søndag. Hverdagene etter arbeidstid blir rett og slett for folksomt for meg, og da er det bedre å heller svømme litt sjeldnere og unngå at svømmegleden gradvis slites ut av meg. Jeg tror det kan være en god plan. Samtidig unngår jeg da å være for mange dager borte fra Elixia, som jeg jo faktisk går og savner og føler at jeg "bedrar" ved å trene…

Om å være flink

Det er egentlig litt galskap å kjøre så lang treningsøkt på fredager. Etter en hel arbeidsuke er vel ikke energinivået på topp - nettopp av denne grunnen er Xycling Challenge-timene til Kjekke-Jonas lagt til mandager. Likevel klarer jeg, på en eller annen måte, å dra fra jobb, ta en 20-30 minutters oppvarming på tredemølle eller elipsemaskin, delta på vekselvis en time spinning eller en time yoga, og deretter delta på en time med kickboksing. På en fredag. I stedet for å dra hjem og slappe av på sofaen, slik som  folk flest kanskje gjør.

Men jeg liker det. Det å kjøre en lang, god treningsøkt på fredager gjør at jeg går inn i helgen med så god samvittighet som overhodet mulig. Det gjør at jeg ikke føler det er noen krise dersom jeg av diverse årsaker ikke skulle komme meg på trening på lørdag eller søndag. Jeg føler at jeg virkelig har fortjent helg, og det er en ganske ålreit følelse.

Etter de 2+ timene med trening i går (elipsemaskin, yoga, boksing), sitter jeg i dag med nettopp den…

Styrke til beina

I dag hadde jeg en veldig spesifikk treningslomme, mellom jobb og rollespill, hvor det ikke egentlig gikk noen timer som passet. Derfor endte jeg opp med å jazze omkring for meg selv på Colosseum, og i motsetning til hva jeg pleide å klare alene tidligere, har jeg nå tydeligvis blitt i stand til å gi meg selv en skikkelig treningsøkt, selv uten pressing, motivering og veiledning fra instruktører eller PT.

Jeg begynte med 20 minutter på elipsemaskinen. 20 harde minutter. Deretter forflyttet jeg meg over til tredemølla, hvor jeg også tilbragte en tredjedel av timen. De første 5-6 minuttene gikk til å jogge på hastighet 9 - 9,5 (utrolig!), etterfulgt av geriljaintervaller (20 sekunders løping, 10 sekunders pause) med stadig økende hastighet fram til jeg nådde 12,5 (og da nesten var døden nær).

Etter 40 minutter med kondisjon, besøkte jeg styrkeapparatene. Muskelbetennelsen leker fremdeles med min venstre pectoralis og scapula, og etter råd fra fysioterapeuten på jobben (og legen, og PTen…

Vann, hår og mat

Etter jobb i dag returnerte jeg til Domus Athletica for min tredje svømmetur. Denne gangen, som sist, tok jeg 2km på én time, men det var bare såvidt. Ikke så mye fordi svømmingen var vanskelig eller kjempeslitsom, men snarere fordi bassenget var så fullt at jeg holdt på å bli gal.

Jo nærmere klokken blir seks om ettermiddagen, desto fullere synes treningssentrene å bli - basseng er visst intet unntak. På grunn av forsinkelser på jobb var jeg ikke i vannet før 16:15, noe som åpenbart var i seneste laget. Etter en halvtime følte jeg for å gå til angrep på alle rundt meg og drukne hver eneste en av de som enten svømte på en veldig plaskete måte eller som svømte veldig sakte rett foran meg, eller som ikke holdt seg på høyre side av svømmebanen slik skiltene sier at man skal. Dette var faktisk så plagsomt at jeg bestemte meg for å kutte ned treningstimen til 45 minutter, og la to 2 km heller bli til 1,5 km. Da det siste kvarteret gjenstod gikk jeg imidlertid opp en tur for en liten dopaus…

Stolthet uten fordom

I forrige uke gjorde jeg en avtale med PT-Alex om at jeg skulle kutte ut alt av snop, kaker og potetgull fram til påske. Jeg var spent på hvordan dette skulle gå når helgen kom, men utrolig nok har jeg klart å ikke bryte løftet. Både fredag, lørdag og søndag kom og gikk - ikke så mye som en sjokoladebit passerte mine lepper. Den største utfordringen kom imidlertid i dag, på jobben såklart. Helt uten advarsel stod det nemlig ikke bare én, men TO kaker på kjøkkenet i lunsjen. Jeg hadde vært forberedt på å stå imot fristelser i helga, men jeg var ikke forberedt på å stå imot fristelser på jobb på en mandag. Jeg gjorde det eneste jeg kunne gjøre i en slik situasjon: Fant fram mine to knekkebrød, boksen med leverpostei og agurken, smurte på så fort jeg bare kunne, og tok med maten tilbake til vaktrommet for å spise der. Hvis jeg hadde satt meg ned på det kjøkkenet, med en marsipankake og sjokoladekake foran meg, så hadde det aldri gått bra. Bare det at jeg hadde viljestyrke nok til å snu r…

Dobbelt så rask

På onsdag var jeg kjempefornøyd med å være tilbake i et basseng for å inkludere svømming i treningsgalskapen min, og vel så fornøyd med at jeg klarte å svømme raskere enn jeg gjorde sist gang jeg svømte regelmessig. I stedet for 1000m på én time, slik jeg svømte før, klarte jeg 1500m på 50 minutter.

Vel, i dag doblet jeg den gamle rekorden. Først med 1500m på 50 minutter (brystsvømming), slik som på onsdag, og så til slutt 500m på de gjenværende ti minuttene (crawl). Dermed ble det totalt 2000m på én time, og jeg tror aldri jeg har svømt så raskt før i mitt liv. Det var en særdeles tilfredsstillende følelse, særlig med tanke på hvor lang tørstokkmila var i dag. Jeg sov til 14-tiden, og følte slettes ikke for å forlate sofaen på noe som helst tidspunkt, men så hørte jeg Elixia-ververen min si "det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det," og så hørte jeg PT-Alex si "kom igjen, Veronica, du får så mye igjen for det!", og femten minutter…

Unnskyldninger

Det er lett å komme med unnskyldninger for å ikke dra på trening. Så latterlig lett! Jeg har hatt mange kreative unnskyldninger opp gjennom årene, men nå har jeg endelig lært meg å se dem for det de faktisk er: Unnskyldninger. Jeg ville ikke egentlig trene, så jeg fant unnskyldninger for å la være. At enkelte av dem falt på sin egen urimelighet valgte jeg å totalt ignorere. Kongen av dårlige unnskyldninger kom snikende i dag, men jeg feiet den brutalt vekk med å kjøre på med dobbel treningsøkt i stedet. Mer enn dobbelt, faktisk. Først 25 minutter på tredemølla (geriljaintervallene som PT-Alex har lært meg har fantastisk effekt), deretter en time med spinning (som jeg nesten droppet), og til slutt en time med boksing (som jeg egentlig hadde bestemt meg for å droppe, men tok likevel for å ikke gi Unnskyldningene noe som helst overtak).

Jeg var litt sliten allerede da spinningen begynte, og sa til meg selv at jeg skulle ta det litt rolig. Det klarte jeg - jeg tok det LITT rolig. Samtidig…

Svømming reloaded

Denne ettermiddagen bød på nye oppdagelser. Egentlig burde jeg dratt rett hjem etter jobb for å komme i gang med en oppgave som skal leveres i morgen kveld, men jeg var så gira på å komme i gang med svømming igjen at oppgaven måtte vike. Derfor hoppet jeg på trikken fra jobb til treningssenteret Domus Athletica, som tilhører studentsamskipnaden i Oslo, hvor jeg kan svømme (og trene andre ting, hvis jeg vil, men jeg har jo Elixia til sånt) for bare 145 kr pr måned. Det er ikke en dårlig pris, altså. Etter litt kluss med innmeldingen og et interessant køsystem (ei berte som kom etter meg ble av en eller annen grunn ekspedert først, og det tok irriterende lang tid) kunne jeg omsider plaske uti bassenget klokken fire i ettermiddag. Hurra!

Bassenget til Domus Athletica er stort og fint. Ikke gigantisk, men stort nok til at det tåler en 20-talls mennesker uten at det blir plagsomt trangt om plassen. Hvis man bare unngår den typiske rushtiden (ca 17-19, tror jeg), bør dette gå bra, og jeg er…

The Wrestler

Dagens PT-time introduserte noe nytt: Bryting. Da PT-Alex sa at jeg skulle sette meg på knærne på matten inne i kampsportrommet, fulgte jeg ordren uten å tenke meg om. Så satte han seg ned foran meg og sa at nå skulle vi bryte. Jeg brøt ut i latter umiddelbart. "Du kødder, sant?" Nei, han køddet ikke. Vi skulle bryte. Jeg lo litt til mens jeg ristet på hodet over optimismen hans, og han ga meg noen sekunder til å le meg ferdig, før han gikk til angrep og slengte meg i gulvet. Sånn skulle det gjøres. (Mattene er veldig tykke og myke, så det gjorde ikke vondt, altså.) Opp på knærne igjen. Jeg prøvde å ta igjen, men hadde jo ikke peiling. Han viste meg kjapt hvor og hvordan jeg skulle gripe tak, hvor jeg skulle legge kraft og i hvilken retning jeg skulle dytte. Kort oppsummert: Jeg har ikke hatt så mye fysisk kontakt med noen på mange herrens år, og jeg likte det kanskje litt bedre enn jeg burde.

For det aller meste var det jeg som rullet bortover matten, men noen ganger klarte…

Suksess!

Etter gårsdagens nederlag var det godt at jeg klarte å finne veien til spinningsalen hos Kjekke-Jonas i dag. I går hadde jeg nemlig planlagt å besøke Domus Athletica (studentidrettshall med basseng) for å kjøpe månedskort og sette i gang med svømming, men det viste seg at semesterkortet mitt vant en høyst ufrivillig lek med Gjemsel, og uten semesterkort ville jeg nok ikke fått studentpris, og da ville det plutselig ikke vært så billig lenger. Derfor har jeg bestilt nytt semesterkort fra administrasjonen, og så snart det kommer i posten, DA skal jeg pelle meg til dette bassenget og svømme til jeg får rosinhud.

Men i dag var det altså spinning som stod på menyen. Det er jo mandag igjen. Jeg hadde vært så intelligent å glemme igjen drikkeflaska hjemme, men heldigvis får man kjøpt alt man trenger på Elixia, så jeg rustet meg til timen med en halvliter Imsdal, og det gikk så fint, så.

Det ble litt svetting i dag også, altså. Jeg lurer på om jeg kanskje skal våge å tro at denne svettingen k…

Gisp!

Herregud, spinning, altså. Hvis du gjør det riktig, så er det så utrolig latterlig god trening. I dag gjorde jeg det veldig riktig, tror jeg. Mens yndlingsinstruktør Jan Tore skviste siste dråpe av energi ut av en stappfull spinningsal, jobbet jeg ræva av meg for å holde trinn med rytmen i musikken og samtidig hele tiden skru motstanden litt opp, slik jeg fikk beskjed om.

Jæven hårrå, som vi sier på godt trøndersk. Jeg er ikke en svettegris; de fleste har fått med seg nå at det skal litt til før jeg begynner å svette, og jeg klarer aldri å få den der skikkelig rennende svettegreia som så mange andre er så heldige å få. Men i dag, altså. I dag var t-skjorta fuktig helt øverst på ryggen. Faktisk. Håndkleet ble også litt fuktig mot slutten av timen, og jeg er så utrolig fornøyd med dette at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal uttrykke det. Små perler av svette rant også nedover ansiktet, og det føltes som om det var alt for lite oksygen tilgjengelig. Perfekt!

Jeg tror jeg begynner å like …

Forglemmelse

Iik, jeg glemte nesten å blogge om fredagstreningen. Har du sett på makan. Enda godt naboene mine har holdt meg våken lengre enn planlagt med festbråket sitt.

Denne fredagen gjorde jeg noe så uortodoks som å ikke kjøre dobbelttime. Jeg løpte halvannen kilometer på tredemølle som oppvarming, før jeg fant min plass i salen for en time med power yoga. Det har vært en hektisk uke, noe kjøkkenfasaden har illustrert godt for hver dag som har gått, og derfor ville jeg gjerne ha en ekstra time hjemme til å få unna litt husarbeid. Noen ganger må man nesten prioritere slike ting bittelitt. Derfor utgikk boksing i dag, men jeg vet at det kommer flere sjanser, så jeg fortviler ikke.

Dette har blitt ukas fjerde treningsdag, og med planer om gode økter både i morgen og søndag ser det ut til at jeg kan skryte på meg en god innsats. Jeg vil kanskje aldri helt komme over hvor utrolig god og varig effekt jeg har hatt av min 30 Days Challenge for litt over et år siden. Å bruke de 30 dagene på å etablere…