Om psykdom og trening

Over tre uker siden forrige treningsøkt, og slettes ikke etter planen. Jeg feilet altså igjen. Sukk.

MEN ... I det minste har jeg trenet i mai i år. Det gjorde jeg ikke i fjor, eller i alle fall blogget jeg ikke om det. Så det er vel en aldri så liten seier. Kanskje.

Psykdommen har vært kraftig den siste måneden. Jeg har blitt delvis friskmeldt av fastlegen til å jobbe et par (kortere) dager i uken, på dagtid, og det har tatt mye av det lille jeg har hatt av energi.

Når folk flest hører om depresjon, tenker de kanskje mest på at pasienten er mye trist og nedstemt (og det stemmer jo forsåvidt). Mindre kjente symptomer er apati, mangel på livslyst, selvhat og ekstrem selvkritikk, dårlig samvittighet for alt og ingenting, manglende evne til initiativ, og ikke minst mindre energi. Hver ting krever en innsats, alt fra å ta en dusj og å kle på seg, til å lage mat og betale regninger i nettbanken. Noen dager er verre enn andre, mens noen er bedre.

I dag har jeg hatt en sånn dag som er bedre. Jeg sov godt natten som var, og våknet av meg selv før kl 9 i morges. Hadde booket en treningstime på Elixia til kl 16, og brukte tiden fram til da til å spise en god frokost, lese litt bok, se litt Netflix, og til og med rydde litt. Et tørkestativ med klesvask fra mandag fikk endelig komme tilbake i skapene hvor ting hører hjemme. Logget til og med inn i nettbanken for første gang på over fire uker, og betalte en haug regninger som skulle vært betalt i begynnelsen av uka. Jaja. Bedre sent enn aldri.

Så dro jeg til trening. Den første treningen på nesten fire uker, og den første på mitt gamle gode Colosseum på i alle fall noen måneder, tror jeg. Nesten alle mine favorittinstruktører der har sluttet nå, men noen er heldigvis igjen. Timen i dag var hos en av disse, solstrålen Sissel. Jeg ble umiddelbart mer motivert og gira idet hun kom inn i rommet og hilste smilende på oss med sin energiske, blide stemme. Jeg tror hun kanskje kjent meg igjen. Det er slike ting som gjør at man kommer tilbake. Jeg hadde bare glemt det.

Timen var kun 45 minutter, men det ble hard jobbing likevel. Fire sett med tre øvelser i hvert sett. Ti repetisjoner på hver øvelse. Null pauser. Det var alt fra kneløft, markløft og utfall til brystpress, skulderpress og planke. Jeg var på grensen til å bli svimmel og kvalm et par ganger, og det enda jeg ikke brukte i nærheten av så tunge vekter som jeg gjorde for et par år siden. Skuffende. I det minste kan det bare bli bedre herfra.

Jeg hadde forøvrig min time hos spesialisthelsetjenesten denne uken. Der pratet jeg med en hyggelig lege i 45 minutter, om fortiden og dagens situasjon, vi tok noen målinger, og la en plan for veien videre. Om et par måneder har jeg time hos en ernæringsfysiolog, hvor jeg regner med vi skal snakke om mat og kosthold. Så skal jeg til høsten begynne med kurs som holdes ved poliklinikken deres, og disse kursene skal visst pågå i et halvt års tid, som en opptrapping til det som etterpå skal bli en mer intensiv behandling, for eksempel ni uker på en institusjon. Jeg har god tid til å vurdere ulike alternativer og muligheter innen da, så det er ikke noe jeg stresser så veldig mye med akkurat nå.

Åkke som føles det fint å ha kommet i gang. Legen satte som et mål for meg at fram til kursene begynner, skal jeg prøve å gå en tur i minst en halvtime, to ganger i uken. Dette har nok vekket konkurranseinstinktet mitt, for det eneste jeg klarer å tenke nå er at jeg skal jaggu vise dem, og jeg skal ikke bare nå det målet; jeg skal knuse det. Tilintetgjøre det. Gå tur to ganger i uken? Pah! Jeg skal TRENE minst TRE ganger i uken! Hohoho! Så får vi se hvor lenge viljestyrken og energinivået holder seg da. Jeg er fremdeles alt annet enn stabil med tanke på depresjonen, og legen anbefalte i journalnotatet til fastlegen min at jeg ikke bør jobbe så mye, ettersom dette fremdeles bringer mye stress. Så får vi se på mandag om fastlegen er enig. Det blir riktig så spennende.

God helg til mine to lesere! Det var sannelig deilig å kunne blogge igjen.

Kommentarer

Populære innlegg