Gå til hovedinnhold

Ny favorittinstruktør?

Jeg tror jeg kanskje har funnet en ny favorittinstruktør i spinning. Etter at begge mine favorittinstruktører på Colosseum forsvant omtrent samtidig, har jeg hatt lite rutine og kontinuitet på spinningtimene mine. Det har vært litt sporadisk nå og da, her og der, fordi ingen instruktører har skillet seg nevneverdig ut. De er alle gode, det er ikke det, men ingen har hatt noe av dette ekstra som både Jan Tore og Kjekke-Jonas hadde; dette ekstra som gir oss pesende tomatfjes følelsen av at instruktøren bryr seg om hvordan vi har det og hvordan vi gjør det. I dag ble imidlertid første time siden begynnelsen av desember hvor jeg hadde litt av den følelsen igjen, og effekten lot ikke vente på seg. Jeg svettet mer enn jeg har gjort på lenge, og fremdeles nå her hjemme sitter jeg med syresmak i munnen.

Noe av det første han gjorde da vi startet oppvarmingen, var å gi klar beskjed om at nå stoppet skravlingen fram til timen var over. Allerede da likte jeg ham, for jeg blir alltid forstyrret og irritert av folk som skravler underveis i timen (kan de ikke heller rusle seg en tur i stedet, hvis de ikke vil trene skikkelig?), og det var noen damer som hadde klukket ganske mye fram til da. Jeg liker en streng instruktør. Så hurra! Han fortsatte med å gi tydelige instrukser om hvordan vi burde og ikke burde sitte på sykkelen, til glede for nye tomatfjes, men også til teoretisk glede for oss gamle. Jeg tenker alltid at jeg sikkert kan forbedre teknikken min, og elsker at instruktører bruker et minutt eller to på å faktisk gi instrukser. Videre, og kanskje viktigst, gjorde han noe som mange instruktører glemmer mens de guider oss gjennom musikken og sittende og stående posisjon; han motiverte oss. Han fikk oss til å tenke på hvorfor vi var der og hva vi ville oppnå, og minnet oss på at resultater er lik innsats. Dette gjorde han opptil flere ganger i løpet av timen, i tillegg til å gå runder i salen for å sjekke at alle satt riktig og ikke holdt på å dø eller noe. I tillegg hadde han humor, og det er aldri feil.

For meg er dette skikkelig motiverende. Det kan ofte være det som gjør at jeg tar i alt jeg har i stedet for å kun presse meg litt utenfor komfortsonen. Jeg tror ikke jeg har hatt så god effekt av en spinningtime siden begynnelsen av desember, som var siste gang Jan Tore hadde time (og jeg mistenker at den grinete gamle gubben som klaget på musikkvolumet på en veldig arrogant og ufyselig måte er grunnen til at han ikke har kommet tilbake).

TLDR: Jeg tror mandager blir min nye faste spinningdag (igjen), og jeg tror denne fyren er min nye favorittinstruktør. For det er viktig å ha noen favorittinstruktører, som man vet kan motivere litt ekstra og få deg til å gi den ekstra biten. I tillegg kan det å vite at du skal til en instruktør du liker godt være den avgjørende faktoren som gjør at du orker å dra deg ut av sofaen en dag hvor du egentlig ikke føler for å trene. Dette har vært tilfellet for meg mang en mandag kveld og lørdag morgen. Kanskje kan jeg nå endelig få litt av den følelsen igjen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 36 tilbake i spinningsalen

Endelig helg, og helgen fikk begynne med en spinningtime. Det er noen uker siden sist nå, så jeg var spent på hvor vondt det ville bli for stumpen å komme gjennom den timen, men heldigvis gikk det i all hovedsak smertefritt for seg. Det ga meg muligheten til å fokusere mer på pulsen, og det var en rødsprengt og svettende Vero som hev etter pusten da siste etappe omsider var overstått. Ingen liv gikk tapt denne gangen.

Strengt tatt var det to grunner til at jeg hev etter pusten. Den ene er selvsagt treningen, men den andre grunnen var den litt eldre damen som satt til venstre for meg, som brukte parfyme. For meg som reagerer på parfyme, ble dette en ekstra utfordring. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor så mange damer absolutt må bruke parfyme når de skal på trening. Hvis de er redd for svettelukt, fungerer da deodorant helt utmerket. Jeg har opplevd lignende situasjoner i blant annet flere dansetimer, og det er like ubehagelig hver gang. Jeg kan neppe være den eneste som plages av dett…