Tilbake i løpet

Først en tilståelse: Jeg skammer meg. Forrige uke ble helt latterlig slapp. Etter en ganske god oppstart med trening både mandag, tirsdag og onsdag, sviktet jeg hele resten av uken, uten å egentlig ha noen gode grunner. Jeg bare "fikk ikke tid" eller "orket ikke". Dette var svakt, Vero. Svakest så langt i år, faktisk. Jeg kan kanskje skylde på feriemodus, men føler ikke helt at det holder. Jeg må rett og slett bare ta meg litt sammen.

Det var med nød og neppe at jeg ikke sviktet i dag også. Jeg hadde avtalt joggetur med Nina, som jeg jo dro med meg for noen uker siden. Men jeg var trøtt og sliten etter første dag tilbake på jobb etter to uker fri, og jeg sovnet på sofaen etter middagen og da var det egentlig kroken på døra. Jeg var så nære, så utrolig nære, på å sende Nina en SMS med beskjed om at jeg var indisponert og måtte utsette til en annen dag, men det var da jeg ga meg selv et mentalt spark. "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det." Ordene fra Elixia-damen sitter fremdeles som støpt fast i hukommelsen min, og i dag reddet de meg fra sofakrokens lokkende grep. Jeg ga meg selv streng beskjed om å krype ut av sofaen, skifte til treningstøy og gå ut døren. Jeg adlød ordren, nesten automatisk.

På t-banen sovnet jeg litt. Jeg klarte ikke å riste av meg den søvnen som hadde inntatt meg etter middagen. Det var en lite motivert, forholdsvis sytende og temmelig slapp Vero som slepte seg av t-banen og ned mot Sognsvann da vi var kommet fram, og Nina lo av meg. I alle fall tror jeg hun gjorde det; jeg var så trøtt at jeg husker ikke helt sikkert. Jeg lo i alle fall av meg, i alle fall da den friske luften og deilige duften av skog og vann vekket meg litt.

Vi ruslet i et behagelig tempo først, men så satte vi i gang selve joggingen. Med samme mål som sist, to runder rundt vannet, fullførte vi faktisk på bedre tid, og utførelsen var litt mindre pinlig enn forrige gang. Vi ble ikke forbigått av samme joggere 48 ganger i løpet av våre to runder. Vi holdt ut lenger mellom hver gang vi måtte ta ruslepause. Vi brukte kortere tid, og ikke minst: Vi brukte kortere tid på runde 2 enn vi gjorde på runde 1. Hurra! Etter at vi var ferdige følte vi oss begge mye sprekere og friskere enn vi gjorde før vi begynte, til tross for at én av oss holdt på å besvime (det var faktisk ikke meg!), og den andre nesten ramlet i vannet av ren og skjær utmattelse (det kan ha vært meg). Jeg både spyttet og hostet meg over "målstreken", og kan love at det ikke var et pent syn. Men episk, det var det.

Forrige gang nevnte jeg min nye treningsbukse, som jeg lovet å lage en liten moteblogg om. Et lite bilde på tampen i dag får duge for denne gang, da jeg fikk Nina til å knipse litt mens jeg tøyet ut under et tre. Vel bekomme!

Se på fine buksa, ikke trøtte trynet! 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening