Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2017

Prioriteringer

Noen ganger innebærer trening å dra meg ut av sofaen og bekjempe min egen latskap. Andre ganger innebærer det prioriteringer.

Jeg er økonomiansvarlig i en studentforening på skolen min, og i ettermiddag skulle vi arrangere filmkveld for studentene. Jeg prøver å være mer sosial med medstudenter enn jeg har pleid å være tidligere, men det er vanskelig, og derfor er slike små arrangement som det i dag egentlig ganske bra for meg. MEN - det kolliderte med spinningtimen.

Det har ikke vært noe spinning siden fredag forrige uke, altså for seks dager siden. Det vil sannsynligvis ikke bli noe i morgen eller lørdag heller, fordi jeg trolig vil være på tur til København med båten. Søndag er tiltenkt neste styrkeøkt. Så i dag ble stående igjen som eneste mulighet denne uken. Det ble et hardt valg.

Til syvende og sist endte jeg opp med å velge spinning. Det var flere faktorer som ledet meg dit, men den viktigste var nok helsen. En time med kondisjonstrening trumfet det å sitte og se på film og spi…

Bedre sent enn aldri

"Never miss a Monday" gikk ikke helt gjennom hos meg denne uka heller, til tross for alle mine gode intensjoner. Jeg hadde planlagt en zumbatime mandag ettermiddag - helt til jeg litt utpå formiddagen husket at jeg skulle på et 4-timers kurs i bokføring (av alle ting) den ettermiddagen. Da var det allerede for sent å rekke noe egentrening før kurset, og etter kl 21 var jeg alt for trøtt og utslitt. Det var med et lidende sukk jeg vinket farvel til zumbatimen da jeg innså dette. Kanskje neste mandag?

I går kom også logistikk i veien i form av Andre Avtaler™, da jeg hadde gruppearbeid på skolen om formiddagen (og beklager, men trening om morgenen vil aldri være aktuelt for meg. Jeg trenger de timene til å ta igjen søvn), etterfulgt av en time i blodbanken for å gi blod. Det er veldig dumt å trene etter at man har blitt tappet for en halvliter, for da er ikke overskuddet på topp, man er litt svakere, blodtrykket er lavere og er man skikkelig uheldig kan man besvime. Nei takk.

I…

Lørdagsoverraskelsen

Så jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle trene i dag eller ikke, men jeg endte altså opp med å pelle meg avgårde likevel. Takket være litt mental overtalelse fra meg selv ("Jeg må jo en tur ut uansett for å handle mat") og oppmuntring fra kjæresten kom jeg meg tilbake til Elixia for en time med styrketrening.

Samme program som tidligere, med minimalt av økninger. Den eneste forskjellen i rutinen var at jeg nå brukte 3 kgs manualer til utfall i stedet for 2 kg. Jeg klarte også å legge til 10 sekunder på det siste settet av planken. Ellers var alt annet identisk til tirsdag, og det er helt greit. Jeg har på ingen måte behov for å manisk øke vektene hver gang, spesielt ikke på de store muskelgruppene. Jeg er redd for skader og overbelastning, så det er best å ta det trygt og rolig.

Det viktigste er fremdeles at jeg kommer meg ut døren og gjør noe. At jeg faktisk klarer å gjøre noe som gir en reel uttelling er bare en bonus.

Men NÅ tar jeg definitivt helgepause, og bestemmer…

Går det likar no?

Dette er en spesiell dag som trenger en liten ekstra markering. Hva er så spesielt med den? Vel, et par ting:

1. Jeg klarte å pause Mass Effect Andromeda (igjen!) for å dra på trening. Det er altså to dager på rad hvor jeg har kommet meg til Elixia til tross for dette spillet som scorer rimelig høyt på avhengighetsskalaen. Wow.

2. Med dagens økt har jeg nå klart å trene fire dager denne uken. Ikke bare det - dette er andre uke på rad hvor jeg gjør det. For 2012-Vero var dette ingenting, men for 2016-Vero var det fullstendig håpløst. Jeg begynner å føle meg som meg selv igjen - og det føles fantastisk. 2017-Vero kan skimte et håp i horisonten.

Som forrige fredag ble det spinning i dag også. Det var ekstra motiverende å komme meg til den timen i dag siden jeg måtte gå glipp av spinning på onsdag. Det kan ikke gjentas ofte nok: Går det for lang tid mellom hver økt, så får man vondt i rumpa. Etter en ukes avbrekk slapp jeg unna med å bare kjenne et snev av ømhet, noe jeg delvis skylder på…

Et lite mirakel

Dette er en dag jeg har gledet meg til i mange måneder, ja til og med år uten at jeg visste nøyaktig hvilken dato det ville bli. I dag kom nemlig endelig Mass Effect Andromeda ut, og jeg har sittet som klistret til sofaen og min PS4 mesteparten av dagen.

Jeg skriver "mesteparten," for her kommer det lille mirakelet jeg hintet om: Jeg klarte faktisk å rive meg løs for å dra på trening. Faktisk. Meg.    Trening > Mass Effect. Jeg er fremdeles i sjokk.

Det må være litt av en motivasjonsbølge som har feiet over meg når jeg er i stand til å ofre noe så viktig og fantastisk som premierespilling av Andromeda for å dra på trening. Og det er det kanskje. Tanken på å gå glipp av en treningsdag for å utelukkende sitte på ræva i sofaen hele tiden gjorde meg rett og slett litt ukomfortabel. Så jeg argumenterte litt med meg selv, og kom fram til at spillet forsvinner jo strengt tatt ikke - men det gjør treningsmulighetene.

Så jeg dro. Dessuten er det torsdag, og som dere kanskje husker…

Enkelt og greit

Onsdag ble en ganske travel dag, hvor planlagte elementer kom som perler på snor. Jeg hadde et veldig viktig gruppemøte med gruppearbeid på skolen fra 16 - 18, og deretter avtalt rollespill fra 18 og ut kvelden. Den planlagte spinningtimen på ettermiddagen måtte derfor dessverre kanselleres.

Dette syntes jeg var dumt, for jeg befinner meg endelig i en periode hvor jeg har litt overskudd og energi, og faktisk har lyst til å trene (stort sett). Derfor bestemte jeg meg for å poppe innom Elixia på formiddagen i stedet. Ettersom det er dårlig med gruppetimer om formiddagen, ble det derfor bare 50 minutter med meg og elipsemaskinen, noe som ble litt kjedelig i lengden, men var helt okay. Jeg holdt meg på en forholdsvis høy intensitet, klarte til og med å svette litt, og kunne kjenne det i bena etterpå. Ifølge maskinen, basert på min puls, alder og vekt, tok disse 50 minuttene knekken på 650 kalorier - ikke at jeg stoler på at dette tallet er riktig, men det er en fin tanke.

Forøvrig hadde j…

Never miss a Monday?

Et gammelt jungelord sier "Never miss a Monday." Det handler om å starte en ny uke sterkt, og å ta kontroll over den med det samme. Jeg liker tanken, og prinsippet, selv om man selvsagt ikke alltid kan ta det bokstavelig.

I går måtte jeg misse en mandag, fordi jeg var på en liten tur med København-båten. Det er dessverre dårlig med treningslokaler på DFDS Pearl, og de timene jeg hadde i København sentrum før avgang ble heller ikke de mest aktive (men jeg fikk endelig sett Logan på kino, som den siste i verden).

I stedet ble dette min mandag. Tirsdag er jo fremdeles relativt tidlig i uka, så det er godt nok for meg. Dessuten misset jeg mandag forrige uke også, og det gikk jo ganske bra likevel.

For én uke siden kjørte jeg mitt styrkeprogram Vero Boot Camp, så da gjorde jeg like gjerne det samme i dag. Jeg valgte å ikke øke noe særlig på vekter denne gangen, fordi jeg er redd for å overbelaste og gå på en smell. Til gjengjeld husket jeg denne gangen å ta med biceps curl med ve…

Earn your weekend

Min gamle kickboxinginstruktør, som dessverre ikke jobber hos Elixia lenger, pleide å si "Earn your weekend!" under det som pleide å være min relativt faste fredagstrening.

Denne fredagen tok jeg noen øyeblikk for å minnes denne supre instruktøren, og gjentok beskjeden for meg selv. Earn your weekend. Jeg gjentok det et par ganger i løpet av spinningtimen, for å få meg selv til å gi litt ekstra og å holde ut. For selv om kickboxing dessverre ikke lenger er et alternativ på fredager, er det likevel greit å få inn en treningsøkt før en lat og sløv helg kommer.

Så jeg kom meg fra sofaen til spinningsalen igjen, og stod på hardt gjennom hele timen, slik at da vi endelig var kommet i mål, følte jeg at jeg virkelig fortjente å ta helg. Ikke en dårlig følelse det, altså.

Forøvrig var det fantastisk å våkne opp denne dagen og føle meg litt mindre støl enn jeg har gjort de to forrige dagene. Endelig er det mulig å gå relativt som normalt igjen, i stedet for vaggende som en pingvin. E…

Hviledagen

De siste par dagene har jeg stort sett skrevet om hvor vondt og jævlig alt er - men på en god måte. Spesielt gårsdagen var hard.

Det skal jeg ikke gjøre nå. Nå skal jeg skrive om min nye favorittime i yoga, nemlig Yin yoga på Elixia. Det var en time jeg bare såvidt kom meg til. På grunn av grusomme muskelsmerter etter tirsdags styrketrening (å gå på do er noe jeg nå gjør med et tungt hjerte) hadde jeg bestemt meg for å bare bli liggende på sofaen i hele kveld, og åpnet mobilen for å avbestille reservasjonen. Det første som skjer når man åpner mobilen er imidlertid at man blir distrahert, og plutselig var det gått forbi den fristen for at man kan avbestille. Så jeg stod igjen med to valg: Ikke møte opp og få ugyldig fravær i systemet (etter tre slike fravær blir man blokkert fra å reservere plass i 30 dager, og jeg har en fra før av), eller bite tenna sammen og dra. Jeg valgte det siste.

Heldigvis valgte jeg det siste, for dette var akkurat det kroppen min trengte i dag. Yin yoga er ne…

Jeg dør

Så i går hadde jeg min første styrkeøkt siden 7. februar. Det er en stund. Derfor var det som forventet at jeg våknet opp ganske støl og vond i dag. Det er greit, jeg var innstilt på at det ville skje. Jeg var også innstilt på at jeg ikke skulle la dette stoppe meg fra å gjennomføre dagens planlagte trening, som var 45 minutter spinning etterfulgt av en halvtime med core-styrke.

Her kommer den delen hvor man forventer at jeg skriver at slik gikk det ikke - men det gjorde det faktisk. Jeg kom meg, på mirakuløst vis, ut av senga. (Det hjelper å kunne rulle litt.) Og ut av døren, og til Elixia, inn i sykkelsalen og opp på sykkelsetet. Det verket i lårmusklene for hvert eneste sykkeltråkk jeg tok i løpet av de 45 minuttene, men jeg fullførte. I halvtimen etterpå var jeg i en core-time hvor instruktøren geleidet oss grundig gjennom en rekke øvelser for mage og rygg. Som om jeg ikke hadde vondt nok fra før.

Nå føler jeg meg døende. Fremdeles på en god måte altså, så jeg klager ikke. Eller j…

Comeback på styrketreningen

Helgen kom og gikk fort, og plutselig har det allerede gått fem dager siden forrige treningsøkt. Jøssenavn da, hva skjer med at dagene flyr avgårde på den måten? Sånn kan det ikke fortsette. Jeg må klare å trene oftere enn dette.

I dag bestemte jeg meg for å kjøre styrketrening, det programmet min venninne valgte å kalle "Vero Bootcamp." Den runden begynner med benkpress, markløft og knebøy med vektstang (nå på imponerende 25 kg i alle øvelser), for å dekke de store muskelgruppene. Deretter litt rygg, skuldre og armer med 26/33 kg på pulldown og row, før det bærer videre til min nemesis utfall med lette manualer, og litt trening av triceps med litt tyngre manualer. Avslutningsvis sit-ups med en vektball, og helt til sist den forhatte planken. Det skulle egentlig vært en biceps curl med vektstang der også, men den glemte jeg i dag. Akk!

Likevel, tatt i betraktning at det nå er en del uker siden sist jeg trente styrke, kan det være at det er helt greit å ha tatt en øvelse mind…

Et etterlengtet gjensyn

Tenk at det allerede er gått en måned siden sist jeg fikk gjort noe trening. Hvor har den siste måneden blitt av? Kort oppsummert har den vel gått til 4 nattevakter, 10 dager i København, noen energiløse dager, og 4 nye nattevakter. Det blir stadig vanskeligere å finne tilbake til en normal døgnrytme etter disse vaktene, og det påvirker i stor grad hvor opplagt jeg føler meg og hva jeg orker. Møkkajobb.

Dette ble da omsider dagen hvor jeg prøvde å ta meg sammen litt og komme meg tilbake til noen slags rutiner. Jeg følte meg overmodig da jeg skulle reservere time, og endte opp med å booke plass både på spinning og på en time pilates som kom rett etterpå. Jeg har jo litt å ta igjen, tenkte jeg.

Da jeg kom til spinningtimen var jeg usikker på om jeg ville orke pilates etterpå (særlig siden jeg ikke hadde spist noe på forhånd, ettersom hele dagen hadde blitt tilbragt i sengen), og jeg bestemte meg for å vurdere fortløpende hva jeg ville orke. Mirakuløst nok følte jeg meg opplagt nok til å…