Svetteperler for svin

Dagens time var helt forferdelig. For mange måneder siden, da jeg var 10 kg tyngre enn jeg er nå, forsøkte jeg meg på timen Cardio Combat - en time med høyintensiv kondisjonstrening i form aerobic med slag og spark. Den dagen døde jeg nesten, og jeg sverget ved min sjel at jeg ikke skulle våge meg på den igjen før jeg var kommet i litt bedre form. Jeg tenkte at den dagen var i dag. Jeg tok feil. Dagens forsøk på Cardio Combat var like ille som sist, kanskje til og med verre (for jeg husket ikke at det var fullt så ille som jeg syntes det var i dag). Det var aldri pauser, tempoet var bokstavelig talt dobbelt så høyt som det jeg klarte å prestere, og jeg følte meg tung, treg, sliten og mislykket. I tillegg startet timen 10 minutter forsinket, noe som innebar at da timen egentlig skulle være ferdig, pågikk den fremdeles i full intensitet. Da knakk jeg. Ettermiddagen var nøye planlagt, med middag som ventet på meg hjemme, og jeg kjente at jeg på ingen måte hadde mer energi eller ...

Det er sommerferie, og sommerferien gjør rare og spennende ting med programmet på Elixia. For eksempel la jeg merke til at det ikke var satt opp noen boksetime med Aristo i morgen. Samtidig la jeg merke til at det var satt opp en boksetime på Bjørvika i dag, med en annen instruktør som jeg ikke kjente. Så jeg tenkte "hvis jeg ikke får fredagstorturen min på Colosseum, kan jeg jo ta litt torsdagstortur på Bjørvika i stedet," og besøke denne nye boksetimen.  "Tortur" viste seg å være veldig riktig ord å bruke. Der hvor Aristo bruker mesteparten av timen på å drille oss på teknikker ispedd noen sjokkrunder med styrketrening, var instruktøren på Bjørvika mer interessert i å gi oss en knallhard kondisjonsøkt. Hvilket han gjorde. Med glans. Åherregudfyttihelvete som jeg ville dø. Allerede i oppvarmingen ønsket jeg desperat at jeg hadde vært et annet sted. Hvor som helst. På toppen av en brennende bygning hadde for eksempel vært et glimrende alternativ. Jeg har imidlert...

Jeg har blitt lurt. Gjennom alle disse månedene har jeg gått og innbilt meg at PT står for Personlig Trener, men det er altså feil. Det skjønte jeg i dag, da PT-Alex flyttet treningsøkten utendørs. PT står egentlig for Personlig Terrorist. Jeg kan ikke skjønne noe annet, i alle fall, for dette var grusomt på et helt nytt nivå. Det er litt min egen skyld også, for han spurte om vi skulle ta utetrening og jeg gikk med på det. Men jeg visste jo ikke hvor ille det kunne bli. Noen sit-ups og planker på gresset under solskinnet, så jeg for meg. Kanskje litt jogging. Et par (forsøk på) armhevinger. Om det bare hadde vært så vel. Det første han gjorde var å dytte på meg en ryggsekk. En ryggsekk som var alt annet enn tom. 17 kg var det visstnok oppi den sekken. 17 kg med diverse vektlodd. Galskap. Den skulle jeg bære hele tiden mens vi gikk. Først opp alle de tusen trappene. Jeg dævva litt. Så ut til Frognerparken, opp noen bakker. Jeg dævva litt mer. Endelig stopp, oppå en stor stein lit...

Det finnes verre ting enn å dø. Det er jeg overbevist om. Tortur med PT-Alex, for eksempel, og i dag var det spesielt ille. Det dummeste jeg noen gang har gjort er å avsløre for Alex hvor inderlig jeg avskyr hopping, for nå virker det nesten som om det har blitt hans personlige mål å få meg til å hoppe så mye som mulig. Angst og sukk og akk og alt det der! Gjennom 45 minutter måtte jeg lide meg gjennom hopping, knebøy, mer hopping, løfting på kjelebjeller, bæring av enda tyngre kjelebjeller, jogging, enda mer hopping(!), litt boksing og sparking (endelig noe som var morsomt i tillegg til å være jævlig), mer bæring av ENDA tyngre kjelebjeller, og til slutt - selvfølgelig - den sagnomsuste planken. Planken pleide å være det verste jeg visste, men nå tar jeg gjerne planken gjentatte ganger hvis det betyr at jeg slipper å hoppe. Til nød kan jeg hoppe med hoppetau, men da kun for en svært begrenset periode, sånn cirka fram til jeg begynner å få lyst til å bruke hoppetauet til å henge meg ...

Nå som Xycling Challenge bare går annenhver mandag, skaper det litt rom for å prøve nye ting. Ikke at jeg har noe imot andre spinningtimer altså, men det er unektelig lettere å dra rett på trening etter jobb, i stedet for å dra hjem først og bli fanget av sofaen. Derfor valgte jeg i dag å prøve en time jeg aldri har vært på før, primært motivert av at den begynte i akkurat passe tid rett etter jobb. Timen het Fit for Beach, og er et fenomen jeg la merke til allerede i fjor vår. I fjor vår våget jeg imidlertid aldri å dra på den, fordi jeg var hellig overbevist om at nivået der ville ligge LANGT over min kompetanse. Nå, ett år senere, tenkte jeg at den bare lå LITT over min kompetanse, og besluttet at den var verdt et forsøk. Fytti grisen. Det er jaggu bra jeg ikke dro på den for et år siden, for da hadde jeg utvilsomt dødd. Dette var smertefull, slitsom og skrekkelig sirkeltrening som aldri tok slutt. Fire stasjoner med forskjellige aktviteter, tre omganger. Så fire stasjoner med...

Tid: To timer Lengde: Ca 1 mil Antall fall med publikum: 1 Antall fall hvor jeg ikke kom meg opp igjen: 1 Antall fall som medførte moderate til alvorlige skader: 1 Antall hyl i dødsangst: Uvisst, grunnet blackout Antall nedoverbakker: FOR MANGE Dette var altså den store skidagen. Jeg hadde bestemt meg for å starte på Sognsvann, slik jeg har gjort ved mine tidligere to skiturer, og følge lysløypa derfra helt til Ullevålseter. Den løypa består nemlig utelukkende av oppoverbakker eller flate strekninger, og det fungerer jo veldig godt med min intense angst for nedoverbakker. Fra Ullevålseter skulle jeg videre til Frognerseter, etter en liten rast på kaféen med en halvliter vann og en kopp kakao (kanskje verdens beste kakao, forøvrig). Jeg hadde nemlig fått høre av en kollega at turen fra Ullevålseter til Frognerseter også består utelukkende av oppoverbakker, så det passet meg meget bra. Da jeg skulle dra videre fra rasten min var jeg en smule usikker på veien; jeg hadde jo aldri...

Da jeg gikk på ungdomsskolen var gymtimer noe av det aller verste jeg visste. Ikke fordi jeg var en så usedvanlig lat unge som hatet å røre på meg (egentlig har jeg faktisk alltid vært glad i aktivitet), men fordi aktivitetene som gymlæreren ga oss var skrekkelige. Det var alltid sentrert rundt kjedelige joggeturer og sprinting, og andre ting som alltid skulle måles i tid, tempo, styrke og jeg vet ikke hva. Disse timene knuste det lille jeg hadde av selvtillit, for jeg var alltid den svakeste og tregeste. Jeg dannet alltid baktroppen på joggeturene. Jeg klarte aldri å hoppe over bukken. Jeg så skuffelsen i øynene på mine klassekamerater som jeg kom på lag med når vi skulle ha stafett. Jeg var alltid den siste som ble valgt til lag, de få gangene vi hadde ballspill (som var fotball ni av ti ganger, og jeg hatet fotball). Den hånlige latteren fra resten av klassen hver gang jeg var for treg eller for svak for noe, glemmer jeg nok aldri. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde mitt ytt...

Dag 2 med PT i dag. Dette kan oppsummeres i ett ord: Au. PT-en min er nådeløs. Jeg både elsker det og hater det. I dag ble jeg presset så hardt at jeg mot slutten av økten så smått begynte å føle meg svimmel. Jeg var veldig klar til å svelge både stolthet og stahet og kaste inn håndkleet da han uttalte de fire vakreste ord jeg har hørt på lenge: "Nå er du ferdig." Halleluja! Så hva gjorde jeg egentlig? Vel, først har jeg et kvarter på tredemølla. Begynner med oppvarming, deretter i bakke (incline (hva heter det på norsk?) 6-10), og til sist fem intervaller med lett til moderat jogging. Så langt så vel. Deretter henter vi en stor ball, tar den med til den svære salen og plasserer den mellom oss. Oppdraget mitt er å skyve ham over til motsatt side av salen og tilbake igjen, og jeg skal gjøre det fort. En så enkel, simpel ting å gjøre, men herregud så slitsom. Særlig på tilbaketuren når han gir meg litt mer motstand. Jeg tror jeg skal dø, noe som selvfølgelig resulterer ...

Det er sommervikarer på mitt kjære treningssenter nå. Dette liker jeg veldig godt. Sommervikarer betyr mer variasjon, og at jeg tidvis ikke aner hva jeg egentlig går til. Dette kan gi gode konsekvenser for treningsøkten, fordi jeg plutselig kan befinne meg i en time som er hardere enn jeg kanskje i utgangspunktet hadde ønsket og dermed latt være å melde meg på hvis jeg hadde visst om det på forhånd. Slik som i dag. Jeg hadde booket meg til en halvtime zumba etterfulgt av en halvtime styrke av kjernemuskulatur. Personen som skulle ha disse to halvtimene var helt ny for meg; jeg var ikke engang sikker på om det var en mann eller kvinne. Det viste seg å være en mann, og en meget energisk som sådan. Jeg kom inn til zumbatimen et snaut minutt eller to over tiden, etter å ha varmet opp med en kilometer på tredemølle først. De var allerede nesten ferdig med oppvarmingen, men jeg var jo allerede varm og kastet meg i det. Denne karen introduserte oss til noen helt nye "zumba-moves...

Etter over en uke borte fra Oslo og borte fra Elixia, var det ingen nåde ved dagens tilbakekomst. Jeg hadde booket en time som het Cardio Xpress, som jeg for et halvår siden aldri hadde trodd at jeg noen gang ville delta på - dette er nemlig 30 minutter på tredemølle med instruktør. De som har fulgt med bloggen en stund og/eller kjenner meg litt, har nok en viss formening om hvordan mitt forhold til tredemøller (og løping/jogging generelt) er, og vil derfor kanskje forstå hva deltagelse på akkurat denne timen innebærer for meg. Død og fordervelse. Nettopp. Instruktøren her heter Pete, og jeg har lagt merke til over det siste halvåret at Petes timer alltid er fullbookede, gjerne et helt døgn i forveien. Alltid. Dette har skremt meg, fordi det indikerer at Pete er populær, og populære instruktører er gjerne de som kjører deg beinhardt slik at alle de superspreke folka får en utfordring, mens vi andre nesten kaster opp. Kjempegøy! Og ja, Pete utfordret meg. Masse. Men ikke på en skr...

Jo, det er helt sant. Det ble joggetur i dag. Dette til tross for at jeg avskyr jogging - men de sier at det blir bedre med tiden, så kanskje hvis jeg prøver litt mer enn én gang i året så vil det etter hvert ikke være så ille likevel? Det hjalp selvsagt at jeg fikk med meg en partner in crime i dag. Nina tilhører den gruppen venner som liker å påpeke at jeg ser bedre ut nå enn på nyåret og at hun gjerne vil være med og trene men ikke har mulighet til å bli med i Elixia-kulten. Da jeg annonserte min ambisiøse plan om jogging rundt Sognsvann i dag, derimot, kastet hun seg med på kun et par timers varsel. Sprekt! Jeg hadde vel egentlig halvveis håpet at hun skulle si nei, slik at jeg hadde en (meget dårlig) unnskyldning til å gjøre noe annet i stedet, men siden hun først var så tøff og kastet seg med, kunne jeg jo ikke være dårligere. Nå viste det seg at jeg var jo dårligere uansett, da. Nina er både høyere og lettere enn meg, og der hvor jeg slepte mine blytunge, stive og slitne ben...

Himmel, så travel og stressa jeg skal være nå for tiden, da. Det er skikkelig lite kult. Travel nok til at jeg nesten glemmer å oppdatere bloggen, men ikke travel nok til å redusere treningsmengden. Ennå. Vi får se hvor lenge jeg kan holde meg gående i dette tempoet jeg har hatt denne uken. Jeg prøvde noe nytt i dag, rett og slett fordi det passet best med timeplanen min. Denne nye timen het Cardio Step Interval, og var et aldri så lite mareritt. LANGT over mitt nivå på kondisjonsfronten, men jeg hang etter på mitt klønete, ugrasiøse og halvt døende vis, i beste Kung Fu Panda-stil. Cardio Step Interval kombinerer kondisjonstrening på stepkasse (og hildrane du, for et tempo på dette!) og styrketrening med frie vekter og kroppsvekt (planke, push-ups, denslags). Dette var lagt opp om hverandre, slik at kondisjonsbiten ble gjort i intervaller med styrkedelene i mellom. Jeg trodde jeg skulle dø. Selv ikke den ofte ganske bra og inspirerende musikken ble nok til å holde meg gående etter ...

Dette er navnet på timen jeg prøvde meg på i dag, for aller første gang. Og kanskje siste gang. For dette var grusomt, dere. Kanskje jeg har ramlet inn i en "komfort"-sone på det jeg vanligvis trener (spinning, styrke, yoga/pilates, dans), eller kanskje var det bare alle de nye, uvante bevegelsene som gjorde det, men denne timen var en skikkelig påminner om at jeg slettes ikke er i nærheten av å være i en tilnærmet normal form ennå. Min tidligere følelse av uovervinnelighet på treningsfronten har dermed fått en solid knekk - og kanskje er det en bra ting. Cardio Combat er en hard time med en hard trener (kampsportguru). Man bruker mye slag og spark og småhopping i all verdens hyppighet, hastighet og retninger. Med unntak av to korte pauser på et par knappe minutter hver, fikk vi ikke stå i ro en eneste gang gjennom hele timen. Det gjorde vondt. Men svetten rant, så for all del. Jeg er glad jeg prøvde meg på den (for en måned siden ville jeg ikke engang vurdere den), men j...