Syk og vraltende

"Vralte" er et ord jeg føler er undervurdert, og det beskriver meget godt hvordan jeg føler meg når jeg jogger. I dag ble jeg forbijogget av ikke bare én, men hele TO seniorer; først en gammel dame med lett krokete rygg (men veldig sportslig antrukket likevel), og senere av en gammel mann (også denne temmelig sportslig antrukket). Til mitt forsvar er jeg syk, og disse seniorene har sikkert et helt liv med jogging bak seg.

Er det nå egentlig så lurt å dra på joggetur hvis man er syk? kan man jo spørre seg. Det åpenbare svaret er selvfølgelig: Nei, det er ikke lurt i det hele tatt. I utgangspunktet hadde jeg ikke egentlig tenkt å jogge så mye, heller. Innsatsen lå mest i å komme meg opp fra sofaen, ut døra og ut i naturen sammen med Nina; for selv om halsen surkler og hodet er lett tåkelagt, klarer jeg å holde meg oppreist.

Etter å ha ruslet i en halvtimes tid begynte jeg imidlertid å bli rastløs. Folk jogget forbi oss fram og tilbake, og dette vekket muligens konkurranseinstinktet mitt. Jeg begynte å jogge. Først veldig smått og forsiktig, deretter gradvis raskere. Det kan hende jeg må betale for dette senere, men i så fall tror jeg kanskje det var verdt det, for nå er det en evighet siden sist jeg har fått trene, takket være denne forkjølelsen som har sittet.

Det viste seg at dagens innsats ble den beste så langt. Jeg klarte å jogge over halve stykket rundt Sognsvann uten pause, og det er utvilsomt en personlig rekord. Men så ble jeg latterlig sliten også da, for ikke å snakke om støl, til tross for solid uttøying etterpå.

La ingen si at Kung Fu Panda lar seg knekke av sykdom, i alle fall. Suck it, non-believers.