Mitt ungdomsskoletraume
Da jeg gikk på ungdomsskolen var gymtimer noe av det aller verste jeg visste. Ikke fordi jeg var en så usedvanlig lat unge som hatet å røre på meg (egentlig har jeg faktisk alltid vært glad i aktivitet), men fordi aktivitetene som gymlæreren ga oss var skrekkelige. Det var alltid sentrert rundt kjedelige joggeturer og sprinting, og andre ting som alltid skulle måles i tid, tempo, styrke og jeg vet ikke hva. Disse timene knuste det lille jeg hadde av selvtillit, for jeg var alltid den svakeste og tregeste. Jeg dannet alltid baktroppen på joggeturene. Jeg klarte aldri å hoppe over bukken. Jeg så skuffelsen i øynene på mine klassekamerater som jeg kom på lag med når vi skulle ha stafett. Jeg var alltid den siste som ble valgt til lag, de få gangene vi hadde ballspill (som var fotball ni av ti ganger, og jeg hatet fotball). Den hånlige latteren fra resten av klassen hver gang jeg var for treg eller for svak for noe, glemmer jeg nok aldri. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde mitt ytterste i en time med løping, helt til jeg ble så sliten at jeg tråkket over og bristet ankelen; to uker med krykker, og klassen trodde jeg hadde gjort det med vilje bare for å slippe unna resten av timen ...
Nå som jeg har gitt en lett beskrivelse av mine generelle ungdomsskoletraumer, kan jeg videre fortelle at en av disse skrekkelige aktivitetene jeg ble tvunget gjennom, var sirkeltrening. Stasjonstrening. Kjært barn har mange navn, men det har tydeligvis også forhatte barn. Jeg hatet virkelig den sirkeltreningen. En gymsal full av forskjellige stasjoner med forskjellige øvelser, den ene verre enn den andre. Rundt og rundt, fra det ene marerittet til det neste, ingen hvile, ingen lys i tunnelen, bare endeløs lidelse.
Da PT-Alex i dag erklærte at han skulle sette opp sirkeltrening til meg i en av treningssalene, kjente jeg derfor øyeblikkelig en sterk trang til å stikke av og gjemme meg. Den forventningsfulle entusiasmen jeg hadde følt på vei til treningen forsvant som tåke for hårføneren. Det begynte å knipe i magen, og jeg begynte å grue meg. Jeg stirret på ham i vantro - mente han det? Joda, han mente det. Han løp ned til salen og satte opp løypa mens jeg varmet opp på tredemølla. Aldri før har tredemølla vært meg mer kjær enn akkurat da, og da han kom og hentet meg et kvarter senere hadde jeg lyst til å bli på den for evig og alltid. Men dengang ei. Mitt ungdomsskoletraume ventet på meg i etasjen under, og jeg hadde ingen fluktplan.
Jeg ble tatt med ned til salen, og ble møtt av masse utstyr som lå spredt rundt i en sirkelformasjon. Jeg så øyeblikkelig et par elementer som gjorde meg svært motløs, og et par som ga meg et glimt av håp. I det minste ville det være et par øvelser der jeg ville få til, som for eksempel å løfte den vektstanga som bare hadde totalt fem kilo på seg, eller å ta på et par hansker og bokse. Resten ... Vel, jeg hadde mine tvil, men måtte love PT-Alex at jeg skulle prøve.
Tro til min frykt for å bli en skuffelse, holdt jeg løftet mitt. Jeg prøvde. Jeg prøvde veldig. Jeg prøvde så hardt at jeg fikk ros for innsatsen min. Likevel var det enkelte ting som det gikk veldig tregt med, eller som nesten ikke gikk i det hele tatt. Til gjengjeld var det andre ting som gikk forholdsvis bra, og også her vanket det rosende ord. Jeg dro inn til meg et langt, tungt tau som hadde en PT festet på motsatt side som gjorde motstand. Jeg bokset rytmisk og hardt (til meg å være) på to bokseputer som PTen festet på hendene sine; først i midten, så høyt oppe, deretter langt nede. Jeg tok sit-ups, og i siste runde high-fivet jeg PTen hver gang jeg kom opp. Jeg løftet vektstangen 20-30 ganger, fra brystet til over hodet, opp og ned, opp og ned. Jeg stod i planken, og brøt min tidligere 31-sekunders rekord med fantastiske 9 sekunder (altså 40 totalt). Jeg klatret opp og ned, opp og ned på to stepkasser satt oppå hverandre, mens jeg holdt 7kg i hver hånd. Og et par andre ting. Mellom hver øvelse fikk jeg 30 sekunder til å få igjen pusten og drikke litt vann. Så gjorde vi det igjen. Og igjen.
Til min positive overraskelse var ikke denne timen så ille som jeg først fryktet den skulle bli. Jo, den var utrolig slitsom, altså. Jeg ble litt svimmel helt mot slutten. Men med tanke på de traumatiske flashbackene jeg forventet å få, gikk det veldig bra. Jeg antar det hjalp å ikke ha en hel klasse med ondskapsfulle unger rundt meg, eller en gymlærer som aldri ga noen form for positiv respons. Det hjalp også å vite at dette opplegget hadde PT-Alex satt opp kun for meg. Alt dette utstyret han hadde funnet fram og lagt ut, lå der bare for meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke gjøre mitt beste. Det var ikke utstyrets skyld at jeg hadde kjipe gymtimer på ungdomsskolen. Det var ikke PT-Alex' skyld at jeg ble mobbet som barn. Men det er dette utstyret og PT-Alex som skal hjelpe meg med å bekjempe noen av disse gamle traumene som jeg forbinder med trening - og i dag tror jeg kanskje et par av dem forsvant.
Nå som jeg har gitt en lett beskrivelse av mine generelle ungdomsskoletraumer, kan jeg videre fortelle at en av disse skrekkelige aktivitetene jeg ble tvunget gjennom, var sirkeltrening. Stasjonstrening. Kjært barn har mange navn, men det har tydeligvis også forhatte barn. Jeg hatet virkelig den sirkeltreningen. En gymsal full av forskjellige stasjoner med forskjellige øvelser, den ene verre enn den andre. Rundt og rundt, fra det ene marerittet til det neste, ingen hvile, ingen lys i tunnelen, bare endeløs lidelse.
Da PT-Alex i dag erklærte at han skulle sette opp sirkeltrening til meg i en av treningssalene, kjente jeg derfor øyeblikkelig en sterk trang til å stikke av og gjemme meg. Den forventningsfulle entusiasmen jeg hadde følt på vei til treningen forsvant som tåke for hårføneren. Det begynte å knipe i magen, og jeg begynte å grue meg. Jeg stirret på ham i vantro - mente han det? Joda, han mente det. Han løp ned til salen og satte opp løypa mens jeg varmet opp på tredemølla. Aldri før har tredemølla vært meg mer kjær enn akkurat da, og da han kom og hentet meg et kvarter senere hadde jeg lyst til å bli på den for evig og alltid. Men dengang ei. Mitt ungdomsskoletraume ventet på meg i etasjen under, og jeg hadde ingen fluktplan.
Jeg ble tatt med ned til salen, og ble møtt av masse utstyr som lå spredt rundt i en sirkelformasjon. Jeg så øyeblikkelig et par elementer som gjorde meg svært motløs, og et par som ga meg et glimt av håp. I det minste ville det være et par øvelser der jeg ville få til, som for eksempel å løfte den vektstanga som bare hadde totalt fem kilo på seg, eller å ta på et par hansker og bokse. Resten ... Vel, jeg hadde mine tvil, men måtte love PT-Alex at jeg skulle prøve.
Tro til min frykt for å bli en skuffelse, holdt jeg løftet mitt. Jeg prøvde. Jeg prøvde veldig. Jeg prøvde så hardt at jeg fikk ros for innsatsen min. Likevel var det enkelte ting som det gikk veldig tregt med, eller som nesten ikke gikk i det hele tatt. Til gjengjeld var det andre ting som gikk forholdsvis bra, og også her vanket det rosende ord. Jeg dro inn til meg et langt, tungt tau som hadde en PT festet på motsatt side som gjorde motstand. Jeg bokset rytmisk og hardt (til meg å være) på to bokseputer som PTen festet på hendene sine; først i midten, så høyt oppe, deretter langt nede. Jeg tok sit-ups, og i siste runde high-fivet jeg PTen hver gang jeg kom opp. Jeg løftet vektstangen 20-30 ganger, fra brystet til over hodet, opp og ned, opp og ned. Jeg stod i planken, og brøt min tidligere 31-sekunders rekord med fantastiske 9 sekunder (altså 40 totalt). Jeg klatret opp og ned, opp og ned på to stepkasser satt oppå hverandre, mens jeg holdt 7kg i hver hånd. Og et par andre ting. Mellom hver øvelse fikk jeg 30 sekunder til å få igjen pusten og drikke litt vann. Så gjorde vi det igjen. Og igjen.
Til min positive overraskelse var ikke denne timen så ille som jeg først fryktet den skulle bli. Jo, den var utrolig slitsom, altså. Jeg ble litt svimmel helt mot slutten. Men med tanke på de traumatiske flashbackene jeg forventet å få, gikk det veldig bra. Jeg antar det hjalp å ikke ha en hel klasse med ondskapsfulle unger rundt meg, eller en gymlærer som aldri ga noen form for positiv respons. Det hjalp også å vite at dette opplegget hadde PT-Alex satt opp kun for meg. Alt dette utstyret han hadde funnet fram og lagt ut, lå der bare for meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke gjøre mitt beste. Det var ikke utstyrets skyld at jeg hadde kjipe gymtimer på ungdomsskolen. Det var ikke PT-Alex' skyld at jeg ble mobbet som barn. Men det er dette utstyret og PT-Alex som skal hjelpe meg med å bekjempe noen av disse gamle traumene som jeg forbinder med trening - og i dag tror jeg kanskje et par av dem forsvant.
Kommentarer
Legg inn en kommentar