Innlegg

Viser innlegg fra mai, 2013

Fredagskoz

Det er to enkle grunner til at jeg aldri kom meg til dansetimen på Elixia i går: Jeg var omtrent like våken som en zombie, og jeg hadde like vondt som en nyoperert pasient. Jeg er verken nyoperert eller en zombie, så det er lett å forstå at dette var nok til å få meg til å holde meg hjemme. Begge deler har en logisk forklaring. Jeg var stuptrøtt fordi jeg omtrent ikke hadde sovet natten før; jeg har i utgangspunktet perioder med dårlig søvn (takk skal du ha, depresjonen), og det blir ikke bedre når det er varmt og klamt med skyhøy luftfuktighet. Jeg hadde vondt i magemusklene etter PT-timen på tirsdag, og vondt i alle andre muskler etter Styrke & Core på onsdag. Det føltes derfor veldig riktig å ha en hviledag i går. Særlig siden jeg nettopp har oppdaget en ny serie, Mr Selfridge, som er fabelaktig, og jeg har (hadde) en hel sesong å ta igjen. Men nok om det. Selv om jeg skulle ta min typiske dobbelttime denne fredagen også, bestemte jeg meg for å sprite opp rutinen litt. I ste

Dobbeløkt? På en ONSDAG?

Oisann, der skjedde det noe utenom det vanlige. Det vanlige er at jeg tar en dobbeløkt på fredager, og så holder det i lange baner. Men så kom denne onsdagen, og jeg hadde bestemt meg for å dra på Styrke & Core med Sissel, og så la jeg merke til at det var en Energy Yoga med Karina som begynte en time før styrketimen, og så tenkte jeg "tja, hvorfor ikke?" og plutselig var jeg påmeldt begge. Jeg har egentlig hatt lyst til å ta flere dobbeløkter ganske lenge. Problemet har gjerne ikke vært evnen eller motivasjonen, men snarere tiden. Jeg kunne dra på disse to timene i dag, fordi jeg ikke var på jobb. Vanligvis er jeg jo på jobb på onsdager, så dette er neppe noe jeg får mulighet til å gjenta noe særlig. Men når jeg nå først hadde muligheten, så var det skikkelig ålreit. Energy Yoga er egentlig en litt snillere time en Hatha Yoga. Det er mer fokus på pusten, og alt går liksom litt saktere. Godt egnet for nybegynnere, vil jeg tro. Ettersom jeg fremdeles føler meg som en n

Kung Fu Panda kryper videre

You have suffered enough And warred with yourself It's time that you won So take this sinking boat and point it home We've still got time Raise your hopeful voice You have a choice You'll make it now Motivasjon kan komme fra alt mulig rart. I går var jeg på konserten til Josh Groban i Oslo Spektrum, og selv om jeg har hørt alle låtene utallige ganger allerede, var det de ordene ovenfor, fra sangen "Falling Slowly" som av en eller annen grunn virkelig markerte seg der og da. Det var noe med å sitte 20 meter unna scenen og føle at han sang akkurat disse strofene spesielt for meg. "Falling Slowly" er egentlig en kjærlighetssang, og resten av teksten har ikke så mye å gjøre med meg og Prosjekt Nytt og Bedre Liv, men akkurat disse ordene gikk altså rett hjem. Jeg tar dem til meg, holder fast på dem, drikker dem, lar dem skylle over meg, igjen og igjen, til budskapet setter seg fast i ryggmargen. Jeg har lidd nok, og kriget mot meg selv. Det er på t

Jeg gir opp!

Lei. Kjempelei. Vanvittig lei! Etter nesten to måneder med masse trening og stort sett tålelig akseptabelt kosthold, står vekta fremdeles på stedet hvil. TO MÅNEDER. Dette er IKKE akseptabelt, og jeg er rasende. Rasende og lei, med et hint av motløs. Jeg merker at dette med kosthold sklir litt mer ut for hver uke som går, for det har tydeligvis ingen effekt, så da kan jeg like gjerne skeie ut og kose meg litt nå og da. Jeg sier som Aristo liker å rope: Satan! Det føles som om jeg har ligget like over den 20kg-markøren i en evighet, og det har jeg nesten. I ukene før påske skjedde det masse, men siden har alt bare stått bom stille. "Nå kommer jeg ned til 20kg-feiringen hvilken som helst dag," har jeg gått og tenkt i to måneder, men nei. Jeg har gledet meg til den dagen jeg kunne blogge om å ha nådd denne store milepælen, men nei! Jeg har fremdeles bare mistet 19 kg. Det er som om dette siste kiloet bare ligger der og håner meg. "Hit, men ikke lenger, Vero!" Jeg

Tøffere enn resten (nesten)

Fredag ettermiddag, og det er stille og rolig på Colosseum. Jeg lurer litt på hvor alle menneskene har gjort av seg, men klager ikke. Det er god plass i garderoben, og jeg er den første som rusler inn i yogasalen og kan plassere matten min akkurat der jeg vil, på min faste plass. Jeg kommer jo selvfølgelig tidlig, nettopp for å kunne kapre denne plassen, og etter at alt er gjort klart finner jeg en tredemølle og varmer opp der i ti minutter før jeg returnerer til salen og legger meg ned i påvente av at timen skal begynne. Fem-ti minutter med avslapping i forkant av yogatimen er midt i blinken, og mens jeg ligger der og lytter til bassen fra rommet ved siden av, psyker jeg meg opp til de to forestående timene. Først hatha-yoga, så boksing. To harde timer, på hver sin måte. Jeg føler meg tøff mens jeg ligger der, rett ut, som en trøtt klump. Hvor mange andre tar en dobbelttime med trening en fredag ettermiddag, etter å allerede ha vært gjennom tre treningsdager på rekke og rad? Jeg fór

Selvtillit

Alle har disse dagene hvor man egentlig helst bare vil bli på sofaen hele ettermiddagen etter jobb, fordi man er sliten og trøtt og har sovet for lite, spist for lite, eller bare rett og slett har en dårlig dag. Dette var en sånn dag for meg. Sliten, stiv og støl etter to dager med styrketrening, og innmari trøtt etter dårlig søvn og lange arbeidsdager. Etter å ha kommet hjem, spist middag og funnet sofaen, hadde jeg ikke nevneverdig lyst til å dra ut igjen. Da jeg fikk melding fra dansevenninnen min om at hun var syk og ikke kom i dag, dalte motivasjonen enda litt mer. Evnen til å motivere meg selv er imidlertid i stadig bedring, så det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på mine trofaste lesere at jeg klarte å overtale meg selv til å dra likevel. Det ble jo ingen dansing på meg forrige torsdag, på grunn av alle forberedelsene til 17. mai og Grand Prix-fest, så jeg tenkte at det ville være for gæli om det skulle gå hele TRE uker mellom disse timene som jeg jo liker så god

Bøst eller sinnssykt?

To påfølgende dager med muskeltortur. Det var kanskje ikke kjempesmart, men PT-Alex sa det var greit, så da gjorde jeg det. Power-time med Bjørn i dag, og allerede på vei til Colosseum hadde jeg vondt; konsekvensene av gårsdagen. Jeg tenkte å kjøre litt lett i dag, men endte opp med å legge på ekstra vekter på markløft; nå oppe i 15 kg. Det er vondere for armene enn det er for ryggen. Det er åpenbart hva jeg trenger å jobbe mest med. Egentlig hadde jeg håpet å ta Sissels Styrke & Core-time, som en av mine lesere har anbefalt, og som går et par timer senere enn Power. Dessverre hadde jeg en annen avtale som kolliderte med dette, så jeg får heller se om jeg får mulighet neste onsdag i stedet. Inntil da skal jeg bare fortsette å ha vondt. Det er kult, det. Alle tøffe jenter har vondt!

Tilbake til smerten

Hele to dager har gått siden forrige treningsøkt. Det er jo lenge, til meg å være, men det hadde sin naturlige forklaring. Etter Grand Prix-festen på lørdag, ble hviledag på søndag en nødvendighet, fordi jeg hadde fått ALT for lite søvn. I går var det planlagt utflukt til Tusenfryd, og det tok sånn omtrent hele dagen. Noen ganger går tiden bare alt for fort. Det var derfor kanskje et lite sjokk for kroppen å bli kastet rett ut i en brutal styrkeøkt med PT-Alex i dag. Aaaauuuu. Jeg kan såvidt huske sist gang jeg var så støl som nå; det var den onsdagen jeg var på en Power-time rett før PT-time, og dette føles litt tilsvarende. Spesielt armer og skuldre fikk lide i dag, i tillegg til beina, og akkurat nå har jeg bittelitt lyst til å dø. På toppen av det hele hev jeg meg med på en 40-minutters Easy Xycling etter PT-timen, og det var kanskje kombinasjonen av disse to aktivitetene som gjør at jeg nå føler meg som en 87 år gammel dame som nettopp har falt på isen. Dette til tross for at je

Pinsetrening

Det er lørdag, det er pinse, det er 20 varmegrader i Oslo, det er sol - og jeg valgte å tilbringe en time av formiddagen i kjellerdypet på Elixia Colosseum. Ingen betenkeligheter. Med tanke på gårsdagens utskeielser og kveldens kommende utskeielser (mer om det senere), var denne spinningtimen med Super-Jan-Tore en absolutt nødvendighet. Og hvis den ikke hadde vært en nødvendighet, så hadde jeg nok dratt dit uansett, for timene hans er for bra til å gå glipp av, og det er aldri feil med en god treningsøkt en lørdag morgen. En liten kuriositet ble et tilfeldig samtaletema for min spinninglade venninne og meg etter dagens time; nemlig at hver gang vi sitter på disse syklene, føler vi at DENNE gangen har vi overgått oss selv og satt nye rekorder hva angår intensitet og svetting. Dette kan bety én av tre ting: a) Vi blir stadig flinkere til å presse oss selv og tør ta i mer, b) Vi glemmer hvor jævlig forrige økt faktisk var, og innbiller oss derfor at den nåværende er den mest brutale noe

Flagg, kake og jogging

Bilde
Gratulerer med dagen, Norge! Og for en fin dag det har vært. Champagnefrokost hos koselige venner, synging, flagging, kake og iskrem, vandring i byen (men først etter at den største folkemassen hadde begynt på hjemveien, slik at det hele ble en overkommelig affære). Dette skulle være fridagen fra trening. 17. mai er den eneste dagen i året Elixia har stengt, så da hadde jeg jo ikke noe valg. Trodde jeg. Helt fram til jeg satt hjemme i stua tidlig på kvelden og hørte naboens festmusikk dundre så høyt i veggen at jeg nesten ble redd for at den skulle gå i stykker. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre én av to ting; enten være hun sure nabokjerringa som ber folk dempe seg (igjen), eller bare komme meg ut for en stund. Jeg kom også til å tenke på at jeg aldri kom meg på dansetimen i går, da jeg var alt for travel, så jeg følte jo at jeg hadde noe å ta igjen. Slik endte jeg opp med å bestemme meg for en joggetur. Det stemmer. Meg. På joggetur. En lørdag kveld på 17. mai. Hvis du tar en titt u

Stress!

Hektisk i dag. Hektisk hele uka, egentlig. Tusen ting som skal gjøres i forkant av 17. mai på fredag, og kanskje viktigst av alt, Grand Prix-fest på lørdag. Jeg har vært så dum å invitere folk hjem til meg, og da kan det jo ikke se ut som en grisebinge lenger. Mye må ryddes og vaskes, og tiden er knapp. Likevel skviset jeg inn 45 minutter med Power i dag, rett etter jobb, før jeg løp videre til kveldens sosiale planer. Nå har jeg nettopp kommet hjem, og det er sent og jeg må legge meg, for i morgen blir det full fart. Jeg håper å komme meg til Burlesque-timen, men innser den brutale muligheten for at jeg må bli hjemme og leke husmor i stedet. Urgh. Om det nå ikke blir trening i morgen, så kan jeg i alle fall trøste meg med at jeg kjørte en temmelig god økt i dag. Utfallene tok nesten knekken på meg, og de var det aller første vi gjorde, hvilket resulterte i at jeg var dausliten hele resten av tiden. Men jeg la til 2,5 ekstra kilo på markløft i dag, og det var kult. Jeg klarte også

Hvalen hopper igjen

Jeg evner fremdeles å være spontan! Fantastisk. Gradvis har jeg jo lagt meg til et mer eller mindre fast opplegg for de forskjellige ukedagene. Mandag er spinning, tirsdag er PT, onsdag er Power, torsdag er Burlesque, fredag er yoga og boksing, lørdag er spinning, og søndag er Power igjen. Etter at jeg begynte å fokusere mer på styrketreningen, har svømmedagene mine blitt sjeldnere, og selv om det selvfølgelig er litt synd, er det også litt greit, for jeg blir fort utålmodig og irritert når det hele tiden er så mye folk i bassenget. Men jeg skal ikke skrive om svømming nå, altså. PT-Alex hadde ikke tid til meg i dag. (Akk! Snufs.) Derfor måtte jeg finne på noe annet. Jeg bestemte meg for yoga, ettersom den faste fredagsyogaen utgår på grunn av 17. mai. Så jeg reserverte plass, dro hjem fra jobb, spiste middag og begynte så å tenke (ja det gjorde litt vondt). Det er lenge siden jeg har vært på Bjørvika nå. Halvannen måned, faktisk. Jeg har bare ett 25/90-klistremerke på plakaten der n

Nok en mandag

Mandag igjen. Det er så utrolig mange av dem, disse mandagene. De sniker seg jo innpå hele tiden. Æsj. Det eneste lyspunktet med begynnelsen på en ny arbeidsuke, er spinningtime. Selv når det ikke er Kjekke-Jonas som er instruktør, er mandagsspinningen dagens höjdare. Ingenting er som å starte uka med en varm, svett treningsøkt. Det setter liksom standarden for de resterende seks dagene. Dagens time var det egentlig Romeo som skulle ha, og den skulle vare i 55 minutter. Men så skjedde det endringer i løpet av ettermiddagen, og kjempesøte Kristine med sine flotte spillelister kom i stedet, og holdt sin første time på tre måneder. Hun snakket litt om å være i dårlig form etter graviditet, men det tror jeg neppe noen i salen la merke til, i alle fall ikke jeg. Hvis hun er definisjonen på å være i dårlig form, så håper jeg at jeg klarer å komme i dårlig form snart, og tør ikke tenke på hvilket nivå jeg da befinner meg på. Hun kjørte dessuten 70 minutter, slik som Jonas pleier å gjøre p

Mitt fantastiske treningssenter

Det er én ting som jeg alltid legger merke til hver gang jeg kommer til en gruppetime på verdens fineste treningssenter, én ting som konsekvent er til stede, og som kanskje er en av de viktigste årsakene til at jeg fortsetter å dra tilbake dit igjen og igjen: Jeg føler meg så innmari velkommen. Jeg føler meg som hjemme. Jeg er usikker på om jeg egentlig har tenkt så mye over dette før, og over hva slags innvirkning det har på meg, men i dag kom åpenbaringen for fullt. Den kom mens jeg satt på sykkelen i spinningsalen, på slutten av en time som transformerte meg fra en morratrøtt snegle til et levende menneske, mens svetteperlene rant nedover både ansiktet og armene, melkesyren sprengte seg gjennom beina og Clara heiet meg videre ved å fortelle at jeg var "in zone." Foran oss satt alles yndlingsinstruktør Jan Tore og erklærte sin kjærlighet til oss og ropte at han allerede gledet seg til neste lørdag, og salen brøt ut i jubel og applaus, hoing og plystring. Der kom den snike

Den velkjente fredagstorturen

Bilde
Natt til i dag sov jeg lite og dårlig (takk til naboene i første etasje), og var derfor temmelig trøtt og sliten i løpet av arbeidsdagen. Selv om de siste tre timene var temmelig rolige, følte jeg meg likevel som en zombie da det var på tide å forlate sykehuset. Det jeg hadde mest lyst til i hele verden var å dra hjem og legge meg og sove - men jeg lot være. I stedet gjorde jeg det jeg hadde nest mest lyst til. Jeg dro på trening. 20 rolige minutter på tredemølla var oppvarmingen, før jeg inntok den vesle salen med behagelig dunkel belysning hvor en time yoga lå foran meg. En time med intens statisk styrketrening på sitt verste/beste. Av alle ting, så er yoga kanskje den aktiviteten som oftest får meg til å svinge mellom "åherregudjegdør!" og "dette er det beste i verden, jeg vil bli her for alltid." Det første kvarteret er alltid behagelig, og det siste kvarteret er en sann nytelse, mens halvtimen i mellom kan være både utfordrende, morsom, tilfredsstillende, sli

Slutt på hvilen

Selv om det var godt med en hviledag i går, var det også ganske digg å være tilbake på Colosseum i dag. Jeg fikk mitt første klistremerke til 2. runde av 25/90 og varmet opp litt på tredemølla før jeg ruslet inn i en overraskende full Burlesque-sal. Så mange folk har jeg ikke sett der inne før, så det er tydelig at ryktet sprer seg om hvor bra denne timen er. Den kan virkelig anbefales, og jeg håper den blir værende på programmet i lang, lang tid. Koreografien holder fremdeles samme trinn som tidligere, og jeg har nå blitt så komfortabel med den at jeg ikke egentlig trenger å følge med på instruksene lenger. Noen vil kanskje mene at dette ville vært kjedelig, men for meg er det bare kjempegøy. Jeg er utrolig glad i å gjøre ting jeg er kjent og komfortabel med, og som jeg i økende grad føler at jeg mestrer. Jeg er ikke lenger redd for å være lenger framme (eller til og med fremst) i salen, selvbevisst rundt hvor mange som kan se når jeg gjør feil, for nå gjør jeg omtrent aldri feil. G

25/90 - going twice

Dette er siste dag med komplett, ren og skjær galskap. Helt siden mandag i forrige uke har jeg kommet meg på trening hver eneste dag, fordi det hver eneste dag har vært et eller annet som jeg ikke ville gå glipp av, kombinert med at jeg rett og slett ikke hadde noe bedre å foreta meg. (Hvis noen skulle få lyst til å gi meg et liv, så er det altså bare å ta kontakt. Det trenger jeg, tydeligvis.) Men i morgen erklærer jeg hviledag. Ikke fordi jeg egentlig har så innmari lyst til å hvile, så mye som jeg må være hjemme mellom et visst tidspunkt på ettermiddagen (det kommer noen folk for å hente hauger med ting som jeg skal gi bort til loppemarked), og da blir det veldig stress å skulle rekke trening (og middag) innen den tid. Det blir bare mest praktisk sånn, og kanskje er det egentlig like bra. Hvile er jo også viktig, og jeg har alltid vært opptatt av å ikke overdrive. Jeg skal innrømme at akkurat nå så høres hviledag veldig fint ut. Jeg er fremdeles sliten og støl både her og der ette

Spinning, betennelse og motivasjon

Det går altså ALT for lang tid mellom hver time med Xycling Challenge - bare så det er sagt. Jeg forstår omstendighetene, og støtter det helt, men fytti grisen som jeg savner å få min ukentlige dose. I dag fikk jeg en påminnelse om hvor flotte de timene faktisk er, etter to ukers lettere amnesi. Det ekstra kvarteret vi får i forhold til andre timer merkes godt på slutten, og ingen brøler så bra som Jonas når han setter i gang. I dag var det mye brøling, og det resulterte blant annet i mye svette. "Mye svette" for min del betyr fremdeles "noen dråper rennende nedover ansiktet og en litt klam t-skjorte som ikke lenger dufter av morgenfrisk dugg," men det er jeg kjempefornøyd med altså, for jeg har aldri vært noe flink til å svette. Min venninne, derimot, hadde en nærmest gjennomvåt treningstopp etter at timen var over, og jeg var innmari sjalu. Graden av flinkhet jeg føler er vagt relatert til mengden svette jeg klarer å tyne ut av meg, så jeg skulle ønske jeg kunne

7 av 7

Bilde
Søndag har kommet og gått, og nå kan jeg med hevet hode si at jeg har vært på trening hver dag denne uken. Det var ikke egentlig noe jeg hadde planlagt; det bare dukket opp så mye jeg ville gjøre, så det passet liksom aldri å droppe en treningsdag. Det er utrolig gøy at trening har blitt til noe som jeg gleder meg til og ikke vil gå glipp av, i stedet for noe jeg må tvinge meg til å gjøre fordi jeg føler at jeg må. Det er altså en hel verden av forskjell. Det var altså en ny Power-time med Barske Bjørn som var dagens plan. Jeg tror jeg har vært forholdsvis flink til å snike inn en eller annen form for styrketrening sånn ca annenhver dag over de siste ukene, og jeg tror det har en viss effekt, for jeg føler meg litt sterkere. Det kan selvfølgelig bare være noe jeg tror, et utfall av ønsketenkning, men jeg la på 2,5 ekstra kilo på benkpressen i dagens time, så et eller annet gjør jeg i alle fall riktig. I tillegg gikk jeg opp på manualene, fra 3 kg til 4 kg. Helt sant! Jeg ER Iron Man.

Velfortjent helg

For første gang siden kanskje tidenes morgen, skal jeg ikke syte over hvor vondt det var å stå opp tidlig. Av en eller annen grunn våknet jeg klokken 8 i morges, helt av meg selv, og en hel time før alarmen skulle på. Ikke lys våken med det samme, riktignok, men da var det jo ganske deilig at jeg kunne ligge og slumre og late meg i en halvtimes tid før jeg kom meg opp. Deretter kunne jeg gjøre noe som føltes veldig luksuriøst; spise frokost før trening. Se en episode Community. Sjekke mail. Ta det litt med ro, og fremdeles ha god tid når jeg dro hjemmefra. For en uvanlig og behagelig opplevelse! Dette burde jeg få til oftere. Med mat i magen og øyne jeg faktisk klarte å holde oppe, dro jeg så avgårde til Colosseum for det som nå har blitt min temmelig faste lørdagsspinning. Kanskje ekstra takknemlig for den timen i dag, ettersom jeg for et par dager siden ikke trodde jeg ville få mulighet til å bli med på den - veldig glad for at det ordnet seg. Mange andre var også veldig takknemlig

Enda mer fredagsgalskap

Etter en uke hvor jeg hittil har kommet meg på trening fire av fire dager, er det nærliggende å tro at fredag ville bli en etterlengtet hviledag - men dengang ei. Ettersom jeg gikk glipp av kickboksing forrige fredag, ville jeg ikke hoppe over enda en gang; det får da være måte på. Og ettersom boksetimen begynner akkurat så tidlig at jeg knapt nok rekker å snu i døra hjemme før jeg må dra igjen, kunne jeg like gjerne bruke tiden etter jobb til noe fornuftig, som for eksempel en annen time. Vanligvis faller denne andre timen på yoga, men i dag hadde jeg booket meg på spinning, ettersom jeg sannsynligvis ikke ville få anledning til å dra på lørdagsspinningen min i morgen. Nå fikk jeg ordnet det slik at jeg kan dra på lørdagsspinning likevel (hurra!), men innen det var ordnet hadde jeg allerede plass på spinning i dag, og yogatimen var full, så da var det bare å kjøre på. To spinningdager etter hverandre kan da umulig være feil. Med en rolig ettermiddag på jobb fikk vi gå litt tidlige

Dansetorsdag

Torsdag er Burlesque-dag. Sånn har det blitt. For tredje gang returnerte jeg til sal 3 på Colosseum, denne gangen igjen sammen ned min særdeles danseglade venninne. For tredje gang lot jeg meg overraske over hvor latterlig andpusten og sliten jeg ble av denne timen. Når jeg ligger hjemme på sofaen og er usikker på om jeg orker å dra på trening, er det veldig lett å tenke "joda, kom igjen, det er jo bare en dansetime; det er jo bare moro, ikke skikkelig trening engang." Jeg har perfeksjonert kunsten å lure meg selv, både på godt og vondt. I situasjoner som denne er det heldigvis godt, for det fører til at jeg får en knallbra treningsøkt når jeg i utgangspunktet ikke egentlig følte for å ha det, og så er jeg kjempefornøyd med resultatet etterpå. For dansing ER skikkelig trening, og en dansetime er slettes ikke "bare." Akkurat i dag hadde jeg en veldig lat og sliten dag. Sofaen hadde fått et godt grep på meg, og tanken på å dra meg ut av døra og til trening var tun

Latterkramper

Med den dårlige samvittigheten fra gårsdagens utskeielser og pessimisme, kom det veldig godt med å dra på PT-time i dag. På tide å bli skjerpa igjen. Alex dro meg rett inn i det jeg kaller for Det skumle rommet, som er det lille styrkerommet som alltid er fullt av superspreke, råsterke folk som driver med helt sinnssyke øvelser. Jeg har bare såvidt vært der inne én gang før, da også med Alex, og det var fryktelig intimiderende. Alt i alt gikk det likevel ikke så aller verst, tror jeg. Vi begynte fint, med et par øvelser på TRX. Det har jeg jo vært borti før, senest for bare et par dager siden, og klarte meg godt. Så pekte Alex opp mot taket, hvor det var festet en vannrett stige, og foreslo at jeg skulle gripe tak i den og se hvor lenge jeg kunne holde meg fast. Jeg lo, lenge og hjertelig. Alex lo også, men han ville visst at jeg faktisk skulle prøve likevel. Jaja, én av oss må jo være urealistisk optimistiske noen ganger, antar jeg. Så jeg prøvde - og hadde selvfølgelig rett. Det er