Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra juli, 2012

Svømmedyret Vero

Så ble det ikke mer enn tre treningsdager forrige uke heller. Sløvt. På en annen side, det at jeg anser tre treningsdager i løpet av én uke som "sløvt" er positivt. Det gir et visst perspektiv. Jeg husker en gang, for ikke så veldig lenge siden, hvor det å trene tre ganger i uken var helt crazyville. Tidene har jaggu forandret seg.

De siste fem dagene har trening uteblitt fordi jeg har vært bortreist på bryllupsfeiring (ikke min egen, for de som måtte lure). Jeg har savnet treningen disse dagene, og kanskje spesielt savnet jeg den på lørdag da jeg stappet fjeset mitt med uante mengder kaker. (Er det bryllup, så er det bryllup.)

I dag var det derfor ingen nåde, da Nina og jeg nok en gang returnerte til Sognsvann. En formidabel innsats ble lagt ned i dag. Først fullførte jeg de vanlige to rundene rundt vannet, selv om jeg hadde fryktelig lyst til å kaste inn håndkleet etter første runde; da var jeg nemlig allerede så støl og full av vondt at jeg hadde lyst til å dø. Nina spurt…

Jeg har vondt, jeg

Tenke seg til. Tre dager på rad med solide treningsøkter var alt som skulle til før jeg begynte å føle meg som jeg gjorde i begynnelsen av januar. Ikke voldsomt imponerende, akkurat. Jeg var sliten etter joggeturen på mandag. Jeg var lett støl etter styrketreningen i går. Nå har jeg vondt etter kickboksingen i dag.

Det er spesielt ut mot høyre siden av korsryggen at et eller annet stikker inni kroppen min hver gang jeg rører på meg. Det gir mening; jeg har vært nådeløs mot mage- og sidemusklene disse siste to dagene. Jeg husker en gang hvor sit-ups for meg innebar å kanskje klare å løfte skuldrene et par centimeter opp fra gulvet. Nå innebærer sit-ups det å faktisk sette meg helt opp - eller nesten helt opp hvis jeg prøver å gjøre mange etter hverandre. Ikke rart jeg får vondt. Men så hjelper det jo også, da. Jeg blir sterkere.

"Svette er bare fettet som gråter," sa en Elixia-ansatt i går. Hun sa også at "Alt som kommer ut av deg når du trener - svette, tårer, oppkast - …

Kulten øker

Dette ble dagen jeg omsider fikk lurt inn et nytt offer til Elixia-kulten. Strengt tatt kan jeg vel ikke ta all æren for dette selv; jeg bare inviterte henne til å bruke et gratis ukespass som jeg kunne gi bort, uten noen videre baktanker med det. Imidlertid kom en ansatt i prat med henne mens jeg var borte i 40 minutter på min Styrke og Core-time, og da jeg kom tilbake møtte jeg en svettende, smilende, og kanskje lett panisk venninne som kunne fortelle at "jeg meldte meg inn, jeg." Episk! Flink ansatt. Flink venninne.

Nå har jeg endelig noen å dra med på boksetimene, uten å være redd for å ikke ha en partner, eller å havne med en skummel partner. Nå har jeg noen jeg kan legge avtaler med, slik at jeg får enda mer forpliktelse enn jeg allerede har når jeg melder meg på gruppetimer. Endelig noen jeg kan boble sammen med og som virkelig vil skjønne awesomeheten til instruktørene og stedet. Hurra!

Totalt brukte jeg i overkant av tre timer på senteret i dag, selv om ikke hvert m…

Syk og vraltende

"Vralte" er et ord jeg føler er undervurdert, og det beskriver meget godt hvordan jeg føler meg når jeg jogger. I dag ble jeg forbijogget av ikke bare én, men hele TO seniorer; først en gammel dame med lett krokete rygg (men veldig sportslig antrukket likevel), og senere av en gammel mann (også denne temmelig sportslig antrukket). Til mitt forsvar er jeg syk, og disse seniorene har sikkert et helt liv med jogging bak seg.

Er det nå egentlig så lurt å dra på joggetur hvis man er syk? kan man jo spørre seg. Det åpenbare svaret er selvfølgelig: Nei, det er ikke lurt i det hele tatt. I utgangspunktet hadde jeg ikke egentlig tenkt å jogge så mye, heller. Innsatsen lå mest i å komme meg opp fra sofaen, ut døra og ut i naturen sammen med Nina; for selv om halsen surkler og hodet er lett tåkelagt, klarer jeg å holde meg oppreist.

Etter å ha ruslet i en halvtimes tid begynte jeg imidlertid å bli rastløs. Folk jogget forbi oss fram og tilbake, og dette vekket muligens konkurranseinsti…

Slappis

Jeg er ikke helt i form. Noen fandenivoldske bakterier eller virus eller hva pokker har omsider funnet veien til kroppen min, og hakker løs som om det ikke vil komme noen morgendag. Jeg er trøtt og slapp og svak og småkvalm og litt svimmel, men det verste enn så lenge er den såre halsen. Iverksett selvmedlidenheten.

Det stoppet meg jo ikke fra å dra på trening i dag, da. Kan jeg puste, kan jeg trene (stort sett). Kan jeg være på jobb, kan jeg i hvert fall trene. Jeg møtte derfor opp til min 40 minutter lange spinningtime, etterfulgt av 45 minutter styrkemareritt med Adriane igjen. (Noen husker kanskje hvordan hun terroriserte musklene mine for en uke siden.) Det skal sies at styrkemarerittet ikke egentlig var så mye mareritt i dag. En tydelig forbedring fra forrige tirsdag, altså. Flotte greier! Joda, jeg kjenner at magemusklene har jobbet igjen hver gang jeg lener meg framover eller bakover i stolen, men det er ikke samme grad av "jeg vil dø"-smerte som jeg erindrer fra for…

Dobbel dose

Fordi jeg hadde på meg idiothatten i dag fikk jeg dobbelt så mye trening som jeg hadde planlagt. Tenke seg til. Jeg hadde nemlig planlagt jogging rundt Sognsvann sammen med Nina, etterfulgt av bading; samme rutine som forrige mandag. Været var imidlertid ikke en faktor jeg stolte spesielt på, og hadde derfor reservert en time TRX på Elixia etter jobb, for å ha noe å falle tilbake på dersom regn skulle komme og spolere joggeplanen.

Regnet lot vente på seg. Noe annet som lot vente på seg, tydeligvis, var aktivitet i mine små grå. Fristen for å kansellere en time man har reservert er 60 minutter før timen begynner, og dette kom jeg på 57 minutter før timen skulle begynne. Jeg forsøke å kansellere, men dengang ei. Dette innebar at dersom jeg ikke møtte til timen som jeg da ikke hadde kansellert, ville jeg få min tredje "no-show" (mine to første er fra februar, og de forsvinner ikke før etter seks måneder), og da ville jeg ikke kunnet benytte bookingsystemet på en måned. Høyst up…

Sommervikarer

Det er sommervikarer på mitt kjære treningssenter nå. Dette liker jeg veldig godt. Sommervikarer betyr mer variasjon, og at jeg tidvis ikke aner hva jeg egentlig går til. Dette kan gi gode konsekvenser for treningsøkten, fordi jeg plutselig kan befinne meg i en time som er hardere enn jeg kanskje i utgangspunktet hadde ønsket og dermed latt være å melde meg på hvis jeg hadde visst om det på forhånd. Slik som i dag.

Jeg hadde booket meg til en halvtime zumba etterfulgt av en halvtime styrke av kjernemuskulatur. Personen som skulle ha disse to halvtimene var helt ny for meg; jeg var ikke engang sikker på om det var en mann eller kvinne. Det viste seg å være en mann, og en meget energisk som sådan.

Jeg kom inn til zumbatimen et snaut minutt eller to over tiden, etter å ha varmet opp med en kilometer på tredemølle først. De var allerede nesten ferdig med oppvarmingen, men jeg var jo allerede varm og kastet meg i det. Denne karen introduserte oss til noen helt nye "zumba-moves", …

Nå med pulsklokke!

Jæven hårrå, Adriane tok virkelig knekken på meg. Jeg har lidd meg gjennom intet mindre enn TO dager med ubeskrivelig stølhet i lår- og magemuskler etter opplegget hennes på tirsdag. Dette er delvis skyld i at jeg ikke har vært på trening siden da, men hovedskurken har vært mine ganske bløte treningssko, som såvidt overlevde turen hjem fra trening på tirsdag da alle himmelens sluser stod åpne. De har faktisk brukt hele tre dager på å bli tørre, noe som har vært utrolig frustrerende. Jeg hadde jo så mange planer! 
Endelig ble det mulig å ta dem på igjen i dag, og jeg kom meg på spinning som planlagt. Med på dagens spinningtime var en pulsklokke, som jeg fikk fra en supersnill venninne i går. Det er veldig kjekt med pulsklokke på spinning, for man bruker gjerne pulsen som en indikasjon for hvor hardt man skal kjøre på. Selv om jeg har klart meg greit så langt med å bare kjøre på med så mye jeg orker, er det jo veldig kult å se hva pulsen faktisk ligger på. Det fikk jeg sjekket i dag, da…

Adriane

Merk deg dette navnet, dersom du noen gang blir medlem av Elixia på Colosseum og vurderer hvilke gruppetimer du skal ta. Dette er navnet du enten vil unngå for ditt bare liv, eller vil jakte på som en katt i en musehage, alt ettersom hva du vil ha og hva du vil unngå. Denne jenta er nemlig beintøff. Ingen kompromiss, ingen nåde, fullt kjør fra start til slutt, og overraskende mye roping og kjefting fra en slik søt, liten sak. Jeg hadde henne i dag gjennom 40 minutter Styrke & Core, og var helt utslitt etterpå. Kanskje var det tilfeldig at første gang jeg har vært i stand til å halvveis gjennomføre armhevinger var i nettopp hennes time, eller kanskje var det fordi hun presset oss så hardt. Uansett var resultatet kult. Smertefullt, men kult.

Jeg var ikke forberedt på at den timen skulle bli fullt så hard. Jeg har vært på Styrke & Core-timer med andre instruktører tidligere som har vært mindre krevende. Derfor hadde jeg også booket meg på en time latindans rett etterpå, og innen …

Tredje tur på Sognsvann

For tredje gang lurte jeg i dag med meg min venninne Nina til Sognsvann for en times jogging. Hun, som bruker et sånt fjongt program på smarttelefonen sin, hevder at vi brukte enda kortere tid i dag enn vi gjorde forrige mandag. Personlig følte jeg det som om jeg var mye tregere, men hvis Nina og smarttelefonen hennes sier noe annet, så kjøper jeg den. Ingenting er jo kulere enn å faktisk forbedre tiden sin fra gang til gang.

Dagens utfordring bestod i at undertøyet skled ned. Det ble riktig nok holdt på plass av treningsbuksa, men det var likevel ikke så veldig behagelig, og gjorde meg lettere stressa. Det førte til at jeg etter den første runden vurderte å gi meg, men et utbrudd av trass reddet meg fra å ta den enkle utveien, og jeg endte opp med å plage meg videre gjennom runde to. Til neste gang skal jeg ha skaffet noe mindre undertøy, noe som ikke sklir så snart jeg beveger meg raskere enn rusletempo. Nødvendig klesshopping, faktisk. Ikke verst.

Dagens bonus bestod i en dukkert e…

Yogaglede

Nå nettopp, da jeg bladde gjennom tidligere innlegg, innså jeg at det er en drøy måned siden sist jeg var på yoga. Det er lenge, det. Da var det sannelig på tide at jeg kom meg avgårde i dag, og fy søren så glad jeg er for at jeg gjorde det!

På grunn av sommerferie hadde vi en gjesteinstruktør i dag. Hun het Siw A, og jobber egentlig på et annet senter, men jeg håper hun gjester oss på Colosseum litt oftere, for hun var skikkelig, skikkelig bra. Kanskje min mening ble noe farget av at hun komplimenterte fleksibiliteten min etter at timen var ferdig (det er alltid stor stas når man får personlig skryt av instruktøren), men selve timen i seg selv trivdes jeg også veldig godt med. Hun introduserte et par øvelser som jeg aldri har vært borti før, og de falt i god smak. På den ene av dem fikk jeg en så god strekk i korsryggen at jeg nesten begynte å gråte. Fantastisk!


Jeg forlot salen fullstendig avslappet og unormalt stolt over egen innsats og evne. Mestringsfølelse, sier du? I bøtter og s…

Det berømte nakkegrepet

Jeg kan ikke feie under et teppe at jeg har blitt sløv over de siste tre ukene. Sammenlignet med tidligere i år har denne siste perioden vært direkte pinlig. Jeg frykter at det å nå den store milepælen i slutten av mai kan ha gjort meg litt mer avslappet enn hva godt er - det er jo ikke som om jeg ikke fremdeles har en lang vei igjen mot komfortfasongen.

Derfor tok jeg en beslutning i dag, nå som jeg faktisk har litt ekstra penger på bok. Jeg signerte kontrakt med en personlig trener (PT). De neste fire månedene skal jeg betale et avdrag på nesten 3000,- per gang, og i bytte mot dette får jeg 20 PT-timer. Jeg møtte PT-en min med det samme jeg luftet for damen i skranken hva jeg tenkte på (etter en time med spinning, forøvrig), og han viste seg å være en effektiv kar. Rett inn på kontoret med seg for å få en sånn bodyscan, slik at vi vet hvilket utgangspunkt vi har. Det peneste jeg kan si om resultatet på den bodyscanen er at jeg er veldig sterk i bena, og har normal mengde proteiner o…

Tilbake i løpet

Først en tilståelse: Jeg skammer meg. Forrige uke ble helt latterlig slapp. Etter en ganske god oppstart med trening både mandag, tirsdag og onsdag, sviktet jeg hele resten av uken, uten å egentlig ha noen gode grunner. Jeg bare "fikk ikke tid" eller "orket ikke". Dette var svakt, Vero. Svakest så langt i år, faktisk. Jeg kan kanskje skylde på feriemodus, men føler ikke helt at det holder. Jeg må rett og slett bare ta meg litt sammen.

Det var med nød og neppe at jeg ikke sviktet i dag også. Jeg hadde avtalt joggetur med Nina, som jeg jo dro med meg for noen uker siden. Men jeg var trøtt og sliten etter første dag tilbake på jobb etter to uker fri, og jeg sovnet på sofaen etter middagen og da var det egentlig kroken på døra. Jeg var så nære, så utrolig nære, på å sende Nina en SMS med beskjed om at jeg var indisponert og måtte utsette til en annen dag, men det var da jeg ga meg selv et mentalt spark. "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest vikt…