Gå til hovedinnhold

Jeg dør

Så i går hadde jeg min første styrkeøkt siden 7. februar. Det er en stund. Derfor var det som forventet at jeg våknet opp ganske støl og vond i dag. Det er greit, jeg var innstilt på at det ville skje. Jeg var også innstilt på at jeg ikke skulle la dette stoppe meg fra å gjennomføre dagens planlagte trening, som var 45 minutter spinning etterfulgt av en halvtime med core-styrke.

Her kommer den delen hvor man forventer at jeg skriver at slik gikk det ikke - men det gjorde det faktisk. Jeg kom meg, på mirakuløst vis, ut av senga. (Det hjelper å kunne rulle litt.) Og ut av døren, og til Elixia, inn i sykkelsalen og opp på sykkelsetet. Det verket i lårmusklene for hvert eneste sykkeltråkk jeg tok i løpet av de 45 minuttene, men jeg fullførte. I halvtimen etterpå var jeg i en core-time hvor instruktøren geleidet oss grundig gjennom en rekke øvelser for mage og rygg. Som om jeg ikke hadde vondt nok fra før.

Nå føler jeg meg døende. Fremdeles på en god måte altså, så jeg klager ikke. Eller jo, jeg klager vel litt, men jeg angrer ingenting. Stølheten har blitt verre etter at jeg kom hjem igjen og satte meg ned med middag (pasta og rester av tacokjøttdeig - kjempesunt!), og nå som jeg er i ferd med å vende nesen mot sengen, har prosjekt Komme Meg Opp Fra Sofaen blitt et smertemareritt av dimensjoner. Jeg overdriver ikke engang - selv når jeg har ligget på sofaen og sett film har jeg bare såvidt orket å skifte litt på stillingen, fordi bevegelse gjør så intenst vondt akkurat nå. Jeg føler meg generelt som en mørbanket biff, men spesielt lårene, skuldrene og armene skriker ut i smerte og vill panikk. De er jo ikke lenger vant til sånn røff behandling, og skjønner ikke hva som skjer, stakkars.

Den gode nyheten er at jeg ikke fikk så vondt i rumpa av spinningtimen denne gangen. Det er kanskje den eneste delen av kroppen min som ikke prøver å drepe meg nå. Jeg gleder meg til yoga i morgen. Tror jeg.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Uke 14 og jeg tror PT-en min prøver å drepe meg

Selv om jeg ikke egentlig tror PT-en min prøver å drepe meg, føltes det litt sånn i dag. Første PT-time på to uker var nådeløs. Vi startet rett på tunge styrkeøvelser i den store, skumle styrkesalen (som jeg ikke har våget å bruke etter oppussingen fordi alt er nytt og annerledes og skummelt der nå).

Første øvelse var knebøy med vektstang. Først 10 repetisjoner med bare stanga (20 kg), som oppvarming. Oppvarming! Jaja ... Deretter la hun på 15 kilo til, og jeg tok 15 repetisjoner der. Jeg begynte å kjenne hvordan det verket i lårmusklene, som om de ble strukket og stukket med masse små nåler. Men vi var ikke ferdige. 35 kg var visst ikke bra nok, så hun la på ytterligere 5 kg, og jeg skulle deretter ta tre sett med 40 kg. Det ble gradvis færre repetisjoner for hvert sett, for å si det sånn. Lårmusklene gråt stille.

Etterpå fulgte markløft. Jeg trodde vi kom til å ta av noen av vektene til dette, men i stedet la hun på mer. Mer! Jeg skulle løfte 50 kg, mente den optimistiske treneren mi…

Uke 30 starter med zumba

Det fine med arbeidshelg er at jeg har fri mandagen etter. Det er ålreit å starte uka med en fridag, selv om det gir en litt lat og doven start. Det krevde litt viljestyrke for å komme over dørstokkmila i dag, men tanken på et treningssenter med aircondition og en morsom zumbatime vant til slutt. 
I dagens time møtte jeg en instruktør jeg ikke har møtt før, som sommervikarierer. Hun var brasiliansk, og var rett og slett helt fantastisk. Koreografien ga skikkelig god trening uten at den var for komplisert eller repetitiv. Det var knapt et halvfullt rom, sikkert fordi mange er på ferie fremdeles, men det var likevel kjempegod stemning. Jeg koste meg fra start til slutt, og håper jeg får mulighet til å være med på noen av hennes timer igjen en annen gang. 
Bortsett fra den turen til Elixia, har jeg egentlig bare holdt meg hjemme i kjelleren min og gjemt meg fra den kvelende heten. Jeg fikk en deilig kveldstur etter at solen var gått ned og det ble mulig puste, men ellers har det vært mye…

Uke 15 ruller videre

Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer til å bli dovne dager med mye sitting og usunn mat. Som et minimum burde jeg gjøre meg fortjent til det fram til da.

Jeg var ikke sikker på hvordan jeg ville føle meg i dag, etter gårsdagens imponerende tunge styrkeøkt. Jeg var usikker på om jeg ville orke min ukentlige spinningtime. Heldigvis var jeg bare litt småstøl og hadde 100% av min vanlige funksjonsevne, så jeg overlevde både en hektisk dag på jobben og spinningtimen etterpå.

Spinningtimen var akkurat like god som den pleier å være, men jeg ble litt plaget og forstyrret av at jeg hadde et ubehagelig sykkelsete. Dette ga den heldige bieffekten at jeg unngikk å sykle sittende, noe som førte til flere stående økter og sprinter, og dermed en litt mer anstrengende time. Det sitter jeg nå hjemme og kjenner litt i korsryggen, men jeg får satse på at ingen varig skade er gjort. Kanskje ryggen vil t…