Opp og stå igjen
Slutten av juli til midten av august var en god periode. Jeg hadde overskudd, fritid og treningsglede. Begynte å komme inn i gode rutiner igjen. Var fornøyd. Så kom studiestart, og plutselig har det gått nesten halvannen måned siden sist jeg trenet. Au. Nå sist torsdag var min første treningsøkt siden 11. august, hvis jeg ikke regner med arbeidsdager (som saktens kan føles som lange treningsøkter når de er på sitt mest hektiske). Det var skarve 45 minutter med core styrketrening i gruppetime, hvor øvelsene var skånsomme og enkle. Minst 15 av de minuttene gikk med til oppvarming og uttøying. Det var med andre ord ikke det mest intensive, men jeg ble likevel sliten, og jeg var likevel støl og stiv som en stokk i går. Beskrivelsen "vaggende som en pingvin" har blitt brukt før, og jeg er ikke redd for å gjenta meg selv. Jeg klarte såvidt å gå i trapper, eller sette meg ned på toalettet. Same old, same old. I dag er det stort sett det samme, men jeg forventer litt bedring i