Svetteperler for svin

Siste dag er nå fullført, og jeg er ferdig med prosjekt 30DC. Jeg klarte det. Det er fortsatt litt utrolig, og jeg må si det til meg selv nå og da i et forsøk på å begripe hva det er jeg faktisk har gjort. Jeg har trenet hver dag i 30 dager. Den siste uken har jeg vært rimelig sikker på at jeg ville klare det, men uten å håpe for mye. Halvveis gjennom begynte jeg å tro at jeg faktisk kunne ha en sjanse. I uke to var jeg forsiktig optimistisk, men i den første uken hadde jeg null tro på at dette ville vare lenger enn noen dager. Jeg har overrasket meg selv igjen og igjen. Jeg har ikke bare forsert grensene mine; jeg har sprengt dem i fillebiter. Akkurat nå sitter jeg med en følelse av at det er ingenting jeg ikke kan gjøre hvis jeg bare bestemmer meg for det, og det er en veldig god følelse å ha. Utfordringens siste aktivitet ble spinning, nok en gang. Forrige mandag dristet jeg meg på Xcycling Challenge med instruktør J; en opplevelse som jeg både elsket og hatet. I dag dro jeg tilba...

Nå har armene mine vondt igjen, og bra er det, for det betyr at de blir sterkere. Takken går nok en gang til instruktør B, som kjørte gruppa si temmelig bra i dag også. Det frydet meg å kjenne at øvelsene var bittebittelitt lettere å utføre i dag enn på torsdag, samt at skulderen gjør betraktelig mindre vondt enn den gjorde for en uke tilbake. Jeg har ikke tatt smertestillende på flere dager. Hurra! Det fryder meg også å vite at jeg nå bare er én dag unna å nå mitt mål: 30 påfølgende dager med trening. Hvis noen på noe som helst tidspunkt i mitt liv hadde sagt at jeg en dag kom til å gjøre noe sånt, hadde jeg ledd av dem; godt og lenge. Jeg lo strengt tatt av meg selv også, da jeg for en måned siden bestemte meg for å jobbe mot et slikt mål. Jeg trodde virkelig, virkelig ikke at jeg skulle klare det. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å komme halvveis engang. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle være fornøyd hvis jeg bare klarte tre-fire dager, mitt dårlige utgangspunkt tatt ...

Fire uker vel gjennomført trening! Gratulerer, meg! Mer spinning i dag igjen, men i dag var det en spesiell spinning-time som stod på menyen; en jeg har gledet meg til hele uka: Michael Jackson tribute. Det var akkurat det det hørtes ut som. En times spinning med Michael Jackson-låter, ledet av en herlig instruktør ikledd glitterhansker, glitterjakke og hatt - og, i anledning den siste låta på spillelisten, Thriller, ikledd varulvmaske. Jeg tuller ikke. Det var rett og slett fantastisk, og spinningsalen var full av godt humør, god stemning og mye svette. Jeg pratet til og med litt med sidemannen, noe jeg aldri har gjort før, og lot det slippe gjennom at jeg nå har trenet hver dag i fire uker, bare for å se om det ville frambringe noen reaksjon. Det gjorde det, faktisk. Hun virket kjempeimponert, og jeg nøt skamløst rosen hun ga meg; jeg følte jo at jeg fortjente den litt. Forøvrig dristet jeg meg på vekta igjen i dag, og den indikerte at jeg har mistet det kiloet jeg la på meg ...

En ny runde yoga stod for tur i dag, og bragte med seg den plagsomme sannheten om at jeg fremdeles er ferskis på dette området; jeg ble nemlig kvalm i løpet av denne timen også, noe som er typisk for nybegynnere og de som ikke har yogaet på en stund. Det er aldri kult å være kvalm, så akkurat nå gjør jeg meg klar til å krype sammen i fosterstilling under pleddet på sofaen og se film og teveserier som trøst. Jeg stakk ikke av fra timen, da. Det skal jeg ha. Jeg tok en snarvei om én øvelse, men ellers hang jeg på etter beste evne, fra start til slutt. Det har blitt en viktig greie for meg, dette med å ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, men alltid begynt på nytt igjen etter en viss tid. Jeg vil ikke gi opp nå. Ikke denne gangen. Ikke igjen.

Tilbake til spinning i dag, full av vigør i siste innspurtsperiode for 30DC. I dag møtte jeg nok en ny instruktør, og også denne var temmelig awesome. Han var svensk, positiv og veldig morsom. Tror ikke jeg tidligere  har ledd så mye verken før eller etter en treningsøkt som jeg gjorde i dag. Flotte greier! Timen varte faktisk i en time, men ikke nok med det; på grunn av unormalt synkronisert trikk og t-bane fra jobb kom jeg fram til Elixia mye tidligere enn jeg hadde forventet, og hadde derfor noe ekstra tid å slå ihjel før spinningen begynte. Derfor kastet jeg meg like greit oppå en elipsemaskin og varmet opp der i 20 minutter først. Totalt har jeg jo da trenet i nesten halvannen time i dag. Wow! Da var det sannelig godt å bli påspandert middag etterpå; bedre belønning kan jeg vel egentlig ikke tenke meg. Bare fire dager igjen. Jeg blir nesten litt trist og nostalgisk når jeg tenker på det.

Bare fem dager gjenstår av min 30 Days Challenge, og jeg begynner å føle meg overmodig. Hovmod står for fall, sier de, så jeg skal prøve å ikke sprette champagneflaska riktig ennå, og heller rette tanker og energi mot sluttspurten. Dag 25 bød på nok en retur til Elixia, hvor jeg nå for tredje gang kastet meg inn i instruktør Bs styrketime. Øvelsene var jo blitt kjente for meg nå, og og jeg følte meg ikke overrumplet hver gang vi skiftet grep eller tyngde på vektene. Jeg har funnet mitt vektnivå (2 x 2,5 kg ser ut til å gjøre susen for nå), og liker det å kunne delta på en slik time og føle at jeg faktisk har kontroll over meg selv og hva som skjer. Muskelbetennelsen i skulderen gjør fremdeles hylende vondt, til tross for (tidvis) jevnlig knasking av ibuprofen. Når lønningsdagen kommer skal jeg nok investere i Voltarol og se om det ikke virker litt bedre. Inntil videre biter jeg tennene sammen og holder ut, både på jobb og på trening. Overraskende nok føles skulderen MINDRE vond ett...

Jeg døper herved denne uka for spinning-uka, ettersom det (helt tilfeldig) har blitt spinning som dominerer mine treningsaktiviteter, både planlagte og overståtte. Det var spinning i går, det ble spinning igjen i dag, og jeg planlegger spinning en senere dag i uka fordi det rett og slett passer best med den lille biten av et sosialt liv som våger å snike seg inn. (Jeg prøver fremdeles å forstå hvordan DET skjedde.) Som kompensasjon for gårsdagens hardcore Challenge-time, tok jeg med god samvittighet den noe lettere Easy-timen i dag; den på 40 minutter som ikke har en instruktør som jeg er overbevist om at har vært mange år i militæret. Ikke for det; jeg svettet faktisk litt i dag også, men jeg var ikke småkvalm etterpå, noe som kanskje ikke trenger å være en dårlig ting, sånn egentlig. 40 minutter blir jo likevel litt kort, så etterpå brukte jeg 20 minutter på et par kondisjonsapparater på egenhånd, slik at jeg skulle klokke inn på en time. Bra jobba, meg! Dette var altså den 24....

La meg bare først si: Fyyyyyyyyy faen. OK, da var det overstått. Flotte greier. Såh, jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt igjen i dag. Forrige uke gikk jo treningstimene stort sett i ting jeg har gjort før, men dette har sin naturlige forklaring: Jeg begynner å gå tom for nye gruppetimer som jeg faktisk kan klare å gjennomføre. Ut ifra beskrivelsene av enkelte treningsøkter skjønner jeg ganske lett at der ligger man på et nivå som jeg ennå bare kan drømme om, så å melde meg på de timene ville bare bli en flau nedtur. Derfor har jeg vel nå stort sett utforsket det aller meste som er innenfor (og kanskje bittelitt utenfor) mitt eget kompetansenivå. Stort sett. Spinning er det litt lenge siden jeg har vært på, så jeg ville gjerne dra på spinning i dag. Jeg fant bare ikke noen timer til et passende tidspunkt, bortsett fra denne som het Xcycling Challenge. "Jaha?" tenkte jeg. "Challenge? Hva betyr det, egentlig?" Jeg leste beskrivelsen, og forstod det slik at ...

De som eventuelt måtte mene at pilates ikke er skikkelig trening kan ta seg en bolle. De aner åpenbart ikke hva de snakker om, og har definitivt aldri prøvd det. Det trener smidighet, balanse og styrke, men mest av alt styrke, og det kjennes på kroppen etter dagens time. Jeg har like vondt nå som etter fredagens styrketime, bare mer rundt mageregionen enn i armene. Det morsomme er at jeg likevel henter meg relativt raskt inn igjen. Jeg kunne klart å trene mer. Jeg leker med tanken på å en dag prøve å melde meg på to timer rett etter hverandre, og se hvordan det går. Galskap? Kanskje, men det var jo også 30DC da jeg begynte med det, og bare se hvor bra DET har gått! 9 dager igjen. Tankene faller tilbake på de første par dagene, da jeg tvilte på at jeg ville klare så mye som en uke engang. Nå føles en uke lite. 9 dager kommer til å gå kjempefort.

Jeg hadde litt problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle dra på i av gruppetrening i dag, men etter mye om og men havnet jeg til slutt på nok en time med zumba. Fy søren, jeg slutter aldri å måpe over hvor raskt alt går der. Jeg liker å innbille meg at jeg har en rimelig grei evne til koordinasjon og rytme, men enkelte av de der zumba-trinnene sliter jeg virkelig med. Heldigvis er ikke poenget å gjøre alt riktig, og jeg er flink nok til å improvisere og henge med etter beste evne (mye flinkere enn omtrent halvparten av de andre jentene, i alle fall), så jeg sier meg fornøyd. Dette markerer altså tre uker fullført med daglig trening. Tiden går fort, det skal den ha. Bare ni dager igjen, så kan jeg ta en fridag. Men for å være helt ærlig, så er det ikke utenkelig at jeg passerer mine 30 dager og går enda lenger. Det føles ikke umulig akkurat nå, i alle fall, men vi får se.

Det er fullstendig utrolig, jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg tror det selv, men i dag har jeg faktisk trenet hver dag i 20 dager. Jeg har fullført 2/3 av utfordringen, er bare én dag unna milepælen på tre uker, og har bare ti dager igjen. Dette skal jeg få til. Dette MÅ jeg få til; jeg har kommet alt for langt til å feige ut nå. I dag dro jeg tilbake til styrketrening med instruktør B. Han er snill, men han er også veldig flink til å motivere og pushe. Forrige gang jeg var på timen hans (som var første gang), holdt jeg meg kun til de aller letteste vektene, som var 2 x 1,25 kg som ble festet på en stang. I dag doblet jeg vekta, og brynet meg på 2 x 2,5 kg på stangen. En fordobling kan nok virke litt overilt, men når man befinner seg på nivå Pusling, slik som meg, så er det ikke så mange alternativer. Det finnes ingenting mellom de to. Det gikk heldigvis bra; 2 x 2,5 kg var sånn passe hardt, men slettes ikke uoverkommelig, og hadde det ikke vært for den vonde skuldra kan de...

Se her, ja. Straks ferdig med 2/3 av Prosjekt Galskap. Etter morgendagen er det bare ti dager igjen før jeg kan begynne å roe litt ned. Det skal bli litt godt, kjenner jeg. Men inntil videre kjører jeg på videre. Jeg valgte å dra tilbake til Street Dance i dag, samme som jeg gjorde forrige torsdag. Jeg er usikker på om det skyldes at treneren var litt snillere med oss denne gangen, eller om det faktisk kan være at jeg har fått litt bedre form i løpet av den siste uken, men åkke som syntes jeg denne økten var mindre krevende enn den forrige. Jeg trengte færre drikkepauser, jeg la mer energi i bevegelsene, og jeg hadde ikke lyst til å kollapse på gulvet da timen (som forøvrig er på 70 minutter) omsider var over. Det er selvfølgelig kulest å tenke at dette er fordi jeg er i bedre form, så da sier vi det sånn. ;)

Dette er den enestående årsaken til at jeg nok en gang fant veien til Elixia etter jobb i dag. Ren, pur, trassig trass. Jeg har kommet så uendelig mye lenger i min 30DC enn jeg verken hadde trodd, forventet eller engang våget å håpe på, så nå skal jeg dæven døtte meg fullføre den, for faen. Så får jeg bare bli tyngre, da. Hvis det er min last i livet, så greit. Bring it on. Jeg skal påta meg den tunge rollen (haha!) som den evige Kung Fu Panda i enhver gruppetime jeg noen gang deltar på. Jeg skal leve med at de veltrente 20-åringene gløtter bort på meg med et "hva gjør HUN her?"-blikk. Jeg skal godta at den eneste delen av meg som får noe som helst ut av dette er mentaliteten, og kanskje litt kondisjonen, da. Det er faen meg greit, det. Og en dag, om mange, mange måneder, skal jeg vise de der 20 år gamle bertene som kun drar på trening for å skravle med venninnene og vise fram sine nyeste, tettsittende treningsklær, hvor sterk, smidig og utholdende en Kung Fu Panda faktisk ka...

Etter mye fram og tilbake landet jeg til slutt på spinning i dag. Det ble den korte timen på 40 minutter (fordi den begynte i sånn passe tid for meg å ta rett etter jobb), men jeg fylte ut de resterende 20 minuttene av timekravet med elipsemaskinen. Ifølge den høyteknologiske dataen på elipsemaskinen brente jeg opp 225 kalorier på 20 minutter, og jeg tenkte at det hørtes jo rimelig ok ut. Jeg dristet meg også på vekta igjen i dag, og må med skuffelse erkjenne at jeg har gått OPP i vekt. Over disse siste 17 dagene hvor jeg har vært på trening hver dag, har jeg klart å gå OPP ett kilo. Jeg vet at man får mer muskler når man trener og at muskler veier litt mer enn fett, men det får da være måte på? Utrolig, utrolig demotiverende, og hvis jeg ikke hadde vært så godt i gang med mitt 30-dagersprosjekt og er for trassig til å gi meg nå, hadde jeg garantert kansellert medlemsskapet og krøpet tilbake under dyna og sykemeldt meg for noen uker. Jeg har mistenkt det lenge, men nå føler jeg nærme...

Jeg befinner meg i tredje og - wait for it - nest siste uke. Du store! Jeg er altså OVER halvveis i prosessen. Opp med handa alle som trodde at jeg i det hele tatt skulle komme SÅ langt? (Jeg holder min egen klokelig nede ...) Etter gårsdagens slapptrim kjørte jeg på litt ekstra i dag, med først en halvtimes "stretch" (tøying og lett styrke av ymse muskelgrupper) og deretter en time med zumba. Ye! Kneet mitt er tilnærmet normalt igjen, men jeg sliter i stedet med en annen plage som gjør all form for bevegelse noe mer utfordrende; nemlig muskelbetennelsen i skulderen. Den der fordømte skulderen, altså. Jeg har jo en haug med tabletter som både døyver smerten og roer betennelsen, men jeg er veldig dårlig til å huske å ta dem - bortsett fra til tider og i situasjoner hvor jeg ikke har mulighet. Det er sannelig ikke så lett å være dum. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg og bli flinkere til å knaske disse tablettene. I morgen blir det jo mer trening, men jeg vet ikke hva de...

Tro til min tidligere lovnad om å ta det rolig i dag av hensyn til mitt dumme kne, har dagens trim vært av en frisk og tradisjonell art. Jeg har rett og slett gått en søndagstur, i litt over en time. I den iskalde vinterkvelden har jeg ruslet omkring på Grønland og Gamlebyen med musikk på ørene og beskuet gamle bygninger, gamle kirkeruiner, parker og gravlunder. Det var faktisk ganske hyggelig og avslappende, til tross for kulden og mørket - eller kanskje nettopp på grunn av kulden og mørket? Jeg må innrømme at det var godt med en "hviledag". Jeg tenker jo strengt tatt ikke på en lengre spasertur som "trening", sånn egentlig, men jeg velger likevel å inkludere det i min 30-dagers utfordring, ettersom halve poenget med dette er å opprettholde et visst aktivitetsnivå, og hvor den største utfordringen ofte er dørstokkmila. Det var tungt å finne fram yttertøyet og komme seg ut døra, og det var faktisk en liten time i ettermiddag hvor jeg tenkte at "Dette blir nok...

I går var dag 14 med trening, og jeg feiret mitt toukersjubileum ved å presse meg selv gjennom en gruppetime med kickboksing. Det var både tøft og slitsomt, men jeg observerte med en viss stolthet at jeg faktisk både hang på og holdt ut omtrent like bra som i alle fall et par andre, deriblant min sparringspartner. Bare det å ikke være miserabelt dårligere enn alle andre i en gruppe, var nok til å få meg i svært godt humør. Mindre godt ble humøret utover dagen senere, da jeg innså at jeg trolig klarte å gjøre et eller annet dumt med mitt venstre kne i løpet av den timen, for det kneet ble bare vrangere og vondere i løpet av kvelden. En god natts (og morgens) søvn har gjort det mye bedre, men jeg har likevel besluttet å gjøre dagens treningsøkt til noe veldig lett. Hva dette blir kommer jeg tilbake til etter at jeg har gjort det. ;) Det blir mer kickboksing ved en senere anledning. Kanskje ikke neste uke, for nå føler jeg at jeg bør være litt forsiktig, men kanskje uken etter?

Etter en lang, slitsom møkkadag på jobb var det ikke så verst å komme på yogatime etterpå (som jeg bare såvidt rakk, på grunn av overtid på ovennevnte jobb). Det var slitsomt som fu, og jeg hadde mye vondt etterpå, men det er jo latterlig bra trening for styrke og balanse, så jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Bare ikke så veldig ofte, for da tror jeg at jeg dør. ;)

I dag ville jeg prøve noe nytt, og valget falt på en gruppetime som ikke begynte før klokken 18:45. Treningstimer til slike tidspunkt innebærer at jeg må dra hjem etter jobb, i stedet for rett på trening, og spise først. Så i dag dro jeg altså rett hjem etter jobben, spiste middag, så litt TV, betalte noen regninger og sløvet på sofaen fram til det var på tide å komme seg avgårde. Fytti katta så tungt det var å komme seg opp fra den sofaen, da. Oi oi oi. Det var dette som ble dagens virkelige utfordring - ikke treningsøkten. Men jeg klarte det. Med et lidende stønn halte jeg meg selv opp fra sofaen, pakket kjapt det jeg trengte, og dro ut i kulda igjen. En halvtime senere var jeg på plass, og følte meg allerede mye bedre. Faktisk så bra at jeg varmet opp litt på egen hånd før selve timen begynte, ettersom jeg hadde litt god tid. Så begynte timen. Og hva var det jeg hadde meldt meg på? Jo; street dance. Du leste riktig. Street dance. Eller "gangsta dance" som jeg liker å k...

"Når du har minst lyst til å dra på trening, det er da det er aller viktigst at du gjør det", sa en sånn der Elixia-ansatt til meg for en måned siden. Disse ordene har jeg på besynderlig vis klart å lagre i hukommelsen min, og innimellom henter jeg dem fram når jeg føler motivasjonen dale. Både i dag og i går var motivasjonen relativt dalende. Jeg hadde egentlig mest lyst til å bare dra rett hjem etter jobb, spise middag, og tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden på sofaen. Jeg klarte å ta meg sammen; for nå. I dag prøvde jeg meg altså på en ny time med gruppetrening, og dette var den første som kun handlet om styrke. Timen ble ledet av en motiverende og drivende kar, og jeg befant meg nok en gang i en sal full av unge damer som var tusen ganger mer veltrente enn meg. Nok en gang lot jeg meg ikke stoppe av dette, og hang på så godt jeg klarte. Det gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Vi trenet med vektstenger, og kunne henge på akkurat så mye vekt som vi selv var komfort...