Fit for Nightmare

Nå som Xycling Challenge bare går annenhver mandag, skaper det litt rom for å prøve nye ting. Ikke at jeg har noe imot andre spinningtimer altså, men det er unektelig lettere å dra rett på trening etter jobb, i stedet for å dra hjem først og bli fanget av sofaen. Derfor valgte jeg i dag å prøve en time jeg aldri har vært på før, primært motivert av at den begynte i akkurat passe tid rett etter jobb.

Timen het Fit for Beach, og er et fenomen jeg la merke til allerede i fjor vår. I fjor vår våget jeg imidlertid aldri å dra på den, fordi jeg var hellig overbevist om at nivået der ville ligge LANGT over min kompetanse. Nå, ett år senere, tenkte jeg at den bare lå LITT over min kompetanse, og besluttet at den var verdt et forsøk.

Fytti grisen.

Det er jaggu bra jeg ikke dro på den for et år siden, for da hadde jeg utvilsomt dødd. Dette var smertefull, slitsom og skrekkelig sirkeltrening som aldri tok slutt. Fire stasjoner med forskjellige aktviteter, tre omganger. Så fire stasjoner med nye aktiviteter, tre omganger. Så tre forskjellige styrkeøvelser for kjernemuskulatur, tre omganger. Jeg verket. Jeg hoppet (faktisk!). Jeg crunchet. Jeg presset. Jeg gispet. Jeg gråt (OK, ikke egentlig, men litt inni meg). Jeg kollapset. Jeg feilet. Jeg lyktes. Jeg drakk. Jeg led.

Denne timen skilter med at den skal få meg i form til badesesongen, og det tror jeg på, etter dagens opplevelse. (I mitt tilfelle kanskje heller neste års badesesong enn den som kommer nå, men la gå.) Øvelsene minnet meg til en viss grad om den varierte terroren som PT-Alex pleier å tyne meg gjennom, og instruktøren (som jeg tror også er en PT) var omtrent like nådeløs. Samtidig var hun også flink til å gi ros når man jobbet hardt og behersket teknikken, noe som var oppløftende og ga den lille ekstra motivasjonen man trengte for å ikke kollapse i en utslitt haug blant TRX-kabler, stepkasser og matter.

Det var en tøff time, ingen tvil om det. Tøff og effektiv. Jeg kan godt finne på å ta den igjen en annen gang; jeg kjenner at jeg har både lyst og ikke lyst samtidig. Ikke lyst fordi den var et aldri så lite mareritt, men lyst fordi jeg tross alt overlevde, og følte meg superflink etterpå, og helt sikkert har veldig, veldig godt av den. Jeg tror aldri jeg har tatt så mange push-ups* før i mitt liv.


* Vero-varianten av push-ups innebærer å bare gå halvveis ned til gulvet, med armene veldig bredt, og hele tiden på knærne. En dag klarer jeg kanskje å gjøre det skikkelig. 

Kommentarer

  1. Woho! Du er tøff! Jeg får grøssende tilbakeblikk mot barndommens gym bare jeg hører ordet sirkeltrening... Husker også at det er ganske greit å skulke unna eller ikke ta i alt man har hvis man er sliten.

    Men det genet tror jeg ikke du ahr i kroppen lenger, det er en fantastisk evne du ahr til å dra på så innmari og gi alt hele tida når du trener. Det er imponerende og inspirerende!

    Du er på generell basis min absolutte inspirasjonskilde når det gjelder trening. Sånn som når jeg lå på sofaen og følte meg utrolig usprek og slapp på søndag, og utrolig nok gjorde noe med det og dro ut og jogget (bare i en halvtime riktig nok) klokka 21.30 på kvelden. Da tenkte jeg først "hva ville Vero gjort". Og så at nå ville kanskje Vero være stolt av meg.

    Heia Vero-inspiratoren!

    SvarSlett
  2. Jeg kan garantere at jeg klokken 21:30 på en søndag kveld (eller hvilken som helst kveld, for den saks skyld) absolutt IKKE hadde dratt ut på joggetur, men duverden så imponert jeg er over at du klarte det! Vero er kjempestolt av deg. ;)

    Men det er morsomt at du tenker "hva ville Vero gjort," for på twitter finnes det en hashtag som heter #WWVD, og det betyr akkurat det du tror det betyr. (Til mitt forsvar var det ikke jeg som fant på det; jeg bare hermet etter en annen fan etter at hun brukte det første gang.)

    SvarSlett
  3. Da får jeg forsøke å etterleve tankegangen bak #WWVD så mye jeg klarer. ;-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening