Klar, ferdig, gå!
Denne dagen markerer begynnelsen på kanskje noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. I dag hadde jeg min første ordentlige PT-time. Milde malurka, for å si det pent.
Hva er det som er så skummelt med PT-timer, egentlig? Godt spørsmål. For meg er det nok en kombinasjon av flere ting.
Plutselig er det en person der som tvinger meg til å gjøre vonde greier, og som den sta, trassige gærningen jeg er, med flink-pike-syndrom tytende ut i alle retninger, gjør jeg selvfølgelig så godt jeg kan for å ta imot enhver utfordring han kaster mot meg. Dette vil sannsynligvis gi gode resultater, og det er jo bra, men det vil også gjøre vondt, og det er skummelt.
For en person som meg, som har platinummedalje i å være usynlig, er det skummelt å bli sett. Ikke sett på den hyggelige måten, slik jeg fortalte om etter gårsdagens yoga, men sett på den skumle, vurderende, dømmende måten (innbiller jeg meg, i alle fall). Gjennom hele treningsøkten er det en person rett ved siden av som følger med på hver minste bevegelse, som får med seg alle rare grimaser jeg skjærer og alle nyanser av rødt og rosa som dekorerer ansiktet mitt i løpet av våre 45 minutter sammen. Det blir en del grimaser og nyanser, det. For ikke å snakke om hvor uflatterende kroppen min ser ut når jeg utfører enkelte øvelser. Så blir jeg vurdert; gjør jeg det bra nok? Kan jeg presses mer? Er jeg lat? Hvor håpløs er egentlig denne kroppen min å jobbe med? Hvor skammelig dårlig er egentlig formen min?
Jeg svarer på spørsmål og må derfor vurdere meg selv også. Har jeg god kondisjon? Hah! På ingen måte. Bedre enn i januar, men fremdeles langt unna bra. Er jeg myk? Ja, ganske myk, faktisk. Er jeg sterk? Beina er laget av jern, men overkroppen er laget av fiskepudding. Fiffig kombinasjon.
Også er det kostholdsplanen, da. Det er kanskje det skumleste av alt. Det er her det skjer. Det er dette som blir den virkelige utfordringen for meg. Jeg klarer alltids å gråte meg gjennom en PT-time eller to i uka, men å kontrollere hva jeg spiser til enhver tid, hver dag, hver uke, er langt verre. I dag og de neste tre dagene skal jeg fylle ut et skjema over alt jeg spiser og når og hvor mye, i tillegg til hva jeg gjør av aktivitet. Deretter skal PTen se over disse Skammens papirer når vi har vår neste time om en uke, og så skal jeg få beskjed om alt jeg ikke får lov til å spise lenger. Huff.
Men bortsett fra dette, er PT helt supert, altså. Det å få et helt eget skreddersydd opplegg er jo fantastisk, og kanskje vil det ha en bedre effekt at noen andre sier "du får ikke lov til å spise sjokolade" enn når jeg bare sier det til meg selv?
Helt til slutt må jeg bare legge til at PT-timen ikke var den eneste treningen jeg gjorde i dag, altså. Etterpå dro jeg nemlig på 20 minutter Stretching og 30 minutter pilates. Senere på dagen hoppet jeg uti Sognsvann igjen og svømte noen hundre meter. Nå som sesongen virkelig går mot slutten må jeg prøve å lure inn så mye som mulig før det blir alt for kaldt. Jeg gruer meg til det ikke lenger er mulig å bade - hvordan skal jeg få dekket svømmebehovet da? Jeg skulle ønske Elixia hadde svømmebasseng; det er det eneste de mangler for å bli helt perfekt.
Hva er det som er så skummelt med PT-timer, egentlig? Godt spørsmål. For meg er det nok en kombinasjon av flere ting.
Plutselig er det en person der som tvinger meg til å gjøre vonde greier, og som den sta, trassige gærningen jeg er, med flink-pike-syndrom tytende ut i alle retninger, gjør jeg selvfølgelig så godt jeg kan for å ta imot enhver utfordring han kaster mot meg. Dette vil sannsynligvis gi gode resultater, og det er jo bra, men det vil også gjøre vondt, og det er skummelt.
For en person som meg, som har platinummedalje i å være usynlig, er det skummelt å bli sett. Ikke sett på den hyggelige måten, slik jeg fortalte om etter gårsdagens yoga, men sett på den skumle, vurderende, dømmende måten (innbiller jeg meg, i alle fall). Gjennom hele treningsøkten er det en person rett ved siden av som følger med på hver minste bevegelse, som får med seg alle rare grimaser jeg skjærer og alle nyanser av rødt og rosa som dekorerer ansiktet mitt i løpet av våre 45 minutter sammen. Det blir en del grimaser og nyanser, det. For ikke å snakke om hvor uflatterende kroppen min ser ut når jeg utfører enkelte øvelser. Så blir jeg vurdert; gjør jeg det bra nok? Kan jeg presses mer? Er jeg lat? Hvor håpløs er egentlig denne kroppen min å jobbe med? Hvor skammelig dårlig er egentlig formen min?
Jeg svarer på spørsmål og må derfor vurdere meg selv også. Har jeg god kondisjon? Hah! På ingen måte. Bedre enn i januar, men fremdeles langt unna bra. Er jeg myk? Ja, ganske myk, faktisk. Er jeg sterk? Beina er laget av jern, men overkroppen er laget av fiskepudding. Fiffig kombinasjon.
Også er det kostholdsplanen, da. Det er kanskje det skumleste av alt. Det er her det skjer. Det er dette som blir den virkelige utfordringen for meg. Jeg klarer alltids å gråte meg gjennom en PT-time eller to i uka, men å kontrollere hva jeg spiser til enhver tid, hver dag, hver uke, er langt verre. I dag og de neste tre dagene skal jeg fylle ut et skjema over alt jeg spiser og når og hvor mye, i tillegg til hva jeg gjør av aktivitet. Deretter skal PTen se over disse Skammens papirer når vi har vår neste time om en uke, og så skal jeg få beskjed om alt jeg ikke får lov til å spise lenger. Huff.
Men bortsett fra dette, er PT helt supert, altså. Det å få et helt eget skreddersydd opplegg er jo fantastisk, og kanskje vil det ha en bedre effekt at noen andre sier "du får ikke lov til å spise sjokolade" enn når jeg bare sier det til meg selv?
Helt til slutt må jeg bare legge til at PT-timen ikke var den eneste treningen jeg gjorde i dag, altså. Etterpå dro jeg nemlig på 20 minutter Stretching og 30 minutter pilates. Senere på dagen hoppet jeg uti Sognsvann igjen og svømte noen hundre meter. Nå som sesongen virkelig går mot slutten må jeg prøve å lure inn så mye som mulig før det blir alt for kaldt. Jeg gruer meg til det ikke lenger er mulig å bade - hvordan skal jeg få dekket svømmebehovet da? Jeg skulle ønske Elixia hadde svømmebasseng; det er det eneste de mangler for å bli helt perfekt.
Det blir kjempespennende å høre hvordan det går med PT fremover. Også må du huske at hans oppgave ikke er å skremme deg mest mulig, se mer på han som en privat automat for motivasjon ;-)
SvarSlettJeg tipper du kommer til å iponere PTen din, akkurat som du har imponert oss andre :-)
Klem
Når det er for kaldt til Sognsvann, melder du deg inn i Studentidretten og drar på Domus Athletica. Du er jo student, så det er billig! (Badstue...mmm...)
SvarSlett