Mitt elleville eventyr med PT

Dag 2 med PT i dag. Dette kan oppsummeres i ett ord: Au.

PT-en min er nådeløs. Jeg både elsker det og hater det. I dag ble jeg presset så hardt at jeg mot slutten av økten så smått begynte å føle meg svimmel. Jeg var veldig klar til å svelge både stolthet og stahet og kaste inn håndkleet da han uttalte de fire vakreste ord jeg har hørt på lenge: "Nå er du ferdig." Halleluja!

Så hva gjorde jeg egentlig?

Vel, først har jeg et kvarter på tredemølla. Begynner med oppvarming, deretter i bakke (incline (hva heter det på norsk?) 6-10), og til sist fem intervaller med lett til moderat jogging. Så langt så vel.

Deretter henter vi en stor ball, tar den med til den svære salen og plasserer den mellom oss. Oppdraget mitt er å skyve ham over til motsatt side av salen og tilbake igjen, og jeg skal gjøre det fort. En så enkel, simpel ting å gjøre, men herregud så slitsom. Særlig på tilbaketuren når han gir meg litt mer motstand. Jeg tror jeg skal dø, noe som selvfølgelig resulterer i at jeg får en aldri så liten latterkrampe. Når jeg får latterkrampe mister jeg det meste av krefter i alle muskler, så jeg må pause noen sekunder for å hente meg inn før jeg kan fortsette. Jeg tror ikke PT-en var nevneverdig imponert akkurat da.

Ferden går videre til en mindre sal, og nå skal jeg få sparke og slå. Jeg blir straks mer positiv, for jeg liker å sparke og slå, men jeg blir også veldig fort sliten. Ikke bare skal jeg slå først 30 ganger høyt oppe, 30 ganger midt på, og 30 ganger langt nede - neida, jeg skal også slå fort, og jeg skal slå hardt. Deretter 20 ganger, deretter 10. Jeg prøver å forklare at jeg ikke evner å slå hardt fordi jeg er en pingle, men tar i det jeg kan. Etter noen forsøk begynner teknikken å sitte litt bedre, og vi blir begge litt mer fornøyde. Etterpå får jeg sparke, noe som er lettere for meg ettersom jeg er mye sterkere i bena. Til slutt skal jeg sparke med knærne, noe som er ekstra slitsomt fordi magen kommer litt i veien for oppdriften. Himmel, som jeg hater den magen. Den skal så jævlig bort, den.

I samme sal befinner det seg kjelebjeller (kettle bells). Her plukker han opp to små, men temmelig tunge (for meg) kjelebjeller, gir meg én i hver hånd, og ber meg gå over til motsatt vegg. Jeg går. Han følger etter, og sier jeg skal ta 10 knebøy mens jeg holder på disse kjelebjellene. Jeg tar 4 knebøy, får beskjed om å rette opp ryggen og gå dypere, og tar de siste 6 mens jeg tenker at jeg hater livet mitt. Jeg skal gå tilbake til motsatt vegg igjen. Fortere. Jeg går fortere. Der skal jeg løfte opp disse kjelebjellene til skuldrene og holde dem der, mens jeg så krysser rommet nok en gang. 10 nye knebøy, med disse forbaska bjellene fremdeles løftet opp. Krysse rommet nok en gang. Fortere, fortere. Løft kjelebjellene helt opp; strake armer. Kryss rommet. Senk dem ned til skuldrene igjen. Nok en gang 10 knebøy. Jeg har gått over i trassmodus og lever kun på viljestyrke og kanskje litt hat. Jeg fullfører knebøyene og bærer kjelebjellene en siste gang over rommet, denne gangen med utfall, og er nå tilbake der vi begynte. Jeg får beskjed om å sette dem fra meg, og jeg blir plutselig veldig religiøs og takker mine gode guder.

Jeg kan vente litt med den takken, for vi er ikke ferdige ennå. PT-en drar fram en stepkasse og to av de tyngste vektloddene; de lilla på 10 kg. Jeg får ett lilla vektlodd i hver hånd, og klarer bare såvidt å holde meg oppreist. Så får jeg oppgaven: Gå opp og ned på stepkassen mens jeg holder vektloddene. Greit nok, tenker jeg, og setter i gang. Forrige uke gjorde vi noe lignende, men med litt lettere vekter, og jeg innstiller meg på å ta omtrent 15 trinn, sånn som sist. Han teller høyt, trinn for trinn. Det begynner å gjøre vondt og jeg begynner å bli innmari sliten, men nå har jeg snart kommet til 15, så dette skal gå bra. "Nå er du halvveis," sier han så, og teller videre. Til 20. Til 25. Til 30. Jeg får gå av. Jeg får slenge fra meg vektloddene. Jeg dør. Tror jeg.

En bitteliten pause før jeg skal tilbake til stepkassen, men denne gangen uten vektloddene. Nå skal jeg få merke hvilken forskjell 20 kg utgjør; hvor mye lettere det er å ta de trinnene uten all den ekstra vekten. Jeg merker det selvsagt med én gang. Det er noe ganske annet. Tankene går til de 10 kiloene jeg har mistet så langt, og til de 10 neste jeg forhåpentligvis skal miste i løpet av høsten, hvis PT-en får det som han vil med min nye kostholdsplan.

Jeg har nemlig fått en kostholdsplan, og den er veldig streng. Det vil si, PT-en er veldig streng på at jeg skal følge den veldig nøye. Han understreker at kostholdet utgjør omtrent 90% av det som skal til for å få kiloene til å renne av; det er åpenbart at det er her jeg virkelig må legge inn en innsats, for på treningsfronten ligger jeg jo allerede ganske godt an. 90% høres veldig mye ut, synes jeg, og lurer på om det kanskje ikke er en anelse overdrevet for å unngå at jeg tar for lett på det. Jeg har imidlertid fått lov til å være litt mer alternativ og kose meg når jeg drar på ferie om noen dager, og så satser vi for fullt når jeg kommer hjem igjen om et par ukers tid.

For ja, jeg har ferie neste uke og uken etter, og kommer derfor til å være mye bortreist. Lørdag morgen går flyet mitt fra Gardermoen, og det ser ikke ut til at jeg rekker flere treningsøkter før jeg drar. Jeg har imidlertid planer om å trene litt også når jeg er borte, for de har treningsrom på hotellet, i tillegg til at byvandring i seg selv kan bli ganske krevende når man gjør det nesten hele dagen hver dag. Jeg skal forsøke å oppdatere her så ofte jeg klarer.

Til neste gang: Be for meg. Dette gjør vondt, altså.