Svetteperler for svin

Det finnes et Elixia-senter på Røa i Oslo som er eksklusivt og fancy. Det åpnet i fjor, og er det eneste Elixia-senteret i hovedstaden som har svømmebasseng. Flere svømmebasseng, faktisk. Og vannsklie. Og boblebad. Og flere badstuer. Det er et aldri så lite badeparadis, og paradis må man betale ekstra for. Derfor har ikke fattigfranser som meg tilgang der, men akkurat i disse dagene har de en liten kampanje hvor alle Elixia-medlemmer kan komme og prøve. Ettersom den planlagte spinningtimen med min nye yndlingsinstruktør allerede var fullbooket med lang venteliste innen jeg husket at det var mandag i dag, bestemte jeg meg for å ta turen til Røa i stedet. Jeg er ikke medlem med tilgang til Røa Bad, så jeg kunne ikke booke meg på en gruppetime i basseng gjennom nettsidene, slik jeg vanligvis booker mine timer. I stedet stod det i mailen at vi kunne ringe for å reservere plass dersom vi ville prøve en gruppetime. Jeg var nysgjerrig på noe som het Aqua Fit; 45 minutter med styrke- og kond...

Jeg har slettes ikke tid til å blogge nå, med bare litt over 7 timer unna avgang fra Gardermoen til USA, men jeg skviser inn noen ord likevel. De siste fire dagene har jeg altså ikke bare sittet på stussen i de bergenske skoger. Jeg har gått latterlig mye, i utfordrende (og til tider livsfarlig, i alle fall syntes jeg det der jeg snublet og vaklet meg framover som en nyfødt sommerkalv) terreng, i oppoverbakker og nedoverbakker, tidvis med opptil flere tunge bører. Jeg har badet, og svømt i alle fall en halvtime per bad over et par dager. Jeg har ikke sittet på noe mer komfortabelt enn en fuktig gressbakke eller en hard trebenk. Jeg har vært utendørs og fått frisk luft hvert eneste minutt av hver eneste time av hver eneste dag. Og jeg har spist sunn og god mat i moderate mengder (tidvis sterkt motivert av den manglende tilgangen på hygieniske fasiliteter). Jeg har knallgod samvittighet. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å holde et like godt aktivitetsnivå de kommende to ukene i Cal...

Denne dagen markerer begynnelsen på kanskje noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. I dag hadde jeg min første ordentlige PT-time. Milde malurka, for å si det pent. Hva er det som er så skummelt med PT-timer, egentlig? Godt spørsmål. For meg er det nok en kombinasjon av flere ting. Plutselig er det en person der som tvinger meg til å gjøre vonde greier, og som den sta, trassige gærningen jeg er, med flink-pike-syndrom tytende ut i alle retninger, gjør jeg selvfølgelig så godt jeg kan for å ta imot enhver utfordring han kaster mot meg. Dette vil sannsynligvis gi gode resultater, og det er jo bra, men det vil også gjøre vondt, og det er skummelt. For en person som meg, som har platinummedalje i å være usynlig, er det skummelt å bli sett. Ikke sett på den hyggelige måten, slik jeg fortalte om etter gårsdagens yoga, men sett på den skumle, vurderende, dømmende måten (innbiller jeg meg, i alle fall). Gjennom hele treningsøkten er det en person rett ved siden av som følger med p...

Ny dag med sol betyr ny dag med bading. Bading inkluderer altså en passe lett liten svømmetur på en halvtimes tid, og en times tid med innbitt og lattervekkende bryting i vann og på flytebrygga. Hvor? På Sognsvann, selvfølgelig. At vi både har blitt seigere og utviklet bedre teknikker er åpenbart, for vi bruker lengre tid på å få hverandre under vann nå enn vi gjorde forrige helg. Det er jo en litt festlig utvikling å se. Min evne til å få blåmerker har heller ikke akkurat blitt verre; akkurat når konebankermerkene på armene etter forrige helg har forsvunnet, kommer det nye. Jeg synes jo bare dette er tøft og kult, og er kjempefornøyd. Men med eller uten blåmerker, så er dette definitivt en god og gøyal måte å trene på. Så synd at det begynner å bli så lite igjen av sommeren. Med litt bedre tid kunne jeg blitt proff!

Omsider har sommeren kommet til hovedstaden, og dette kan jo ikke gå upåaktet hen. Dagens planlagte yogatime ble derfor kansellert til fordel for svømming og vannwrestling på Sognsvann, etter litt lett marinering i solen og effektiv grilling av både pølse og burger (kostholdet trenger fremdeles å tuktes litt, skjønner jeg). Selv om denne dagen ikke bød på like heftige og intensive vannaktiviteter som forrige helg, ble det likevel en god halvannen times tid i vann, og jeg kjente da jeg satt på t-banen på vei hjem etterpå at jeg var absolutt en anelse sliten. Trening sammen med andre er en vinner ni av ti ganger, særlig når den kan foregå i vann. Oddsene peker mot at et lignende opplegg kan følge de neste par dagene også, dersom dette været holder seg. Jeg er sikker på at mitt kjære Elixia har forståelse for dette.

Jeg vet at det nå ser ut som om jeg ikke har fått inn noen form for aktivitet siden torsdag i forrige uke, men det stemmer altså ikke. Det er, tvert imot, riv ruskende gæli. Jeg har kanskje hatt en av mine mer aktive helger på veldig lenge. Nå skal dere få høre. Vi begynner med fredag. Jeg skulle avgårde på hyttetur etter jobb, men ville likevel skvise inn litt trening mellom dette. Jeg fikk booket meg på en halvtime Cardio Express, som er intervall på tredemølle med gruppeinstruktør. Jeg har vært på det én gang før, og da gikk det ikke så fryktelig ille, egentlig. Det gjorde det derimot denne gangen. Jeg regner med det skyldes at jeg hadde mistet en halvliter blod dagen før, for det var ikke bare det at jeg ble sliten og anpusten mye tidligere enn forrige gang jeg dro på denne galskapen - jeg ble direkte uvel. Svimmel og kvalm; full pakke. Allerede før sprintene hadde begynt så jeg meg nødt til å justere tempoet ned i stedet for opp, fordi jeg var bekymret for å faktisk gå i bakken....