Claras mysterier
Jeg har omsider funnet et navn til pulsklokka mi. Hun heter nå Clara, oppkalt etter den nyeste følgesvennen til Doktoren i den fabelaktige serien Doctor Who. Det er jo nettopp det hun er - min følgesvenn - så jeg tenkte at det passer jo bra. Også er hun ny, akkurat sånn som karakteren Clara er i serien.
Clara er en dame med forunderlige meninger. På lørdagens spinningtime slet jeg som et uvær med å holde tritt med pulsprosentene på skjermen, uten å aldri helt klare det. I dag slet jeg også som et uvær av akkurat samme grunn, men i dag klarte jeg som regel å såvidt komme meg opp til det nederste tallet i frekvensen. Der vi for eksempel skulle ligge på 76% - 84% klarte jeg akkurat å legge meg på 76%, og da vi skulle ligge mellom 87% - 90% klarte jeg med nød og neppe å tyne meg opp til imponerende 88%. Det er jo hele 3% mer enn det meste jeg klarte på lørdag, og jeg aner ikke hva det betyr. Jobbet jeg hardere i dag? Var det fordi det var en lengre time denne gangen? Hadde jeg ikke festet sensorbeltet godt nok på lørdag? Festet jeg det feil i dag? Jeg har prøvd å spørre Clara, men hun bare blinker mystisk til meg, med noe som føles som en pulsklokkes ekvivalent av et lurt smil. Jeg har fremdeles mye å lære, ung padawan som jeg er.
Uten å henge meg alt for mye opp i tall (som jeg har en tendens til å gjøre, når jeg får tak i noen), kan jeg slå fast at dagens 70 minutter med Kjekke-Jonas kanskje var de hardeste jeg har hatt på lenge, om ikke noen gang. Jeg er helt sikker på at Clara har noe med dette å gjøre. Jeg merker at jeg tør å ta i mer, tør å kjøre meg selv hardere, når jeg ser at jeg fremdeles har mer puls å ta av, mer energi å gi. Litt forsiktig har jeg jo alltid vært. Alltid en smule redd for å presse meg selv FOR hardt, slik at jeg besvimer eller noe tilsvarende flaut og forstyrrende. (Marerittet mitt er at jeg skal ramle av sykkelen, bevisst eller ubevisst, og skape masse furore og bekymring blant instruktør og folk rundt meg, mens jeg ligger der på gulvet mellom to sykler i en lite flatterende stilling og tunga hengende ut av munnviken som en påkjørt pungrotte. Det hadde vært noe å blogge om, det!) Nå som jeg har Clara til å passe litt på meg, tør jeg imidlertid å slite litt ekstra når jeg kommer til det punktet hvor jeg tidligere ville begynt å roe ned fordi det ble for ubehagelig. Ikke i dag. I dag fortsatte jeg selv etter at det ble for ubehagelig, for Clara fortalte at jeg fremdeles hadde mer å gå på. Så hvis noen i salen syntes de hørte noe som minnet om en døende hest, så var det nok meg.
En superb spinningtime var heller ikke det eneste jeg gjorde i dag. Jeg jobber fremdeles med The Spark Challenge, på Fitocracy, som jeg nevnte i begynnelsen av april. Altså det korte treningsopplegget designet av selveste Arnold, som det er meningen at man skal utføre 15 ganger i løpet av måneden for å få et merke (en slags digital medalje, kan man si). Man kan velge mellom to opplegg, ett med øvelser kun med kroppsvekt, og ett med kjelebjelle og vektstang. I dag tok jeg den med kjelebjelle og vektstang, samtidig som jeg slengte inn litt benkpress. Skulderen min oppfører seg fremdeles tålelig bra, og jeg vet å smi mens jernet er varmt, altså. Og det hjelper. Jeg klarer fremdeles ikke å ta ordentlige push-ups, men i går kom jeg så nære som jeg aldri har vært før i mitt liv, og det var utrolig festlig. Så festlig at jeg har begynt å nynne på melodien "I Am Ironman" i tide og utide, selv om det er noe i overkant optimistisk. Men sann mine ord - én dag ...!
Clara er en dame med forunderlige meninger. På lørdagens spinningtime slet jeg som et uvær med å holde tritt med pulsprosentene på skjermen, uten å aldri helt klare det. I dag slet jeg også som et uvær av akkurat samme grunn, men i dag klarte jeg som regel å såvidt komme meg opp til det nederste tallet i frekvensen. Der vi for eksempel skulle ligge på 76% - 84% klarte jeg akkurat å legge meg på 76%, og da vi skulle ligge mellom 87% - 90% klarte jeg med nød og neppe å tyne meg opp til imponerende 88%. Det er jo hele 3% mer enn det meste jeg klarte på lørdag, og jeg aner ikke hva det betyr. Jobbet jeg hardere i dag? Var det fordi det var en lengre time denne gangen? Hadde jeg ikke festet sensorbeltet godt nok på lørdag? Festet jeg det feil i dag? Jeg har prøvd å spørre Clara, men hun bare blinker mystisk til meg, med noe som føles som en pulsklokkes ekvivalent av et lurt smil. Jeg har fremdeles mye å lære, ung padawan som jeg er.
Uten å henge meg alt for mye opp i tall (som jeg har en tendens til å gjøre, når jeg får tak i noen), kan jeg slå fast at dagens 70 minutter med Kjekke-Jonas kanskje var de hardeste jeg har hatt på lenge, om ikke noen gang. Jeg er helt sikker på at Clara har noe med dette å gjøre. Jeg merker at jeg tør å ta i mer, tør å kjøre meg selv hardere, når jeg ser at jeg fremdeles har mer puls å ta av, mer energi å gi. Litt forsiktig har jeg jo alltid vært. Alltid en smule redd for å presse meg selv FOR hardt, slik at jeg besvimer eller noe tilsvarende flaut og forstyrrende. (Marerittet mitt er at jeg skal ramle av sykkelen, bevisst eller ubevisst, og skape masse furore og bekymring blant instruktør og folk rundt meg, mens jeg ligger der på gulvet mellom to sykler i en lite flatterende stilling og tunga hengende ut av munnviken som en påkjørt pungrotte. Det hadde vært noe å blogge om, det!) Nå som jeg har Clara til å passe litt på meg, tør jeg imidlertid å slite litt ekstra når jeg kommer til det punktet hvor jeg tidligere ville begynt å roe ned fordi det ble for ubehagelig. Ikke i dag. I dag fortsatte jeg selv etter at det ble for ubehagelig, for Clara fortalte at jeg fremdeles hadde mer å gå på. Så hvis noen i salen syntes de hørte noe som minnet om en døende hest, så var det nok meg.
En superb spinningtime var heller ikke det eneste jeg gjorde i dag. Jeg jobber fremdeles med The Spark Challenge, på Fitocracy, som jeg nevnte i begynnelsen av april. Altså det korte treningsopplegget designet av selveste Arnold, som det er meningen at man skal utføre 15 ganger i løpet av måneden for å få et merke (en slags digital medalje, kan man si). Man kan velge mellom to opplegg, ett med øvelser kun med kroppsvekt, og ett med kjelebjelle og vektstang. I dag tok jeg den med kjelebjelle og vektstang, samtidig som jeg slengte inn litt benkpress. Skulderen min oppfører seg fremdeles tålelig bra, og jeg vet å smi mens jernet er varmt, altså. Og det hjelper. Jeg klarer fremdeles ikke å ta ordentlige push-ups, men i går kom jeg så nære som jeg aldri har vært før i mitt liv, og det var utrolig festlig. Så festlig at jeg har begynt å nynne på melodien "I Am Ironman" i tide og utide, selv om det er noe i overkant optimistisk. Men sann mine ord - én dag ...!
Det er alltid veldig motiverende å kunne følge med på tallene!
SvarSlettDet kan godt også være dagsvariasjoner på hvor mye man klarer eller hvor sliten man føler seg, for meg er det en generell regel at jeg føler meg sliten på lavere puls enn på ettermiddagen, kroppen er litt tyngre å få igang.
Heia Vero (og Clara ;-))