Svetteperler for svin

Tirsdag begynner forsiktig å forme seg som en yogadag. Yoga Flow på Elixia Colosseum (formelt heter de nå Sats Colosseum, men det vil alltid være Elixia for meg, uansett hvor mange vegger de maler mørkeblå) består av 75 minutter som jeg faktisk klarer å overleve. Det var tyngre de første gangene, men jeg begynner å merke konsekvensene av treningen nå, og ting går litt lettere. Første gang jeg tok den timen, for et par måneder siden eller så, synes jeg å huske at jeg måtte ned i barnets posisjon for en pustepause opptil flere ganger (gjerne mens alle de andre stod i hund som ser ned). I dag gjorde jeg det bare én gang, og da gikk det litt fort i svingene. Det er unektelig mer gøy når man får det til, mestringsfølelse er en fin båt. Så jeg var fornøyd med både timen og egen innsats da jeg dro hjem etterpå. Jeg var mindre fornøyd med de to jentene ved siden av meg som begge drev og fiklet med mobilene sine flere ganger i løpet av timen. Skulle ønske folk kunne legge fra seg mobilene når...

Min ulykkelige klage fra forrige uke har blitt hørt, og mine bønner besvart. Fantastiske og hjelpsomme Elixia-ansatte har fått ordnet det slik at jeg kan fortsette å ha samme type medlemskap som jeg alltid har hatt, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Jeg hadde begynt å snuse litt på hvilke muligheter som fantes på treningssenteret på Løren, siden jeg snart flytter dit, men nå kan jeg legge de tankene fra meg. Hurra! Elixia kan fortsette å være mitt hjem, og det er jeg kjempeglad for. (Jeg bare ignorerer at det nå snart egentlig heter Sats.) Den gode nyheten ble feiret med en god treningsøkt, nå som jeg hadde fått tilbake energi og treningsglede.  Jeg dro litt tidlig fra jobb slik at jeg kunne få med meg styrketimen til Ellen, og var skikkelig stolt av meg selv da jeg hadde overlevd alle settene og torturert både ben, armer, rygg og mage. Noen av øvelsene er alt for tunge for meg, men jeg har blitt flink til å utnytte de litt lettere variantene som finnes. Det viktigste er jo at ...

Klarte trening i dag også, i tillegg til hektiske besøk ved et par utleveringssteder for å få tak i gaver jeg har bestilt på nettet (noe som var en treningsøkt i seg selv, i grunn). Jeg hadde opprinnelig planlagt en spinningtime i ettermiddag, men så ble jeg minnet på at jeg skulle møte prosjektgruppen min kl 12:30 på Blindern, for å levere prototypen til oppdragsgiver, og da ble det så teit å henge rundt i området i flere timer før trening, evt dra tilbake til østkanten bare for å stresse tilbake til Majorstua et par timer etterpå. Løsningen ble å droppe spinning og heller bare trene for meg selv i dag. Det passet uansett fint å få inn noen styrkeøvelser, så jeg gikk til min faste plass ved vektstengene og tok en runde med markløft, skulderpress, knebøy, biceps, benkpress og triceps. Nytt for denne gang var at jeg bruke en stang på 12,5 kg i stedet for 10 kg. Litt fremgang er også fremgang. Aller først varmet jeg opp med 15 minutter på elipsemaskinen. Skrittelleren på mobilen fo...

For måneders første treningsøkt prøvde jeg meg på en gammel-ny time. Jeg har ikke vært på boksing siden min favoritt Aristo sluttet på Elixia (fremdeles et stort tap og savn), men i dag tenkte jeg at et forsøk kunne være på sin plass. Resultatet var blandede følelser. Til tross for at en ganske dyktig instruktør har tatt over, var det et par andre elementer som gjorde at dette sannsynligvis ikke vil være en time jeg besøker ofte. Det første var den påfallende mangelen på punching bags. Jeg likte dem. Jeg savnet dem. De ga en ekstra "ooph" til treningen, og fikk meg til å føle at jeg virkelig trente boksing. Det var kult. Nå er de borte. Det andre var det nye lokalet. Etter den store oppussingen har noen av lokalene blitt radikalt endret, og det gamle kampsportrommet er blitt erstattet av kondisjonsapparater. Boksetimen har ikke et ordentlig rom lenger, men en åpen alkove, slik at det føles litt som om vi trener i korridorene foran alle som går omkring der. For noen som er...

Over tre uker siden forrige treningsøkt, og slettes ikke etter planen. Jeg feilet altså igjen. Sukk. MEN ... I det minste har jeg trenet i mai i år. Det gjorde jeg ikke i fjor, eller i alle fall blogget jeg ikke om det. Så det er vel en aldri så liten seier. Kanskje. Psykdommen har vært kraftig den siste måneden. Jeg har blitt delvis friskmeldt av fastlegen til å jobbe et par (kortere) dager i uken, på dagtid, og det har tatt mye av det lille jeg har hatt av energi. Når folk flest hører om depresjon, tenker de kanskje mest på at pasienten er mye trist og nedstemt (og det stemmer jo forsåvidt). Mindre kjente symptomer er apati, mangel på livslyst, selvhat og ekstrem selvkritikk, dårlig samvittighet for alt og ingenting, manglende evne til initiativ, og ikke minst mindre energi. Hver ting krever en innsats, alt fra å ta en dusj og å kle på seg, til å lage mat og betale regninger i nettbanken. Noen dager er verre enn andre, mens noen er bedre. I dag har jeg hatt en sånn dag som er...

Den løpingen jeg så optimistisk hadde håpet på for søndag skjedde ikke. Selvfølgelig gjorde den ikke det. Jeg hadde jo så vondt i overkroppen etter mine første benkpress på flerfoldige uker, at jeg knapt klarte å rulle meg fra senga til sofaen. For ikke å snakke om de timene med dansing som ble utført sent lørdag kveld, i forbindelse med en bursdagsfeiring. Jeg skylder på den dansingen for at jeg også hadde vondt i ryggmusklene i går. Ikke at jeg helt kan huske hva slags dansing jeg brukte ryggen så mye til, men det var kanskje den samme som ga meg et lite sår på oversiden av foten. Kanskje. I dag følte jeg meg imidlertid bedre, og det er godt å kjenne at stølheten slipper litt lettere nå enn den gjorde for et par uker siden. Jeg kom meg derfor til spinning, etter at jeg hadde innsett at mandag er dagen hvor han veldig energiske instruktøren har time. Dessuten er det vel også et par uker siden sist jeg var på spinning, så jeg syntes det var på tide. Løpingen kan vente. Jeg liker jo i...

Dette er sensasjonelt for april 2016: I dag kom jeg meg til ukas andre treningsøkt. Dæven. Sammenlignet med for et par år siden er det ikke så imponerende, men tatt i betraktning nåværende situasjon er det ikke så verst. (Og sammenlignet med fjoråret er det kanskje en forbedring?) Jeg har lastet ned en app på mobilen som skal fungere som en guide til fremgang i løping. Den legger opp til en halvtimes løping hver dag, med gradvis forbedring. I dag kjørte jeg første dag, og syntes det var ille nok til at jeg ikke helt gleder meg til morgendagen. For ja, jeg er så teit at jeg håper på å kunne gjøre dette igjen i morgen. Jeg tror neppe jeg kommer til å løpe hver dag, så noen ganger vil progresjonen min stoppe opp litt, men jeg kjente at intervalltreningen som appen guidet meg gjennom ga en god trening, og det er det viktigste. Om jeg så ender opp med å kun løpe til Dag 1-programmet i en hel måned, så er det bedre enn ingenting. Framgang er kult, men det er ikke et must. Ikke for meg. E...

Tirsdag igjen. En hel uke har gått siden forrige trening, mye fordi jeg knapt har vært å stand til å røre på meg, og dels fordi jeg har vært en del opptatt. Sånt skjer. Kanskje til tross for bedre vitende, dro jeg tilbake til samme styrketime i dag. Jeg hadde jo tross alt overlevd forrige uke, så da burde jeg klare å gjøre det en gang til. Forrige uke var det en vikar som hadde timen, så denne gangen møtte jeg den faste instruktøren for første gang. Hun var like dyktig (grusom og ondskapsfull) som vikaren, og kjørte oss raskere gjennom flere øvelser. Jeg hadde vært litt dum i forkant av treningen, og ikke spist siden frokost (timen begynte 18:10), så da det var ca 10 minutter igjen ble jeg svimmel og måtte sette meg ned og drikke vann. Flaut. Da hadde jeg også presset meg selv godt, til og forbi det punktet hvor svetten dryppet, så jeg våger å konkludere med at det var god trening. (Det skal sies at jeg kom tilbake til den siste innspurten, og fullførte - om ikke med stil.) Det h...

(Forsinket logging.) Slengte meg med på en styrketime i gruppe denne dagen. Det var vel første styrketrening på minst en måneds tid. Kanskje mer. Jeg er ikke helt sikker. Jeg har ikke vært flink. 45 minutter som føltes som 450. Mye arbeid for lårmusklene. Jeg vaklet skjelvende ut etterpå, og trengte i ettertid nesten en uke på å komme meg. De to første dagene klarte jeg knapt å sette meg ned og reise meg opp. Å gå på do var et mareritt. Så ille er det lenge siden det har vært etter en økt. Jeg antar det betyr at 1) Jeg fikk en god trening, og 2) Jeg burde gjøre dette oftere.

Det har gått noen uker siden sist, med påskeferie og alt, men i dag kom jeg meg altså tilbake til mitt lokale Elixia-senter og en spinningtime med min nye superinstruktør. (Men jeg savner fremdeles mine gode gamle, altså.) Avtalen med fastlegen er at jeg skal fokusere på kosthold og trening når jeg nå går sykmeldt ut måneden, og det er akkurat det jeg har tenkt å gjøre. Vi satte som mål at jeg skal ha mistet et kilo innen neste legetime, som i dag er 3 uker unna, og det håper jeg at jeg kan få til. Dagens spinningtime var helt klart en røff opplevelse, med både makspuls og svette. Setet mitt fikk merke at det begynner å bli en stund siden sist jeg satt på en sykkel, og har blitt litt øm i etterkant, men det får jeg bare leve med. Jeg vet jo at det blir bedre. Det var helt full spinningsal i dag, og i utgangspunktet stod jeg på venteliste for å få plass på timen. Den er åpenbart populær, og det tror jeg har mye å gjøre med engasjementet til instruktøren. Jeg har fremdeles en ambisjo...

Det finnes et Elixia-senter på Røa i Oslo som er eksklusivt og fancy. Det åpnet i fjor, og er det eneste Elixia-senteret i hovedstaden som har svømmebasseng. Flere svømmebasseng, faktisk. Og vannsklie. Og boblebad. Og flere badstuer. Det er et aldri så lite badeparadis, og paradis må man betale ekstra for. Derfor har ikke fattigfranser som meg tilgang der, men akkurat i disse dagene har de en liten kampanje hvor alle Elixia-medlemmer kan komme og prøve. Ettersom den planlagte spinningtimen med min nye yndlingsinstruktør allerede var fullbooket med lang venteliste innen jeg husket at det var mandag i dag, bestemte jeg meg for å ta turen til Røa i stedet. Jeg er ikke medlem med tilgang til Røa Bad, så jeg kunne ikke booke meg på en gruppetime i basseng gjennom nettsidene, slik jeg vanligvis booker mine timer. I stedet stod det i mailen at vi kunne ringe for å reservere plass dersom vi ville prøve en gruppetime. Jeg var nysgjerrig på noe som het Aqua Fit; 45 minutter med styrke- og kond...

Jeg skulle trene på fredag. Det orket jeg ikke. Det samme gjaldt lørdag og søndag også. Var ikke fryktelig travel eller noe, jeg bare orket ikke. Så kom mandag, hvor jeg hadde booket meg på spinningtime med han som kanskje er min nye favorittinstruktør. Et par timer før den skulle begynte, kansellerte jeg. Orket ikke. Motivasjon og form sank som selveste Titanic - brått og hardt. I det siste har jeg ikke egentlig følt at jeg har orket noe som helst. Ikke skole. Ikke jobb. Og nå heller ikke trening. I går kom muligens svaret, da fastlegen ringte meg. De endelige svarene til blodprøvene jeg tok forrige uke var klare, og viste at jeg har imponerende lave verdier av D-vitamin. Typiske symptomer for D-mangel er muskelsmerter (check), energimangel (check) og depresjon (double check). Det jeg i det siste har trodd "bare" har vært et kraftig anfall av depresjon viser seg altså å være støttet opp av mangel på D-vitaminer. Så i dag begynte jeg på vitaminpiller på resept, til trippe...

Etter nesten to uker i København har treningen fått lide nok en gang. Planene jeg hadde om å ta løpeturer mens jeg var der nede ble behørlig spolert av kaldt og vått vær. Våren hadde kommet til den lille havfruens hjemsted, helt fram til jeg kom dit. Typisk. Jeg tok visst med meg litt vinter da jeg reiste, og med kun en t-skjorte i håndbagasjen til treningstøy, var utetrening utelukket. Til gjengjeld hadde jeg fire dager med sykdom, hvor jeg først kastet opp alt jeg hadde spist den første dagen, og som konsekvens av dette ikke tok sjansen på å spise mer enn noen bananer og ristede brødskiver over de påfølgende dagene. Så det ble ikke noe trening, men det ble heller ikke så mange dager med de store utskeielsene. Det er da noe. Jeg kom hjem mandag kveld, og kunne derfor strengt tatt trenet både i går og tirsdag. Jeg har ingen unnskyldning for å la være. Jeg bare giddet ikke. Tirsdag ble erklært sofadag, hvor jeg så masse serier og syntes synd på meg selv fordi jeg ikke lenger var i D...

Variasjon er nøkkelen, sier de, så da jeg i dag dro til Elixa for en yogatime, bestemte jeg meg for å slenge på litt cardio både i forkant og etterkant også. Yoga er flott for balanse, fleksibilitet og styrke, men man kommer ikke akkurat opp i makspuls. Særlig ikke jeg, i de salene hvor de bruker varmluftsovner, for da blir jeg så overopphetet at jeg halvparten av tiden bare må legge meg ned og huske på å puste. Dette er nok mye av grunnen til at jeg ikke gjør så mye yoga lenger som jeg pleide, uten at jeg egentlig har tenkt over det før i dag. De pleide ikke å ha disse varmluftsovnene før, men nå er de overalt, og for meg som er ganske varm i utgangspunktet blir dette gjerne for ubehagelig. Jeg kan gjerne ha yoga i høyere temperaturer, sånn som de pleide å ha i badstuen en periode, men da må øvelsene være lettere sånn at jeg ikke kollapser i oksygenmangel og dør. Før yogatimen varmet jeg altså opp med fem minutter på romaskin, som tikket inn til 1 km. Det er helt okay. Fikk opp god ...

Jazzdans blir tyngre og tyngre for hver gang. Koreografien kan jeg nå, og trinnene begynner å sitte, noe som innebærer at jeg jobber hardere for å faktisk utføre dem, i stedet for å bare snurre rundt i sporadiske piruetter. Jeg er nå i den fasen hvor trinnene skal perfeksjoneres, og det er der det virkelige arbeidet kommer inn. Først nå kjenner jeg hvor fort det faktisk går, hvor tungt det lille hoppet er på akkurat riktig øyeblikk, hvor mye kjernemuskulatur jeg bruker for å ha riktig kroppsholdning, osv. Så det er tyngre, men det er også morsommere. Mestringsfølelsen øker også, etter hvert som jeg klarer mer, og jeg får jevnt over en bedre treningsøkt enn jeg gjorde de første gangene jeg dro til denne timen. Fremgang, altså. Det er bra. Jeg liker fremgang.

Jeg tror jeg kanskje har funnet en ny favorittinstruktør i spinning. Etter at begge mine favorittinstruktører på Colosseum forsvant omtrent samtidig, har jeg hatt lite rutine og kontinuitet på spinningtimene mine. Det har vært litt sporadisk nå og da, her og der, fordi ingen instruktører har skillet seg nevneverdig ut. De er alle gode, det er ikke det, men ingen har hatt noe av dette ekstra som både Jan Tore og Kjekke-Jonas hadde; dette ekstra som gir oss pesende tomatfjes følelsen av at instruktøren bryr seg om hvordan vi har det og hvordan vi gjør det. I dag ble imidlertid første time siden begynnelsen av desember hvor jeg hadde litt av den følelsen igjen, og effekten lot ikke vente på seg. Jeg svettet mer enn jeg har gjort på lenge, og fremdeles nå her hjemme sitter jeg med syresmak i munnen. Noe av det første han gjorde da vi startet oppvarmingen, var å gi klar beskjed om at nå stoppet skravlingen fram til timen var over. Allerede da likte jeg ham, for jeg blir alltid forstyrret ...

Prosjekt Stabilisering av døgnrytme har ikke vært noen suksess denne gangen. Jeg ligger fremdeles i sengen og vrir meg til rundt 5-tiden om morgenen, og klarer ikke komme meg ut av sengen før utpå ettermiddagen. Sukk. Konsekvensen av dette var at jeg ikke orket trening i går, før jeg hadde en middags- og teateravtale med en venninne. Konsekvensen var også at jeg måtte droppe pilates som jeg hadde planlagt kl 11:30 i dag. Sukk igjen. Det så virkelig mørkt ut for at det skulle bli noe trening overhodet i dag, for jeg hadde som backup en time zumba kl 16 som jeg virkelig ikke følte for å stå opp for å dra på. Kl 15 lå jeg fremdeles i sengen, sulten men for sliten til å gjøre noe med det. Å nå den timen ble mer og mer usannsynlig for hvert minutt. Heldigvis hadde jeg støtte og oppmuntring i form av en kjæreste på mobilen, som utrolig nok klarte å motivere meg til å krype ut av sengen og komme meg avgårde. Han minnet meg på hvor fornøyd jeg pleier å være etter trening, og hvor godt je...

Jeg sliter fremdeles med å stabilisere døgnrytmen etter nattevaktene, og dagens treningsøkt hang derfor i en tynn tråd en liten stund. Heldigvis ble ettermiddagens planer forskjøvet med et par timer, så jeg fikk anledning til å utføre dagens dåd likevel. Det er lenge siden forrige styrkeøkt, så jeg tenkte det var på tide med en sånn en. Litt oppvarming på elipsemaskin først, så bar det avgårde til noen styrkeapparater for ryggmuskler og biceps. Deretter fulgte benkpress og markløft, og så har jeg byttet ut den klassiske knebøy med benpress på apparat fordi det er mindre belastende for knærne. Jeg satset på få repetisjoner med så tung belastning jeg klarte, med mitt vedvarende håp om å bli sterkere. Vi får se hvordan det utvikler seg. Til avslutning tok jeg en kilometer på tredemølla igjen. Det var like jævlig som alltid, og jeg brukte 9 minutter på det. Vel, 8.54, men hvem teller? (Jeg. Jeg teller.) Jeg vurderer å iverksette et løpeprogram som i teorien skal gi meg gradvis og jevn ...

Skuffende (men ikke overraskende) nok ble det ingen trening i går. Dagene mellom to nattevakter er alltid tunge og kjipe, og i går valgte jeg å bruke mine få våkne kveldstimer før jobb med å ligge på sofaen og slappe av sammen med min beste venn Netflix. Jeg var jaggu ikke sikker på om jeg ville komme meg til trening i dag heller. Nå har jeg heldigvis ingen flere vakter på en stund, men jeg sov lenger enn jeg hadde tenkt å gjøre denne formiddagen, og var ikke ute av sengen før klokken var nesten 16. Da følte jeg allerede at dagen var gått til spille, og det lille jeg kunne hatt av energi tidligere bare rant ut av meg, som luft fra en gammel ballong. Jeg inntok den velkjente horisontale stillingen på sofaen, og tilbragte en liten time der, før en tanke dalte ned i hodet på meg: Jeg kan jo sjekke hvilke timer som går på mitt lokale Elixia - kanskje jeg ser noe jeg får lyst til? Klokken var 16:50, og fra den vesle mobilskjermen lyste informasjonen mot meg: Spinning kl 17:15. Jeg kunne...

Etter en langhelg med kjæresteri og en blåmandag med depresjon etter å ha blitt forlatt igjen, kom jeg meg endelig tilbake til Elixia i dag, og en ny time med jazzdans. Det er ikke egentlig så mye å si om det, annet enn at jeg begynte å beherske noe koreografi hvor jeg tidligere bare har løpt sporadisk rundt meg selv fordi jeg ikke ante hva som foregikk, hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle gjøre det. Timene holder høyt tempo (faktisk så høyt at en nybegynner valgte å forlate salen allerede under oppvarmingen), og det blir ikke gjennomgått sakte og detaljert først. Derfor var det gøy å endelig begynne å få det til riktig. Det var godt å få inn noe trening mellom skoletimene i ettermiddag og nattevakten som venter om noen få timer. Så følger to netter på jobb, så jeg aner ikke hva jeg vil orke av trening for de kommende to dagene, men vi tar det som det kommer. Jeg har ennå ikke fått knotet meg til å bestille time hos fastlegen angående planen om sykmelding for å reparere...