Svetteperler for svin

Mine gode intensjoner om å blogge etter hver treningsøkt kokte litt bort i min travle hverdag, så her kommer en kjapp oppsummering om hvor superhelt jeg har vært siden tirsdag 18. mars: Onsdag 19. mars En styrketime på Colosseum. Lempet dumdristig på først 25, deretter 30, og til slutt 35 kg på vektstanga da vi skulle ta knebøy, og taklet det (igjen) overraskende godt. Lovet meg selv å vurdere nok en økning til neste uke. Drylte fortsatt på med 8 kg på manualer, selv om det føltes litt som om armene mine skulle ramle av. Det blir vel bedre etter hvert. Det blir imidlertid ingen 9 kg-manualer med det aller første. Fredag 21. mars Det var ikke egentlig tid til å trene mellom jobb og ettermiddagens planlagte sosialisering. I alle fall ikke på Elixia. Imidlertid unnet jeg meg en halvtime inne på trimrommet på sykehuset, som kanskje er det stusseligste trimrommet jeg noen gang har satt mine ben i. Nå er mitt eneste sammenligningsgrunnlag riktignok profesjonelle treningssentre, og hva ...

Etter to dager i ny jobb er jeg allerede dødssliten. Det er krevende å sette seg inn i nye rutiner, bli kjent med nye kolleger og bli husvarm i en ny avdeling. Jeg har riktig nok ikke flyttet langt; bare fra poliklinikk til sengepost innen samme fagområde, men det er likevel en så annerledes jobbsituasjon at jeg er temmelig sliten allerede halvveis gjennom dagen. Jeg var derfor stinn av imponasje da jeg etter arbeidsdagen, etter å ha kommet hjem til sofaen og spist middag, klarte å dra meg ut av huset igjen for å nå en spinningtime. Respekt? Respekt! Det er viktig at ingen undervurderer hva jeg mener når jeg skriver "dødssliten." Det føltes bokstavelig talt som om jeg skulle sovne og aldri våkne igjen mens jeg lå på sofaen, mens jeg satt på t-banen på vei til Majorstua, og mens jeg skiftet sko i garderoben hvor noen så på meg som om jeg var smittefarlig. Og jæven hårrå, som skuldrene verket! En sånn sliten verking som jeg ikke har kjent siden sist gang muskelbetennelsen ...

Hæ? Attevar? Jeg skjønner ikke helt hvordan det har skjedd, for gudene skal vite at jeg ikke har vært mitt vanlige flittige selv og trenet hver dag etter at jeg kom hjem fra ferie for litt over tre uker siden. Gudene skal også vite at jeg ikke har vært spesielt fornuftig med hva jeg har stappet i meg siden da. Til tross for dette har jeg, på et eller annet mirakuløst vis, klart å miste et par kilo. Faktisk. Ikke bare ett, men TO. Disse to kiloene dytter meg over den etterlengtede milepælen som jeg har ventet i hundre år på, og enda litt forbi. Jeg ville så gjerne kunne si at jeg hadde mistet totalt 20 kg, og nå kan jeg til og med si 21. Hoho! Jeg begriper virkelig ingenting av dette, men jeg klager selvfølgelig ikke. Det er selvsagt en liten stemme som hvisker i hodet mitt at det må ha vært noe feil med vekta i garderoben på Elixia, men jeg velger å ikke høre på den. Selvfølgelig har Elixia vekter som fungerer skikkelig og som man kan stole på. Jeg skal tillate meg å nyte dette øyebl...

Mandag igjen. Det er så utrolig mange av dem, disse mandagene. De sniker seg jo innpå hele tiden. Æsj. Det eneste lyspunktet med begynnelsen på en ny arbeidsuke, er spinningtime. Selv når det ikke er Kjekke-Jonas som er instruktør, er mandagsspinningen dagens höjdare. Ingenting er som å starte uka med en varm, svett treningsøkt. Det setter liksom standarden for de resterende seks dagene. Dagens time var det egentlig Romeo som skulle ha, og den skulle vare i 55 minutter. Men så skjedde det endringer i løpet av ettermiddagen, og kjempesøte Kristine med sine flotte spillelister kom i stedet, og holdt sin første time på tre måneder. Hun snakket litt om å være i dårlig form etter graviditet, men det tror jeg neppe noen i salen la merke til, i alle fall ikke jeg. Hvis hun er definisjonen på å være i dårlig form, så håper jeg at jeg klarer å komme i dårlig form snart, og tør ikke tenke på hvilket nivå jeg da befinner meg på. Hun kjørte dessuten 70 minutter, slik som Jonas pleier å gjøre p...

Det er én ting som jeg alltid legger merke til hver gang jeg kommer til en gruppetime på verdens fineste treningssenter, én ting som konsekvent er til stede, og som kanskje er en av de viktigste årsakene til at jeg fortsetter å dra tilbake dit igjen og igjen: Jeg føler meg så innmari velkommen. Jeg føler meg som hjemme. Jeg er usikker på om jeg egentlig har tenkt så mye over dette før, og over hva slags innvirkning det har på meg, men i dag kom åpenbaringen for fullt. Den kom mens jeg satt på sykkelen i spinningsalen, på slutten av en time som transformerte meg fra en morratrøtt snegle til et levende menneske, mens svetteperlene rant nedover både ansiktet og armene, melkesyren sprengte seg gjennom beina og Clara heiet meg videre ved å fortelle at jeg var "in zone." Foran oss satt alles yndlingsinstruktør Jan Tore og erklærte sin kjærlighet til oss og ropte at han allerede gledet seg til neste lørdag, og salen brøt ut i jubel og applaus, hoing og plystring. Der kom den snike...

For første gang siden kanskje tidenes morgen, skal jeg ikke syte over hvor vondt det var å stå opp tidlig. Av en eller annen grunn våknet jeg klokken 8 i morges, helt av meg selv, og en hel time før alarmen skulle på. Ikke lys våken med det samme, riktignok, men da var det jo ganske deilig at jeg kunne ligge og slumre og late meg i en halvtimes tid før jeg kom meg opp. Deretter kunne jeg gjøre noe som føltes veldig luksuriøst; spise frokost før trening. Se en episode Community. Sjekke mail. Ta det litt med ro, og fremdeles ha god tid når jeg dro hjemmefra. For en uvanlig og behagelig opplevelse! Dette burde jeg få til oftere. Med mat i magen og øyne jeg faktisk klarte å holde oppe, dro jeg så avgårde til Colosseum for det som nå har blitt min temmelig faste lørdagsspinning. Kanskje ekstra takknemlig for den timen i dag, ettersom jeg for et par dager siden ikke trodde jeg ville få mulighet til å bli med på den - veldig glad for at det ordnet seg. Mange andre var også veldig takknemlig...

Jeg har omsider funnet et navn til pulsklokka mi. Hun heter nå Clara, oppkalt etter den nyeste følgesvennen til Doktoren i den fabelaktige serien Doctor Who. Det er jo nettopp det hun er - min følgesvenn - så jeg tenkte at det passer jo bra. Også er hun ny, akkurat sånn som karakteren Clara er i serien. Clara er en dame med forunderlige meninger. På lørdagens spinningtime slet jeg som et uvær med å holde tritt med pulsprosentene på skjermen, uten å aldri helt klare det. I dag slet jeg også som et uvær av akkurat samme grunn, men i dag klarte jeg som regel å såvidt komme meg opp til det nederste tallet i frekvensen. Der vi for eksempel skulle ligge på 76% - 84% klarte jeg akkurat å legge meg på 76%, og da vi skulle ligge mellom 87% - 90% klarte jeg med nød og neppe å tyne meg opp til imponerende 88%. Det er jo hele 3% mer enn det meste jeg klarte på lørdag, og jeg aner ikke hva det betyr. Jobbet jeg hardere i dag? Var det fordi det var en lengre time denne gangen? Hadde jeg ikke feste...