Drep meg. Drep meg nå.
Det finnes verre ting enn å dø. Det er jeg overbevist om. Tortur med PT-Alex, for eksempel, og i dag var det spesielt ille. Det dummeste jeg noen gang har gjort er å avsløre for Alex hvor inderlig jeg avskyr hopping, for nå virker det nesten som om det har blitt hans personlige mål å få meg til å hoppe så mye som mulig. Angst og sukk og akk og alt det der!
Gjennom 45 minutter måtte jeg lide meg gjennom hopping, knebøy, mer hopping, løfting på kjelebjeller, bæring av enda tyngre kjelebjeller, jogging, enda mer hopping(!), litt boksing og sparking (endelig noe som var morsomt i tillegg til å være jævlig), mer bæring av ENDA tyngre kjelebjeller, og til slutt - selvfølgelig - den sagnomsuste planken. Planken pleide å være det verste jeg visste, men nå tar jeg gjerne planken gjentatte ganger hvis det betyr at jeg slipper å hoppe. Til nød kan jeg hoppe med hoppetau, men da kun for en svært begrenset periode, sånn cirka fram til jeg begynner å få lyst til å bruke hoppetauet til å henge meg selv.
Jeg skjønner jo hvorfor jeg avskyr hopping - fordi det er tungt og slitsomt - og at det er nettopp derfor det er veldig bra for meg å gjøre det. Men likevel. Fysjom.
Til gjengjeld var det utrolig herlig å være ferdig etterpå, og jeg følte at jeg hadde gjort en bra innsats. Til tross for sterke protester, klagende utbrudd og flerfoldige grimaser fra min side, gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om, til og med all den tullete hoppingen. PT-Alex ga meg beskjed om å slite meg helt ut, blant annet når jeg skulle bokse, og det gjorde jeg. Da jeg etterpå falt ned på knærne og nesten ikke klarte å puste, var Alex kjempefornøyd. Jeg var fornøyd selv også, men på en litt mer halvdød måte.
Akkurat nå er jeg glad for å være i live, men det var jeg ikke for noen timer siden. Sånn skal det være.
Gjennom 45 minutter måtte jeg lide meg gjennom hopping, knebøy, mer hopping, løfting på kjelebjeller, bæring av enda tyngre kjelebjeller, jogging, enda mer hopping(!), litt boksing og sparking (endelig noe som var morsomt i tillegg til å være jævlig), mer bæring av ENDA tyngre kjelebjeller, og til slutt - selvfølgelig - den sagnomsuste planken. Planken pleide å være det verste jeg visste, men nå tar jeg gjerne planken gjentatte ganger hvis det betyr at jeg slipper å hoppe. Til nød kan jeg hoppe med hoppetau, men da kun for en svært begrenset periode, sånn cirka fram til jeg begynner å få lyst til å bruke hoppetauet til å henge meg selv.
Jeg skjønner jo hvorfor jeg avskyr hopping - fordi det er tungt og slitsomt - og at det er nettopp derfor det er veldig bra for meg å gjøre det. Men likevel. Fysjom.
Til gjengjeld var det utrolig herlig å være ferdig etterpå, og jeg følte at jeg hadde gjort en bra innsats. Til tross for sterke protester, klagende utbrudd og flerfoldige grimaser fra min side, gjorde jeg alt jeg fikk beskjed om, til og med all den tullete hoppingen. PT-Alex ga meg beskjed om å slite meg helt ut, blant annet når jeg skulle bokse, og det gjorde jeg. Da jeg etterpå falt ned på knærne og nesten ikke klarte å puste, var Alex kjempefornøyd. Jeg var fornøyd selv også, men på en litt mer halvdød måte.
Akkurat nå er jeg glad for å være i live, men det var jeg ikke for noen timer siden. Sånn skal det være.
Heia deg!
SvarSlettDu har vært utrolig flink denne uka!
(og jeg har helt forsømt min kommentar-innsats!)
Heia hoppe-selv-om-du-hater-det-Vero! :-D Og svømme-vero, og spinning-Vero!
PS: apropos spinningsko er det kanskje på tide å pønske ut en bursdagsønskeliste? ;-)
Godt å se at du er tilbake! Begynte å lure på om det hadde skjedd noe med min #1 fan, siden det har vært så stille på kommentarfeltet den siste uken. ;) Antar livsverket nå er trygt levert?
SvarSlettBursdagsønskeliste føles så pretensiøst og arrogant; som om jeg forventer å få noe. Det gjør jeg selvfølgelig ikke. Men jeg legger ut diverse hint her og der, som folk kan velge å legge merke til eller ignorere. :P
Selve sammendraget er ferdig, men gjenstår å sette sammen med artiklene og levere på ordentlig. Men sammendraget bestod "plagiattest" (dvs at jeg faktisk har skrevet det selv, jeg vet jo det, men litt nervøs blir man jo likevel).
SvarSlettDette blir den store utfordringen neste uke, nå fortjener jeg litt helg først ;-)
Kom meg også levende gjennom en ganske lang rundtur i bymarka, det er litt på trass at det blir 7-fjellstur i Trondheim altså. Lille Gråkallen var bare en tulletopp (fire hundre meter over en parkeringsplass og bak et hus, og tilbake teller ikke egentlig som fjell i min bok i allefall?)
Go pussycat-Vero! ;-)