Jeg dør

Så i går hadde jeg min første styrkeøkt siden 7. februar. Det er en stund. Derfor var det som forventet at jeg våknet opp ganske støl og vond i dag. Det er greit, jeg var innstilt på at det ville skje. Jeg var også innstilt på at jeg ikke skulle la dette stoppe meg fra å gjennomføre dagens planlagte trening, som var 45 minutter spinning etterfulgt av en halvtime med core-styrke.

Her kommer den delen hvor man forventer at jeg skriver at slik gikk det ikke - men det gjorde det faktisk. Jeg kom meg, på mirakuløst vis, ut av senga. (Det hjelper å kunne rulle litt.) Og ut av døren, og til Elixia, inn i sykkelsalen og opp på sykkelsetet. Det verket i lårmusklene for hvert eneste sykkeltråkk jeg tok i løpet av de 45 minuttene, men jeg fullførte. I halvtimen etterpå var jeg i en core-time hvor instruktøren geleidet oss grundig gjennom en rekke øvelser for mage og rygg. Som om jeg ikke hadde vondt nok fra før.

Nå føler jeg meg døende. Fremdeles på en god måte altså, så jeg klager ikke. Eller jo, jeg klager vel litt, men jeg angrer ingenting. Stølheten har blitt verre etter at jeg kom hjem igjen og satte meg ned med middag (pasta og rester av tacokjøttdeig - kjempesunt!), og nå som jeg er i ferd med å vende nesen mot sengen, har prosjekt Komme Meg Opp Fra Sofaen blitt et smertemareritt av dimensjoner. Jeg overdriver ikke engang - selv når jeg har ligget på sofaen og sett film har jeg bare såvidt orket å skifte litt på stillingen, fordi bevegelse gjør så intenst vondt akkurat nå. Jeg føler meg generelt som en mørbanket biff, men spesielt lårene, skuldrene og armene skriker ut i smerte og vill panikk. De er jo ikke lenger vant til sånn røff behandling, og skjønner ikke hva som skjer, stakkars.

Den gode nyheten er at jeg ikke fikk så vondt i rumpa av spinningtimen denne gangen. Det er kanskje den eneste delen av kroppen min som ikke prøver å drepe meg nå. Jeg gleder meg til yoga i morgen. Tror jeg.


Kommentarer

Populære innlegg