Phail
Jeg synes jeg har skrevet alt for mye i det siste om ting jeg har klart, rekorder jeg har slått, kilo jeg har mistet og alt som er godt, bra, tøft, kult og vakkert. Jeg tror kanskje jeg fremstiller meg selv som mye bedre og flinkere enn jeg egentlig er. Derfor er det faktisk med en viss lettelse at jeg i dag kan meddele at jeg floppet totalt på dagens PT-time. Det er en viss lettelse fordi jeg plutselig føler meg mer som meg selv igjen - som om verdensbalansen har blitt gjenopprettet litt.
I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt å dra meg opp av sofaen og ut i kulden, og på toppen av det hele var jeg allerede begynt å bli trøtt. Bra start.
Jeg ankom ca ti minutter før timen skulle begynne, og tenkte jeg like gjerne kunne slå ihjel tid på en ergometersykkel så lenge. Der satte jeg i gang med lett oppvarming, og der fant PT-Alex meg en kort stund senere. Jeg ble informert om at jeg fikk stjerne i boka for å begynne tidlig og sette i gang på eget initiativ, og jeg følte meg flink. Turen gikk videre til tredemølla for en rask, litt mer effektiv oppvarming, og også her følte jeg meg flink. Deretter angrep vi noen styrkeapparater, og jeg knuste så mange muskler at jeg nesten gråt litt, særlig da det gikk hardt ut over skuldrene som jo fremdeles ikke er helt bra (PT-Alex så litt bekymret ut et øyeblikk der). Etter styrkeapparatene gikk vi over til frie vekter, og jeg fikk gjøre noe jeg faktisk ikke avskyr; løfte et 10-kilos vektlodd over hodet, senke det ned til foran brystet, og løfte det opp over hodet igjen, 20 ganger. Det ble verre da han ville at jeg skulle hoppe mens jeg løftet et litt lettere vektlodd, og jeg hatet alt mens jeg holdt på, men jeg gjorde det. Etterpå fikk jeg slå masse på en boksepute, og da koste jeg meg litt, selv om jeg ble kjempesliten. Ja, også tok vi tiden på planken igjen. Denne gangen holdt jeg ut i 50 sekunder, så her går det i alle fall framover. Så kommer vi til den delen hvor jeg floppa.
Jeg vet ikke hva de heter, men det er noen små, glatte kvadrater av foret stoff som man legger på gulvet. Så står man på dem. Så tipper man framover, til man står mer eller mindre i planken, og så skal man skli den ene foten framover, så den andre, og så videre annenhver gang. Jeg hadde ikke sjanse. Ikke på vilkår. Jeg skled bakover og bakover helt til jeg landet pladask på magen. Jeg prøvde et par ganger, PT-Alex prøvde å støtte meg, men det gikk ikke. Episk phail. Jeg sukket oppgitt og forklarte at dette var håpløst, dette ville jeg aldri få til. PT-Alex ville at jeg skulle prøve igjen. Jeg prøvde igjen. Det gikk ikke. Jeg begynte å bli gretten og irritert, og dypt skuffet over meg selv, men her møtte jeg altså veggen. PT-Alex foreslo at jeg skulle prøve øvelsen på knærne i stedet, og da gikk det. Ikke fort, ikke nevneverdig bra, men det gikk i alle fall. Det var likevel et nederlag å ikke klare en øvelse som han i utgangspunktet trodde jeg ville klare, og skuffelsen sitter fremdeles litt igjen. Jeg tror PT-Alex la merke til at jeg var skuffet, for han muntret meg opp ved å minne meg på rekorden jeg hadde slått i planken i dag. Så ville han at vi skulle gå på vekta. Kunne kvelden egentlig bli verre?
Heldigvis ble svaret nei - det kunne den ikke. Frykten for vekta var ikke så ille som, vel, fryktet. Selv om kiloene har sneglet seg veldig sakte av siden sommeren, har de i det minste kommet seg av, og ikke på. Jeg har gått ned, ikke opp. Ved kveldens veiing kunne jeg regne ut at jeg nå har mistet totalt 15 kg siden jeg begynte med treningen i januar. Det er ikke akkurat mye, tatt i betraktning at jeg har holdt på i nesten et år, men det er da noe. Og 15 kg er tungt, det kan jeg love etter å ha løftet så mye på disse vektloddene. Så det var i alle fall litt oppløftende. Jeg tror nok ikke jeg klarer å nå neste milepæl innen året er omme, slik jeg hadde håpet, men det får bare være. Da tar jeg den i januar i stedet, og kan feire både milepæl og 1-årsjubileum for trening samtidig.
I morgen skal jeg unne meg en hviledag. Det sa PT-Alex at jeg fortjente. Egentlig hadde jeg meldt meg på en time Power, men siden det ble så mye styrke i dag, er ikke det egentlig optimalt. Disse stakkars musklene mine må jo få hente seg inn.
Men der ser dere, altså. Jeg er ikke noen veltrent spreking ennå. Jeg har fremdeles langt igjen. Jeg møter fremdeles utfordringer som jeg ikke klarer - men det er bra. Jeg må ha noe å jobbe meg mot. En dag skal jeg klare alt det jeg ikke klarer i dag, og da vil det være verdt alt slitet jeg holder ut med nå.
I motsetning til tidligere PT-timer, var dagens lagt til kveldstid. Dette fordi PT-Alex var opptatt tidligere i ettermiddag. Klokken var derfor så mye som 18:50 da jeg ankom Elixia, og da var jeg i grunn ikke spesielt lysten på trening. Jeg hadde funnet godkroken i sofaen foran TV-skjermen, med pleddet over meg, og spist en kanskje litt for stor porsjon god middag (hjemmelaget helt fra bunnen av; jeg begynner å mistenke at jeg egentlig KAN lage mat likevel, når jeg bare gidder). Det var smertefullt å dra meg opp av sofaen og ut i kulden, og på toppen av det hele var jeg allerede begynt å bli trøtt. Bra start.
Jeg ankom ca ti minutter før timen skulle begynne, og tenkte jeg like gjerne kunne slå ihjel tid på en ergometersykkel så lenge. Der satte jeg i gang med lett oppvarming, og der fant PT-Alex meg en kort stund senere. Jeg ble informert om at jeg fikk stjerne i boka for å begynne tidlig og sette i gang på eget initiativ, og jeg følte meg flink. Turen gikk videre til tredemølla for en rask, litt mer effektiv oppvarming, og også her følte jeg meg flink. Deretter angrep vi noen styrkeapparater, og jeg knuste så mange muskler at jeg nesten gråt litt, særlig da det gikk hardt ut over skuldrene som jo fremdeles ikke er helt bra (PT-Alex så litt bekymret ut et øyeblikk der). Etter styrkeapparatene gikk vi over til frie vekter, og jeg fikk gjøre noe jeg faktisk ikke avskyr; løfte et 10-kilos vektlodd over hodet, senke det ned til foran brystet, og løfte det opp over hodet igjen, 20 ganger. Det ble verre da han ville at jeg skulle hoppe mens jeg løftet et litt lettere vektlodd, og jeg hatet alt mens jeg holdt på, men jeg gjorde det. Etterpå fikk jeg slå masse på en boksepute, og da koste jeg meg litt, selv om jeg ble kjempesliten. Ja, også tok vi tiden på planken igjen. Denne gangen holdt jeg ut i 50 sekunder, så her går det i alle fall framover. Så kommer vi til den delen hvor jeg floppa.
Jeg vet ikke hva de heter, men det er noen små, glatte kvadrater av foret stoff som man legger på gulvet. Så står man på dem. Så tipper man framover, til man står mer eller mindre i planken, og så skal man skli den ene foten framover, så den andre, og så videre annenhver gang. Jeg hadde ikke sjanse. Ikke på vilkår. Jeg skled bakover og bakover helt til jeg landet pladask på magen. Jeg prøvde et par ganger, PT-Alex prøvde å støtte meg, men det gikk ikke. Episk phail. Jeg sukket oppgitt og forklarte at dette var håpløst, dette ville jeg aldri få til. PT-Alex ville at jeg skulle prøve igjen. Jeg prøvde igjen. Det gikk ikke. Jeg begynte å bli gretten og irritert, og dypt skuffet over meg selv, men her møtte jeg altså veggen. PT-Alex foreslo at jeg skulle prøve øvelsen på knærne i stedet, og da gikk det. Ikke fort, ikke nevneverdig bra, men det gikk i alle fall. Det var likevel et nederlag å ikke klare en øvelse som han i utgangspunktet trodde jeg ville klare, og skuffelsen sitter fremdeles litt igjen. Jeg tror PT-Alex la merke til at jeg var skuffet, for han muntret meg opp ved å minne meg på rekorden jeg hadde slått i planken i dag. Så ville han at vi skulle gå på vekta. Kunne kvelden egentlig bli verre?
Heldigvis ble svaret nei - det kunne den ikke. Frykten for vekta var ikke så ille som, vel, fryktet. Selv om kiloene har sneglet seg veldig sakte av siden sommeren, har de i det minste kommet seg av, og ikke på. Jeg har gått ned, ikke opp. Ved kveldens veiing kunne jeg regne ut at jeg nå har mistet totalt 15 kg siden jeg begynte med treningen i januar. Det er ikke akkurat mye, tatt i betraktning at jeg har holdt på i nesten et år, men det er da noe. Og 15 kg er tungt, det kan jeg love etter å ha løftet så mye på disse vektloddene. Så det var i alle fall litt oppløftende. Jeg tror nok ikke jeg klarer å nå neste milepæl innen året er omme, slik jeg hadde håpet, men det får bare være. Da tar jeg den i januar i stedet, og kan feire både milepæl og 1-årsjubileum for trening samtidig.
I morgen skal jeg unne meg en hviledag. Det sa PT-Alex at jeg fortjente. Egentlig hadde jeg meldt meg på en time Power, men siden det ble så mye styrke i dag, er ikke det egentlig optimalt. Disse stakkars musklene mine må jo få hente seg inn.
Men der ser dere, altså. Jeg er ikke noen veltrent spreking ennå. Jeg har fremdeles langt igjen. Jeg møter fremdeles utfordringer som jeg ikke klarer - men det er bra. Jeg må ha noe å jobbe meg mot. En dag skal jeg klare alt det jeg ikke klarer i dag, og da vil det være verdt alt slitet jeg holder ut med nå.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettFlink du! (Nytt forsøk, først postet siden tilsynelatende to ganger, og da jeg forsøkte ta bort den ene ble det ingen igjen.) :)
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettPlanken i 50 sekunder, du ahr nesten doblet din første tid. Er ikke det bra så vet ikke jeg, en phail er det i allefall ikke!
SvarSlettOg når jeg har lest om PT-Alex sine timer tidligere har du gjentatte ganger sagt at han har blitt aldri så lite overrasket over noe av det du har klart. Det vil kanskje si at hans oppgave er å tyne deg å nært opp til grensen for hva som er mulig for deg hver gang. Og det tok noe sånt som 4-5 timer før han i det hele tatt klarte å gi deg en oppgave du ikke fikk til (med en gang). Det høres heller ikke ut som noen phail spør du meg. Og du klarte jo øvelsen til slutt (knærne teller)!
Tenk så kjedelig det ville vært om det ikke var noen utfordringer. Hva skulle målet vært da? Og bare tenk så deilig det blir den dagen du greier det!
Heia tøffere-enn-toget-Vero
Jeg er helt enig med deg, Hanne. Selv om jeg var skuffet der og da, er jeg i grunn litt lettet over at jeg har noe konkret å jobbe meg mot, slik som jeg tidligere jobbet meg mot å klare planken på strake ben. (Nå er også det nye målet å klare planken på strake ben i et helt minutt.) Gøy med nye utfordringer! :)
SvarSlettEtt minutt er du jo bare 10 sekunder fra, med tanke på fremgangen de siste gangene, og din beinharde viljestyrke, så er nok ikke det lenge til ;-)
SvarSlettTar du forresten planken med albuene i gulvet eller på strake armer da? Hva er egentlig tyngst? (Jeg syns ofte på albuene er verst, men har en mistanke om at det er fordi det er enklere å jukse på strake armer ;-))
-Hanne
(som for en gang skyld sitter foran en PC denne uka og får kommentert i vildens sky ;-))
50 sekunder er jo myyyye. Jeg hadde dødd. Jeg fikk kjeft av fysioterapauten på fredag, det er vist min egen feil at jeg har vondt i ryggen igjen "du må trene kjernemusklaturen din!!!" *sukk*
SvarSlettJeg synes du er flink jeg, og Hanne har sagt alt det jeg ville si allerede. Så jeg tenkte jeg skulle si noe annet i tillegg: Jeg synes ikke du er stolt nok over de 15 kiloene som er borte. Det er utrolig bra! Løft hodet, skryt! Og du har bygd så mye muskler, det reelle vekttapet er jo mye høyere. Så lenge jeg har kjent deg så er 15 kilo av rekord så det suser!
jeg har kjemperespekt for jobben du gjør!
Tusen takk, Trude! :)
SvarSlettJeg skal prøve å bli litt mer stolt.