Mandagsgleden

Hvis du for et år tilbake hadde fortalt meg at jeg en dag skulle komme til å dømme kvaliteten på en dag etter hvorvidt jeg fikk en spinningtime eller ikke, så hadde jeg ledd høyt. Dette ble imidlertid den pussige realiteten i går.

Av en eller annen grunn klarte jeg å glemme å booke mandagens spinningtime med fjortiscrushet mitt dagen i forveien. Det var derfor med gru jeg våknet opp i går morges med tanken "Jeg må skynde meg og booke den timen NÅ, før det er for sent!" og kastet meg over den fine Elixia-appen jeg har på mobilen min, fremdeles halvt i søvne med knapt åpne øyne under dyna. Det var imidlertid allerede for sent. Jeg booket timen, og fikk beskjed om at jeg stod på venteliste - som nummer 26. Det var det, tenkte jeg, og hatet dagen allerede før jeg hadde kommet meg ut av sengen. Med 25 personer foran meg på venteliste kunne jeg bare drømme om å få plass på denne elskede timen min, og jeg ble overrasket over å kjenne hvor utrolig skuffet jeg faktisk følte meg. De 70 minuttene med spinning instruert av Jonas på mandager er kanskje den eneste rutinen jeg faktisk liker så godt at jeg ikke engang er i nærheten av å bli lei; mye takket være at han hele tiden varierer timene sine, både i musikk, antall intervaller og motivasjon (det er ikke de samme heiaropene hver gang, for å si det sånn) - hver mandag er unik.

Og denne mandagen skulle jeg altså ikke få bli med. Jeg var knust, furten og gretten. Jeg håpet selvsagt på det beste, men innstilte meg på det motsatte. Jeg planla til og med å møte opp til timen åkke som, og håpe at noen som hadde glemt å kansellere ikke dukket opp, slik at jeg kunne snike meg inn sånn helt på tampen.

Mot slutten av arbeidsdagen, sånn rundt klokken halv tre, sjekket jeg statusen på ventelisten. Jeg hadde rykket opp til nummer 19. Det så mørkt ut. En lege som har vært på ferie hadde tatt med seg sjokolade fra tax-free, og jeg trøstet meg med et par håndfuller av disse, før jeg furtent dro hjem igjen. "Møkkamandag," tenkte jeg. "Mandager er noe skit." "Dustetime som ikke har flere plasser." "Duste-Jonas som bare har denne ene timen i uka." Humøret var rett og slett bedritent.

Jeg kom hjem, varmet opp en Grandiosa og krøp under pleddet i sofakroken med Xbox-kontrollen  og pleiet humøret etter beste evne, godt assistert av en håndfull sjokolade jeg hadde tatt med fra jobben.

Men så, halvveis gjennom måltidet, pep det i mobilen. Det var en melding fra Elixia, og det var den fineste meldingen jeg har fått på lenge. "Gratulerer! Du har fått plass på Xcycling Challenge i dag klokken 19:15 (Jonas)." Ettermiddagen og kvelden var reddet. Humøret hoppet umiddelbart opp fra bunn til topp, og kastet meg omkring for å pakke treningstøy med fornyet energi og motivasjon.

Timen var fantastisk, som alltid. Vi ble presset opp til hele syv intervalltopper i løpet av de 70 minuttene, og svetten rant fra pannen ned langs neseryggen og truet med å dryppe videre før jeg tørket den bort med en nesten like fuktig hånd (jeg hadde selvfølgelig glemt å ta med håndkle). Jeg stod på som en gal, og halvt lå over styret og hev etter pusten da vi var ferdige. Etter å ha vært så nære ved å ikke få plass på timen, var jeg særdeles innstilt på å gjøre mitt aller beste og gjøre det meste ut av det. Med en så utrolig dyktig instruktør var dette en temmelig enkel oppgave, sånn egentlig.

Gårsdagen ble rett og slett en aldri så liten vekker; jeg ante ikke at jeg faktisk hadde blitt SÅ glad i disse timene at det ville kunne ødelegge dagen min å ikke få vært med på dem. Jeg antar jeg faktisk har klart det jeg bestemte meg for på nyåret: Jeg har blitt vant til å trene og fått etablert skikkelige rutiner. Og det er jo ganske flott.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening