Cardio Xpress
Etter over en uke borte fra Oslo og borte fra Elixia, var det ingen nåde ved dagens tilbakekomst. Jeg hadde booket en time som het Cardio Xpress, som jeg for et halvår siden aldri hadde trodd at jeg noen gang ville delta på - dette er nemlig 30 minutter på tredemølle med instruktør. De som har fulgt med bloggen en stund og/eller kjenner meg litt, har nok en viss formening om hvordan mitt forhold til tredemøller (og løping/jogging generelt) er, og vil derfor kanskje forstå hva deltagelse på akkurat denne timen innebærer for meg.
Død og fordervelse. Nettopp.
Instruktøren her heter Pete, og jeg har lagt merke til over det siste halvåret at Petes timer alltid er fullbookede, gjerne et helt døgn i forveien. Alltid. Dette har skremt meg, fordi det indikerer at Pete er populær, og populære instruktører er gjerne de som kjører deg beinhardt slik at alle de superspreke folka får en utfordring, mens vi andre nesten kaster opp. Kjempegøy!
Og ja, Pete utfordret meg. Masse. Men ikke på en skrekkelig måte, faktisk. Jeg skjønner nå hvorfor timene hans fylles opp så fort, akkurat som timene til Kjekke-Jonas. Man blir presset, men man presses innenfor sitt eget nivå. Jeg humret godt inni meg da han ba folk sette opp tempoet til 10, og justerte dette ned til min puslete 7,5. Jeg hadde ikke overlevd 30 sekunder på 10, langt mindre 2 minutter, som var så lenge vi skulle holde på. Deretter fortsatte intervallene som perler på guds snor.
Det var mot slutten det begynte å bli jævlig. Da kom døden og fordervelsen. Da kom kvalmen og svimmelheten hånd i hånd med det stadig økende nivået av press. 30 sekunder sprint, 30 sekunder pause, og for hver sprint skulle man øke tempoet med 0,5. Dette skulle vi gjøre ti (10!) ganger. Jeg kom halvveis før det ble helt umulig for meg å skru opp hastigheten ytterligere (holdt faktisk ut i 30 sekunder på hastighet 12, som var langt mer enn jeg hadde trodd jeg ville klare 20 minutter tidligere), og skrudde i stedet tempoet ned noen hakk, for så å bruke de siste fem rundene på å komme meg tilbake og litt over der hvor jeg hadde gitt meg. Ingen braksuksess akkurat, men jeg var fornøyd med at jeg satte min egen lille personlige rekord på den siste sprinten. 12,5. Neste gang prøver jeg meg kanskje på 13.
Neste gang? Leste du riktig? Jo, du gjorde det. Det blir en neste gang. For selv om dette var vondt og skrekkelig slipper jeg ikke unna vissheten om at løping er en av de beste treningsformene man kan bruke, og jeg er ikke i tvil om at kondisjonen vil bedre seg betraktelig dersom jeg skulle klare å presse meg selv mer på akkurat dette. Under Petes kyndige rop kan jeg kanskje klare det. Nå skal Pete riktignok ha ferie i to uker, så det må kanskje drøyes litt. Uff så leit.
Død og fordervelse. Nettopp.
Instruktøren her heter Pete, og jeg har lagt merke til over det siste halvåret at Petes timer alltid er fullbookede, gjerne et helt døgn i forveien. Alltid. Dette har skremt meg, fordi det indikerer at Pete er populær, og populære instruktører er gjerne de som kjører deg beinhardt slik at alle de superspreke folka får en utfordring, mens vi andre nesten kaster opp. Kjempegøy!
Og ja, Pete utfordret meg. Masse. Men ikke på en skrekkelig måte, faktisk. Jeg skjønner nå hvorfor timene hans fylles opp så fort, akkurat som timene til Kjekke-Jonas. Man blir presset, men man presses innenfor sitt eget nivå. Jeg humret godt inni meg da han ba folk sette opp tempoet til 10, og justerte dette ned til min puslete 7,5. Jeg hadde ikke overlevd 30 sekunder på 10, langt mindre 2 minutter, som var så lenge vi skulle holde på. Deretter fortsatte intervallene som perler på guds snor.
Det var mot slutten det begynte å bli jævlig. Da kom døden og fordervelsen. Da kom kvalmen og svimmelheten hånd i hånd med det stadig økende nivået av press. 30 sekunder sprint, 30 sekunder pause, og for hver sprint skulle man øke tempoet med 0,5. Dette skulle vi gjøre ti (10!) ganger. Jeg kom halvveis før det ble helt umulig for meg å skru opp hastigheten ytterligere (holdt faktisk ut i 30 sekunder på hastighet 12, som var langt mer enn jeg hadde trodd jeg ville klare 20 minutter tidligere), og skrudde i stedet tempoet ned noen hakk, for så å bruke de siste fem rundene på å komme meg tilbake og litt over der hvor jeg hadde gitt meg. Ingen braksuksess akkurat, men jeg var fornøyd med at jeg satte min egen lille personlige rekord på den siste sprinten. 12,5. Neste gang prøver jeg meg kanskje på 13.
Neste gang? Leste du riktig? Jo, du gjorde det. Det blir en neste gang. For selv om dette var vondt og skrekkelig slipper jeg ikke unna vissheten om at løping er en av de beste treningsformene man kan bruke, og jeg er ikke i tvil om at kondisjonen vil bedre seg betraktelig dersom jeg skulle klare å presse meg selv mer på akkurat dette. Under Petes kyndige rop kan jeg kanskje klare det. Nå skal Pete riktignok ha ferie i to uker, så det må kanskje drøyes litt. Uff så leit.
Puh det hørtes slitsomt ut. Jeg er veldig imponert over pågangsmotet ditt, og at du faktisk holder ut og fortsetter å løpe! Så, ja du skrudde ned tempoet, men det er jo uendelig mye bedre enn å gi seg, og du fortsetter du, selv om du er på dødens rand, det er utrolig tøft gjort.
SvarSlettVelkommen tilbake fra en velfortjent ferie!