Syk schmyk

Jeg skulle trene på fredag. Det orket jeg ikke. Det samme gjaldt lørdag og søndag også. Var ikke fryktelig travel eller noe, jeg bare orket ikke. Så kom mandag, hvor jeg hadde booket meg på spinningtime med han som kanskje er min nye favorittinstruktør. Et par timer før den skulle begynte, kansellerte jeg. Orket ikke.

Motivasjon og form sank som selveste Titanic - brått og hardt. I det siste har jeg ikke egentlig følt at jeg har orket noe som helst. Ikke skole. Ikke jobb. Og nå heller ikke trening. I går kom muligens svaret, da fastlegen ringte meg. De endelige svarene til blodprøvene jeg tok forrige uke var klare, og viste at jeg har imponerende lave verdier av D-vitamin. Typiske symptomer for D-mangel er muskelsmerter (check), energimangel (check) og depresjon (double check).

Det jeg i det siste har trodd "bare" har vært et kraftig anfall av depresjon viser seg altså å være støttet opp av mangel på D-vitaminer. Så i dag begynte jeg på vitaminpiller på resept, til trippel dose av normaldose, og skal knaske disse i noen uker for å se om det gjør meg bedre.

Også i dag hadde jeg booket en treningstime, men også i dag kjente jeg at jeg ikke egentlig orket og skulle til å kansellere. Imidlertid glemte jeg å kansellere før fristen (senest en time før klassen begynner), og ville ikke ha en anmerkning for å ikke møte opp. Derfor tvang jeg meg selv likevel opp av sofaen, skiftet til treningstøy og dro ut. Det var nesten som et mirakel å regne.

Jeg vil ikke si at jeg angrer på at jeg klarte det, men dæven så utmattet jeg er nå. Etter én liten dansetime, hvor jeg tok hyppige små drikkepauser og sluntret med halvparten av trinnene den siste halvtimen fordi jeg var sliten og svimmel, føles det litt som om jeg har løpt en mil. (Jeg løp en mil en gang, da jeg var 14 og måtte berge gymkarakteren på ungdomsskolen. Det var jævlig.) Jeg er stolt over at jeg kom meg avgårde og fullførte, men nå eier sofaen meg resten av kvelden, altså.

Det blir interessant å se om vitaminpillene vil gi en merkbar effekt i løpet av de neste par ukene. Jeg håper det. Med depresjon fra før av, og en ekstremt tung kropp, er det siste jeg trenger enda en grunn til å ikke orke å gjøre noe. Så blir det kanskje ikke så mye trening som jeg skulle ønske den nærmeste tiden, men det satser jeg på at vil endre seg i løpet av måneden.

Syk og D-redusert hilsen fra sofakroken

Kommentarer

Populære innlegg