Personlig Terrorist

Jeg har blitt lurt. Gjennom alle disse månedene har jeg gått og innbilt meg at PT står for Personlig Trener, men det er altså feil. Det skjønte jeg i dag, da PT-Alex flyttet treningsøkten utendørs. PT står egentlig for Personlig Terrorist. Jeg kan ikke skjønne noe annet, i alle fall, for dette var grusomt på et helt nytt nivå. Det er litt min egen skyld også, for han spurte om vi skulle ta utetrening og jeg gikk med på det. Men jeg visste jo ikke hvor ille det kunne bli. Noen sit-ups og planker på gresset under solskinnet, så jeg for meg. Kanskje litt jogging. Et par (forsøk på) armhevinger. Om det bare hadde vært så vel.

Det første han gjorde var å dytte på meg en ryggsekk. En ryggsekk som var alt annet enn tom. 17 kg var det visstnok oppi den sekken. 17 kg med diverse vektlodd. Galskap. Den skulle jeg bære hele tiden mens vi gikk. Først opp alle de tusen trappene. Jeg dævva litt. Så ut til Frognerparken, opp noen bakker. Jeg dævva litt mer. Endelig stopp, oppå en stor stein litt innimellom noen kratt. Av med sekken (halleluja!), fram med vektene. Først knebøy med vektlodd, og løfting av nevnte vektlodd. Greit nok, selv om knebøy er djevelens oppfinnelse. Så skulle skuldrene terroriseres, med 2,5 kg i hver hånd. Til sammenligning klarte jeg på forrige Power-time (litt over en uke siden) å tyne meg opp til 2 kg i hver hånd på en lignende øvelse - så dette var vondt. Deretter utfall og løfting, som også forsåvidt var greit nok, men utfall kommer litt i samme kategori som knebøy. Imidlertid lengtet jeg etter både knebøy og utfall etterpå, da jeg ble pisket til å løpe opp en bratt sti, med alle disse kiloene på ryggen. HerreGUD! Jeg dævva MASSE.

Til slutt, etter et par turer opp og ned denne latterlig bratte bakken, skulle vi liksom jogge litt. I Frognerparken. Med denne sekken på. I full offentlighet. Jeg nektet. Jeg kan la meg bølle, lokke og lure til å gjøre mye tungt og rart, men ikke foran masse folk som ligger henslengt rundt på gresset uten noe bedre å gjøre enn å glo på meg og fnise. Det er noe annet inne på senteret, hvor alle som er rundt er opptatt med sitt eget slit og strev, men ikke pokker om jeg skulle være underholdningen til disse slækkerne i parken. Jeg tror Alex hadde forståelse for det, for jeg fikk ikke kjeft. Men jeg måtte gå opp den bakken en siste gang. Død og fordervelse. Men så var det over.

Vi ruslet tilbake til Colosseum, jeg med mine 17 kg på ryggen, og mens jeg gikk tenkte jeg på hvordan jeg for litt over et år siden bar alle disse kiloene på meg, hele tiden. Hvordan orket jeg det, egentlig? Det er jo sykt tungt! Det åpenbare svaret er vel at jeg ikke egentlig gjorde det - orket, alså. Det er vel derfor jeg var så lite aktiv. For tungt, for slitsomt. Ikke rart at jeg den gangen nesten kollapset etter å ha gått opp fem etasjer med trapper. Det er noe helt annet i dag; slitsomt, absolutt, men det svir ikke i luftrøret når jeg kommer opp, og jeg klarer å prate. En betydelig endring, og veldig positiv. Min personlige terrorist har garantert bidratt til dette. Noen ganger må det bli jævlig før det blir bedre.

Kommentarer

  1. Vekt blir på en måte noe litt annet når man putter det i en sekk ikke sant? Tenk så utrolig flink du har vært det siste året, slik at du har kunnet ta av alle de kiloene! Det krever en helt utrolig innsats, og det er fullt og helt bare din fortjeneste. Det er du som har gjort all den harde jobben. Stolt burde du være! Du har vært (og ER) kjempeflink!

    Heia sterke-Vero!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening