Svetteperler for svin

Som sagt, så gjort. Jeg meldte meg på to timer i dag, og fullførte dem begge. Men steike ta, den andre timen ble tung! Først ute var spinning, fra klokken 15:30 til 16:25. Den var slitsom nok i seg selv, med mye fokus på kondisjon og tempo. Ugh. Etterpå begynte styrketimen, som gikk fra 16:30 til 17:25. Denne var altså litt lenger enn de styrketimene jeg pleier å ha på onsdager, og involverte et par øvelser som jeg ikke er vant til å ta og som dermed ble latterlig vonde. Dette i tillegg til at jeg allerede var sliten etter en time med spinning gjorde at jeg følte meg som en komplett pusling, men jeg er litt stolt over at jeg likevel ikke gikk for lettere vekter; det skal som sagt gjøre vondt å trene, i alle fall en gang i blant hvis man vil få noe framgang. Dette er jo selvfølgelig en bra ting, men jeg må jo syte litt likevel. Jeg tror faktisk at jeg kan finne på å bli støl etter dagens eksplosjon av galskap. Likevel skal jeg ikke ha noen kosedag i morgen, heller; da blir det halva

I går ble det heller ikke tid til trening, for da var jeg travelt opptatt etter arbeidstid med fysioterapi og kakebaking. Kaken skulle være med til jobb i dag, ettersom det var siste arbeidsdag i en jobb jeg har blitt veldig glad i. Siste arbeidsdag var emosjonell og trist. Faktisk så trist (uten å gå i detalj) at jeg etter endt arbeidsdag ikke hadde lyst til noe annet enn å komme meg hjem raskest mulig, krype så langt inn under dyna som mulig, og bare bli der. Jeg hadde imidlertid booket meg til en yogatime, og husket ordene fra damen som vervet meg for tre måneder siden: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Så jeg presset meg selv til å dra, og det er jeg glad for nå. Selv om alle triste tanker kom skyllende tilbake i løpet av trikketuren hjem fra treningen, var selve yogatimen en velsignet pause fra all melankoli og vemodighet. En hel time hvor jeg fokuserte kun på pust, på strekking og tøying, på balanse og på styrke. Og så end

Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk trenet i går men i stedet stappet i meg masse mat, kaker og snop (takk til jobben for det). Dette måtte jeg selvfølgelig kompensere for, og bestemte meg derfor for å booke to timer i dag, i stedet for bare én. Jeg har jo gjort dette en gang før, og overlevde da, så jeg regnet med det ville gå bra i dag også. Det gjorde det. Faktisk gikk det svært bra. Så bra at jeg tror jaggu jeg skal begynne å gjøre det oftere. Jeg er gjerne den første til å si til meg selv at jeg ikke må overdrive, men nå som jeg faktisk har trenet ganske hyppig i tre måneder føler jeg at det begynner å bli rimelig trygt å kjøre på litt ekstra hardt, både i mengde og intensitet. Dessuten kjenner jeg det på kroppen hvis det blir for mye; den er ganske flink til å gi beskjed. Enn så lenge har det altså gått bra. Første time var var klokken 16:15 til 17:00, og det var styrketimen til Bjørn, som jeg har pleid å ta på onsdager. Det var med glede jeg la merke til

Akk. Akk! Dette ble dagen, folkens. Dette ble dagen hvor fjortisfantasien gikk i tusen knas. Ikke at det kom som noen overraskelse, bevares, men mitt lille fjortishjerte lider likevel. I dag, under uttøyningen på slutten av spinningtimen, fortalte nemlig superinstruktøren om at hans fire år gamle datter nettopp hadde fått sin første sykkel. Jepp. Han har unge. Selvfølgelig har han unge. Jeg hadde virkelig ikke forventet noe annet, men det som kjennetegner et fjortiscrush mest er kanskje det at man håper litt likevel, til tross for hva all fornuft sier - helt til noe sånt som dette skjer. AKK! Men sånn bortsett fra det var det en veldig bra time, altså. Kjekke-Jonas kjørte et flott program i dag også, og fortsetter med å være flink til å holde timene varierte og utfordrende. Og fjortisdrøm eller ikke - han er fortsatt fin å se på, så det er ikke som om spinningtimene har mistet noe som helst av sin verdi. Det er litt krise at han nå tar påskeferie for noen uker, slik at jeg må finne p

Jeg valgte meg styrketime med Bjørn i dag, ettersom det nå er over to uker siden sist. Jeg har savnet de trygge, velkjente øvelsene, men det er nettopp dette som gjør at jeg må bli flinkere til å variere. Det tar ikke lang tid før "trygt og velkjent" blir til "kjedelig og forutsigbart" og da er det over og ut. Men i dag, etter et par uker med alternative styrketimer, var det helt fint. Jeg økte faktisk vektene mine i dag. Bare på knebøyen, riktignok, men økning er økning. Fra grønn til oransje; fra 7,5 kg totalt til 10 kg totalt. Jeg var egentlig litt overrasket over at det ikke var vondere; det gikk strengt tatt veldig bra. Jeg kunne gjerne tenke meg å øke vekten på øvre halvdel av kroppen også, men bekymringen over skulderbetennelsen gjør meg pysete og forsiktig. Kanskje om en måned? I morges var jeg flink og husket å booke meg til time hos min kjære Jonas, så nå gleder jeg meg bare til morgendagens spinning. Endelig mandag! ;) Forøvrig har jeg innsett at nå

Det var litt morsomt å lese gårsdagens blogginnlegg da jeg satte meg ned ved tastaturet nå nettopp, hvor jeg spekulerte i hvorvidt jeg skulle trene i dag eller ikke. Til tross for temmelig verkende rygg da jeg våknet provoserende tidlig i morges, var all tvil fjernet fra mitt sinn - det skulle bli både trim og trening. Jeg hadde ærlig talt glemt at jeg i går kveld vurderte å la denne dagen bli en hviledag. Det falt meg rett og slett ikke inn, og godt er det. Det første jeg la merke til da jeg stod opp litt over klokken åtte, etter å ha ligget i sengen og slappet av og lest bok i en time, var det utrolig fantastiske været. Himmel og hav, her er jeg i Norge i slutten av mars måned, og våkner til en dag hvor solen stråler på skyfri himmel, all snø er borte, og det er oppimot 10 varmegrader i skyggen. Det sier seg nærmest selv at man må ut på skogstur da. For å være effektiv pakket jeg sekken med treningstøy, slik at jeg kunne dra rett til Majorstua etterpå. Drikkeflasken full av vann bl

OK, i går gjorde jeg enten noe veldig galt eller noe veldig rett. Jeg har nemlig hatt latterlig vondt i korsryggen i hele dag, noe jeg regner med skyldes at jeg belastet den feil på et eller annet tidspunkt mens jeg svingte rundt på kjelebjellene i går, eller at jeg belastet den helt riktig og at ryggmusklene derfor fikk kjørt seg skikkelig. Jeg aner virkelig ikke, men håper på det siste, samt at det vonde forsvinner snarlig. Ryggsmertene hindret meg ikke fra å trene etter jobb i dag, da. Jeg hadde booket en time yoga, og tenkte at det måtte jo være midt i blinken nå som jeg har så vondt. Tja, jo. Det skadet ikke, det er jeg rimelig sikker på, for jeg kjente lite til ryggsmertene mens jeg holdt på; men om det hjelper? Sannelig om jeg vet. Etter at yogatimen var over hadde jeg like vondt som før. Det må vel kanskje bare gå over av seg selv. I skrivende stund grubler jeg på om jeg skal gyve løs med trening i morgen også, eller om jeg skal la ryggen (og resten av meg) få en pustepause

Det heter vel strengt tatt kettle bells på norsk også, men jeg synes kjelebjeller høres mye morsommere ut. Det var uansett dette jeg prøvde i dag, for aller første gang. Det er lenge siden jeg har gått inn i en sal og ikke hatt den fjerneste peiling på hva som skulle komme til å foregå og hva instruktøren ville få meg til å (prøve å) gjøre. Det var en litt skummel følelse, men også veldig spennende og morsom. Ja, så hva går egentlig kettle bells (heretter omtalt som kjelebjeller) ut på? Først og fremst er det styrketrening for rygg, mage og armer, men man blir også noe kortpustet mens man holder på. Det hele er egentlig latterlig enkelt: Man tar en metallkule som har håndtak og løfter den. Det er egentlig, veldig kort oppsummert, hele greia. Man løfter en metallkule med håndtak. Greia er teknikken du bruker når du løfter denne metallkula med håndtak, denne kjelebjella, for det er teknikken som avgjør om du f.eks. belaster magemusklene eller skuldermusklene (førstnevnte er bra, sistne

Nok en gang ofret jeg min faste styrketime på onsdager for noe nytt. I går dristet jeg meg til å prøve Step. Jeg husker såvidt at jeg forsøkte meg på noe som het Dance Step i begynnelsen av januar, hvor koordinasjonen var den største utfordringen. Gårsdagens opplevelse ga en viss indikasjon på forskjellen mellom Step og Dance Step; førstnevnte er mer utfordrende for kondisjonen, mens sistnevnte er mer utfordrende for koordinasjonen. For hildrane du, som jeg svettet og hev etter pusten i går, altså. Koordinasjonen var ikke helt glemt her heller, altså. Det begynte enkelt og greit, men bygget seg opp til mer komplekse saker etter hvert, som jeg trengte noen gjennomganger på å lære meg (blir sikkert litt lettere å huske hvis man tar den timen oftere). Mot slutten av timen var min evne til å huske mønster og holde meg koordinert samtidig som jeg skulle holde meg på beina og ikke besvime av utmattelse noe utfordret. Jeg var rett og slett så sliten at jeg ikke klarte å tenke, og flere gang

Hvis du for et år tilbake hadde fortalt meg at jeg en dag skulle komme til å dømme kvaliteten på en dag etter hvorvidt jeg fikk en spinningtime eller ikke, så hadde jeg ledd høyt. Dette ble imidlertid den pussige realiteten i går. Av en eller annen grunn klarte jeg å glemme å booke mandagens spinningtime med fjortiscrushet mitt dagen i forveien. Det var derfor med gru jeg våknet opp i går morges med tanken "Jeg må skynde meg og booke den timen NÅ, før det er for sent!" og kastet meg over den fine Elixia-appen jeg har på mobilen min, fremdeles halvt i søvne med knapt åpne øyne under dyna. Det var imidlertid allerede for sent. Jeg booket timen, og fikk beskjed om at jeg stod på venteliste - som nummer 26. Det var det, tenkte jeg, og hatet dagen allerede før jeg hadde kommet meg ut av sengen. Med 25 personer foran meg på venteliste kunne jeg bare drømme om å få plass på denne elskede timen min, og jeg ble overrasket over å kjenne hvor utrolig skuffet jeg faktisk følte meg. De

Ny kjapp minioppdatering fra mobilen. Jeg lå nemlig ikke på latsiden i går heller. Jeg hadde booket en styrketime, av den typen jeg pleier å ha på onsdager. Tvisten lå i at denne timen hadde en annen instruktør, noe som blant annet innebar et litt annerledes opplegg. For eksempel fikk armmusklene kjørt seg hardere enn jeg er vant til, og det liker jeg, for jeg er lei av å ikke kunne åpne syltetøyglasset som har stått i kjøleskapet i fire måneder uåpnet. Jeg skal ikke gå i detalj på hva som var likt og hva som var annerledes, men bare hoppe rett til konklusjonen: Variasjon er fremdeles alfa omega, og jeg var både svett og støl etter at timen var over. Bra saker!

Trening er ikke bare godt for kondisjon og styrke; det kan også være et flott virkemiddel for å slippe ut litt aggresjon. Sånn som i dag. Mars har ikke egentlig vært så veldig snill med meg, sånn helhetlig sett. Det er siste måned i en jobb jeg har likt veldig godt, internettet mitt hjemme har dødd (i skrivende stund sitter jeg på et bibliotek) og kan visstnok aldri bli fikset fordi fiksemenneskene bare kan komme i arbeidstiden min, og jeg tok en skrekkelig avgjørelse angående en hårklipp hos frisøren i går. På toppen av det hele kom jentedagene mine samtidig. Hurramegrundt. Det naturlige valget for trening i dag (med noe dårlig samvittighet etter å ha trenet verken torsdag eller fredag på grunn av tidsmangel) ble derfor kickboksing. Jeg husket første gang jeg var på den timen, i januar, og hvor utrolig sliten jeg var etterpå. Jeg tenkte at kanskje ville jeg være litt mindre sliten denne gangen. Tja. Jeg tror det. Jeg synes å huske at det var verre da enn jeg syntes det var i dag,

I går var, som alle vet, onsdag. Som alle kanskje også vet har onsdag blitt min faste styrkedag, hvor jeg slenger meg med på den flotte gruppetimen til instruktør Bjørn. Imidlertid er jeg veldig påpasselig med å ikke etablere FOR stramme rutiner, i evig frykt for at jeg skal bli lei og dermed avbryte dette fantastiske treningsopplegget jeg har hatt så langt i år. Variasjonen er nøkkelen min, så den må jeg ivareta etter beste evne. Derfor booket jeg meg til en annen time i går, i stedet for styrketimen. Jeg innså at det begynner å bli en stund siden sist jeg var på yoga, og gikk derfor for en yogatime som begynte et lite kvarter senere enn styrketimen. Kung Fu Panda var tilbake i aksjon. Jeg liker yoga veldig godt når vi gjør øvelser som jeg får til, og litt mindre når vi gjør øvelser som jeg ikke engang skjønner at noe menneske i verden kan få til, aller minst meg. I går gjorde jeg et tappert forsøk på å legge høyre fot oppå venstre lår (det gikk jo greit), for så å prøve å gripe t

Så i går var andre (og siste) time med PT, etter 40 minutter med spinning. Spinningen var fin og fuktig (og til dere som tenker på noe annet enn svette nå: Æsj), mens PT-timen var en 30 minutters lang lidelse. Nei OK, det var ikke bare skrekk og gru. Vi gjorde noen øvelser som ikke var så ille, slik som muskler i armer, rygg, bryst og skuldre. Men den kneløft-øvelsen helt i starten, hvor jeg skal ta kneløft med en sånn svær ball i ryggen presset inn mot veggen, var særdeles vond, spesielt i korsryggen (hvor det i teorien egentlig ikke skal gjøre vondt i det hele tatt. Artig). Rundene på det apparatet som trener magemusklene var også aldeles forferdelig, kanskje mest fordi den ga meg omtrent mer vondt i lårene enn i magen. Jeg hatet den. Med lidenskap. Den ga meg faktisk lyst til å dø, i alle fall da jeg ble presset til å holde på LANGT over komfortsonen min. Veldig langt. Det er ikke så mye det at jeg hater å jobbe med magemusklene; jeg tar sit-ups og dens slektninger så det suser un

Nok en gang blir dette et lite notat som kommer en dag på etterskudd, da nettet mitt hjemme fremdeles er dødt. Sukk og akk og alt det der. Det er litt absurd, sannsynligvis fordi det er et nytt og ukjent fenomen for meg, men jeg begynner å få en slags fellesskapsfølelse for spinningruppa på mandager. For hver gang jeg er der, gjenkjenner jeg flere ansikter, og jeg har begynt å innse at det er mye de samme folkene. Det hjelper jo også på denne fellesskapsfølelsen at instruktør Jonas (som var like fantastisk i går som han alltid er) kaller oss for "laget sitt" og "Team Colosseum". Og det er liksom ikke måte på hvor mye han skryter av oss. I går hadde vi besøk av en annen instruktør, fra Elixia Sjølyst, som hadde timen sammen med Jonas. Dette skapte en morsom variasjon fra de vanlige timene, og selv om jeg aldri kjeder meg på mandagene, setter jeg alltid pris på en ekstra vri eller to. Variasjon er, tross alt, nøkkelen min for å holde ut med trening. Det er det jeg

Lynkjapp og kort oppdatering I dag og, ettersom jeg fremdeles mangler nett (argh). Hoppet på samme step-time som for to uker siden. Konklusjon: Instruktør Nina har enten redusert intensiteten på de nye trinnene, eller jeg har fått bedre kondisjon. Eventuelt begge deler. Jeg synes i alle fall å huske at jeg var mye mer døende på slutten av timen for to uker siden enn jeg var i dag. Etter 30 minutter med step fulgte nok en gang 30 minutter med mage og rygg. Det var vondere enn sist, men det tror jeg til en viss grad kan skyldes gårsdagens styrketrening - da trenet jeg strengt tatt muskler som har vært glemt i noen år. Jeg har fortsatt vondt i de områdene, og vil ikke bli forbauset om det er enda verre i morgen. Det får jeg i så fall bare tåle, for jeg akter IKKE å droppe spinning med Jonas.

I dag har jeg vært utrolig flink, synes jeg. Til tross for at jeg egentlig bare vil gro fast i sofaen og spille det nye yndlingsspillet mitt på Xbox til jeg stuper, klarte jeg å rive meg løs for noen timer og dra på trening. Wow. Det ble zumba i dag, og noen tunge vekter på bena etterpå - etter råd fra PT. Jeg trådde forsiktig på vekta igjen mens jeg var der, i beste Else-stil (fra Pondus, i fall noen ikke gjorde koblingen), men i motsetning til Else fikk jeg ikke en uoverkommelig trang til å ødelegge vekta etterpå. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvordan det er mulig, men jeg har nå mistet totalt 7 kg siden jeg begynte å trene i januar. Jeg begynner jo å se det selv, og andre har kommentert det (OK, én person har kommentert det). Jeg er egentlig målløs. For en underlig, uvant følelse - det å gå NED i vekt i stedet for opp. Dette kan jeg faktisk leve med. Mer skryt gidder jeg ikke å komme med, for jeg har fremdeles ikke nett hjemme og å skrive på mobilen er ikke helt optimalt. Men noe

Inkludert i min innmelding til Elixia ligger det to avtaler med en personlig trener (PT). Den første timen er på 45 minutter, den andre på 30 minutter. Jeg skjønner jo at det er en liten smaksprøve som skal lokke folk til å kjøpe flere PT-timer, men for all del; det hjelper nok mye både på motivasjon og framgang å ha for eksempel en ukentlig avtale med en profesjonell som kan gi veiledning og støtte, så dette er neppe en sånn ting som de prøver å selge utelukkende for å lure penger ut av folk. PT er veldig flott, og absolutt noe jeg ville prioritert penger på - hvis jeg hadde hatt dem. For billig er det ikke. Kanskje kan jeg se det an til sommeren, når ferielønna og skattepengene kommer, men inntil videre får jeg fortsette å klare meg selv slik jeg har gjort hittil. I går hadde jeg uansett min første inkluderte PT-time, den på 45 minutter. Timen var avtalt til klokken 17, noe som passet veldig godt med at styrketimen til instruktør Bjørn var ferdig akkurat da. Jeg fant PT-en min, og

Nok en gang oppdaterer jeg dagen etter den aktuelle økten. Denne gangen ikke fordi jeg glemte å gjøre det i går kveld, men fordi internettet mitt har dødd; derfor skriver jeg litt mens jeg sitter på jobb i stedet. For skrive må man jo; en god treningsøkt kan ikke gå upåaktet hen. Gårsdagen bød på en kjapp, men effektiv spinningtime. Det begynner å bli en del uker siden sist jeg var på Easy Xcycling, så det var med en viss nostalgisk følelse at jeg i går møtte opp til den 40 minutter lange økten. På grunn av et tett program resten av ettermiddagen var det alt jeg fikk tid til, men jeg tenkte at 40 minutter ville vel være bedre enn ingen. Jeg sørget for å gjøre det meste ut av de 40 minuttene og kjørte et tungt løp fra start til slutt (tyngre enn mange andre i den salen, etter hva jeg kunne se). Så selv om det ble en kort innsats var den likevel bra, og jeg kunne med god samvittighet haste videre til kveldens øvrige avtaler. I går fikk jeg nemlig muligheten til å få en sånn der bodys

Det ble en sen kveld i går og jeg glemte å skrive fjortisinnlegget mitt om mandagsspinningen med Jonas. Knis. Kort oppsummert var det en veldig bra time i går. Jonas var i sitt ess, og det var jeg også. Han var så motiverende, inspirerende og engasjerende som aldri før, og jeg presset så hardt som aldri før. Dere husker første gang jeg var på timen hans og ble overrasket over at jeg faktisk svettet ? Vel, denne gangen ikke bare svettet jeg; jeg dryppet. Æsj. Jeg brukte håndkleet flittig (det som jeg vant etter lørdagens maraton), og aldri før har det vært så fuktig (sånn sett bort fra at det aldri har vært brukt før). Jeg klarte nesten å henge med på rytmen til musikken når vi spinnet stående; faktisk klarte jeg å henge på så lenge som et halvt minutt noen ganger. Jeg imponerte meg selv, og var godt fornøyd med egen innsats. Mens vi svettende og hivende etter pusten holdt på med uttøying helt til slutt, spurte han om noen hadde vært på spinningmaratonet på lørdag. Jeg var både lit

Nok en uke har gått, og jeg kom meg på trening seks av syv dager. Ganske fornøyd med det, særlig når jeg den ene dagen kjørte dobbelttime, og den andre kjørte maraton. Det var derfor med ganske god samvittighet jeg meldte meg opp til bare en halvtimes gruppetime i dag (selv om jeg endte opp med å trene en knapp halvtime på elipsemaskin etterpå i tillegg), nemlig den ene av de jeg var på forrige søndag - Shape. Shape er den timen med styrketrening for kjernemuskulaturen (mage og rygg). Shape er også den timen hvor jeg for en uke siden ble så fornøyd over at jeg såvidt klarte å "stå på skuldrene" i brøkdelen av et sekund. Man kan jo da bare tenke seg hvor fornøyd jeg ble i dag, da jeg klarte å holde den stillingen i opptil flere sekunder. Jeg har kanskje blitt litt sterkere, eller litt lettere, eller (sannsynligvis) begge deler. Litt lettere har jeg forøvrig garantert blitt. Jeg sjekket vekta igjen, og kan nå konkludere med at jeg har mistet 5 kg over de siste to månedene.

Jeg klarte det. JEG KLARTE DET! Milde malurka, saft suse og jæven hårrå - jeg klarte det!   Hva har jeg klart? Dette var den lørdagen jeg nevnte i forrige uke, den som jeg skulle holde hemmelig fordi jeg ikke var sikker på om jeg faktisk ville våge å prøve meg på det, eller om jeg ville klare å fullføre. Dagens happening på Elixia var nemlig et spinningmaraton. Da de først annonserte det for en måneds tid siden, var min første tanke "hahaha, aldri i livet!". Men så gikk det et par uker, og tanken grodde litt fast på meg. Enn om? Hva hvis? Hvorfor ikke? Jeg begynte å gradvis overtale meg selv ved å ufarliggjøre det så godt jeg kunne. Argumenter som "det er jo bare én gang", "jeg kan jo ta det rolig hele tiden" og "hvis det blir for ille så kan jeg jo bare slutte tidlig og gå ut igjen" gjorde sitt for å dag for dag tippe meg over til den andre siden, helt til jeg omsider bestemte meg for at jeg skulle prøve. Det verste var egentlig at det b

I dag har jeg gjort noe veldig lurt - eventuelt noe veldig dumt. Det var min tur til å ha senvakt på poliklinikken, noe som betyr arbeidstid fra 9 - 17 istedet for den vanlige 8 - 15:30. Min halvveis jevne rutine med fredagsyoga kl. 16:30 så derfor litt vrien ut, så jeg booket meg til nok en styrketime med instruktør Bjørn kl. 17:30 i stedet. Greia med senvakt er imidlertid at dersom det er rolig, så kan man gå tidligere. Skjebnen ville ha det til at det var ekstremt rolig i ettermiddag, så allerede kl. 15:30 begynte jeg å tvinne tomler. Først tenkte jeg å bare sitte på vaktrommet en time og surfe på nett og denslags, men etter bare ti minutter med det ble jeg lei, og fikk min lysende idé: Jeg dro til trening med det samme, og sjekket om det fremdeles var en ledig plass på yogatimen. Hvis det var det, kunne jeg ta den først og så styrketimen etterpå; hvis ikke, kunne jeg sose litt omkring, kanskje rusle litt på en tredemølle en times tid eller så. Litt over kl 16 kom jeg fram til

Dette er navnet på timen jeg prøvde meg på i dag, for aller første gang. Og kanskje siste gang. For dette var grusomt, dere. Kanskje jeg har ramlet inn i en "komfort"-sone på det jeg vanligvis trener (spinning, styrke, yoga/pilates, dans), eller kanskje var det bare alle de nye, uvante bevegelsene som gjorde det, men denne timen var en skikkelig påminner om at jeg slettes ikke er i nærheten av å være i en tilnærmet normal form ennå. Min tidligere følelse av uovervinnelighet på treningsfronten har dermed fått en solid knekk - og kanskje er det en bra ting. Cardio Combat er en hard time med en hard trener (kampsportguru). Man bruker mye slag og spark og småhopping i all verdens hyppighet, hastighet og retninger. Med unntak av to korte pauser på et par knappe minutter hver, fikk vi ikke stå i ro en eneste gang gjennom hele timen. Det gjorde vondt. Men svetten rant, så for all del. Jeg er glad jeg prøvde meg på den (for en måned siden ville jeg ikke engang vurdere den), men j