Mandagsfjortisinnlegget
Det ble en sen kveld i går og jeg glemte å skrive fjortisinnlegget mitt om mandagsspinningen med Jonas. Knis.
Kort oppsummert var det en veldig bra time i går. Jonas var i sitt ess, og det var jeg også. Han var så motiverende, inspirerende og engasjerende som aldri før, og jeg presset så hardt som aldri før. Dere husker første gang jeg var på timen hans og ble overrasket over at jeg faktisk svettet? Vel, denne gangen ikke bare svettet jeg; jeg dryppet. Æsj. Jeg brukte håndkleet flittig (det som jeg vant etter lørdagens maraton), og aldri før har det vært så fuktig (sånn sett bort fra at det aldri har vært brukt før). Jeg klarte nesten å henge med på rytmen til musikken når vi spinnet stående; faktisk klarte jeg å henge på så lenge som et halvt minutt noen ganger. Jeg imponerte meg selv, og var godt fornøyd med egen innsats.
Mens vi svettende og hivende etter pusten holdt på med uttøying helt til slutt, spurte han om noen hadde vært på spinningmaratonet på lørdag. Jeg var både litt stolt og litt flau da jeg, som den eneste i hele salen, forsiktig løftet armen i været. Det var en noe bisarr situasjon; plutselig følte jeg meg igjen som den "nerden" i klassen som alltid rekker opp hånden for å svare når læreren spør om noe, bare at dette var en ganske annen type klasse enn de jeg vanligvis har pleid å rekke opp hånden i. Uansett ble jeg ikke mindre flau da han deretter skrøt av meg og applauderte. For all del, det er kjempestas å få ekstra oppmerksomhet fra sin fjortishelt, men i beste fjortis-stil er det også helt utrolig pinlig.
Heller ikke i går klarte jeg å faktisk snakke til ham, da. Eller snike meg til å ta et bilde. Hvor creepy stalker høres jeg egentlig ut akkurat nå?
Kort oppsummert var det en veldig bra time i går. Jonas var i sitt ess, og det var jeg også. Han var så motiverende, inspirerende og engasjerende som aldri før, og jeg presset så hardt som aldri før. Dere husker første gang jeg var på timen hans og ble overrasket over at jeg faktisk svettet? Vel, denne gangen ikke bare svettet jeg; jeg dryppet. Æsj. Jeg brukte håndkleet flittig (det som jeg vant etter lørdagens maraton), og aldri før har det vært så fuktig (sånn sett bort fra at det aldri har vært brukt før). Jeg klarte nesten å henge med på rytmen til musikken når vi spinnet stående; faktisk klarte jeg å henge på så lenge som et halvt minutt noen ganger. Jeg imponerte meg selv, og var godt fornøyd med egen innsats.
Mens vi svettende og hivende etter pusten holdt på med uttøying helt til slutt, spurte han om noen hadde vært på spinningmaratonet på lørdag. Jeg var både litt stolt og litt flau da jeg, som den eneste i hele salen, forsiktig løftet armen i været. Det var en noe bisarr situasjon; plutselig følte jeg meg igjen som den "nerden" i klassen som alltid rekker opp hånden for å svare når læreren spør om noe, bare at dette var en ganske annen type klasse enn de jeg vanligvis har pleid å rekke opp hånden i. Uansett ble jeg ikke mindre flau da han deretter skrøt av meg og applauderte. For all del, det er kjempestas å få ekstra oppmerksomhet fra sin fjortishelt, men i beste fjortis-stil er det også helt utrolig pinlig.
Heller ikke i går klarte jeg å faktisk snakke til ham, da. Eller snike meg til å ta et bilde. Hvor creepy stalker høres jeg egentlig ut akkurat nå?
Kommentarer
Legg inn en kommentar