Svetteperler for svin

Jeg glemte bloggen litt, men det viktigste er jo at jeg har kommet i gang med ting. Forrige tirsdag bestemte jeg meg for å prøve å trene hver dag, fortrinnsvis bare en liten løpetur i nabolaget for å holde terskelen lav. Tidligere opplegg med trening enkelte dager i uker har gjentatte ganger ført til at jeg finner unnskyldninger til å ikke trene akkurat de dagene. Nå prøver jeg derfor å lure meg selv; hvis jeg skal trene hver dag, kan det ikke være noen unnskyldninger. Hah, ta DEN, doven-Vero!  Planen er å holde løpeturene relativt korte og enkle, slik at dørstokkmila ikke blir uoverkommelig. Det har fungert så langt. Med unntak av fredag, da jeg hadde litt for vondt i kneet, har jeg faktisk løpt disse intervallene hver dag fra og med tirsdag forrige uke. I tillegg til dette kom jeg meg til en yogatime i går, med en halvtime på elipsemaskinen etterpå, og det ble 40 minutter på elipsemaskinen etter jobb i dag.  Samtidig som jeg har funnet igjen noe gnist og motivasjon til å tre...

Ting ser ut til å gå riktig vei enn så lenge. Det har vært noen treningsøkter siden siste oppdatering, og jeg er fornøyd med å ha kommet i gang igjen. Jeg påvirkes utvilsomt av vær og sesong, og kjenner at motivasjonen, energinivået og treningslysten har tatt seg opp betraktelig den siste tiden. I morgen planlegger Grevlingen og jeg årets første joggetur utendørs, såfremt været holder seg noenlunde som i dag.  Det er helt vidunderlig å se solen igjen, og å kunne gå utendørs uten at iskalde gufs angriper fra alle kanter. Små blomster har begynt å sprette opp rundt omkring, og fuglesangen har gått helt amok den siste uken. Jeg elsker det, og det lader batteriene på beste tenkelige måte.  Forrige uke kjørte jeg styrkeøkt for første gang på en måned. Jeg hadde ett mål for den økten: Fullføre alle øvelsene på samme vekt og antall repetisjoner som sist. Jeg ville ikke akseptere å måtte ta et skritt tilbake, og bestemte meg for å være sta. Litt til min overraskelse nådde jeg det måle...

Okay, så klarte jeg ikke vente en hel måned med å skrive noen ord igjen. Jeg er litt for gira. Dette er hvorfor:  Den observante leser husker kanskje fra sist gang, i påsken, at jeg måtte slutte å løpe på tredemøllen på grunn av en teit skade i leggen. Jeg fant aldri ut hva det egentlig var, men det gjorde vondt og jeg tok den ansvarlige, medisinske sykepleierbeslutningen å la løpemusklene hvile et par uker. Det syntes jeg var kjedelig, for jeg hadde nettopp klart å løpe 9 minutter i strekk, og hadde håpet å klare 10 ved neste økt. Jaja, helsa kommer først, så hviletid måtte til.  "Et par uker" er imidlertid et relativt tidsbegrep for helsepersonell, så mot slutten av forrige uke prøvde jeg meg igjen. Forsiktig. Sakte. Nesten haltende - ikke fordi det gjorde vondt, men fordi jeg var redd det skulle begynne å gjøre vondt. Igjen. Men det gjorde ikke det. Så jeg løp (og igjen bruker jeg ordet "løp" i sin aller løseste betydning) i fem minutter, syv minutter, ni mi...